50/50 kun for foreldrenes beste?

[Anonym bruker]

Leser flere innlegg her ang foreldre som ønsker 50/50 deling. Selv kan jeg ikke forstå at 50/50 gagner noen andre enn foreldrene. Det er jo ingen barn - eller foreldre for den saks skyld, som ønsker å pendle mellom to hjem. Alle ønsker seg vel en stabil tilværelse?

 

Når det er sagt så kan vel begge foreldrene være like delaktige ved å ta del i banets hverdag med to/tre ettermiddager i uken og annenhver helg - hjemme hos barnet. Selv ønsker jeg at bf kommer hjem til oss, og jeg flytter ut den tiden han er med barna, i stedet for at barna må flytte ut og inn.

 

Det mest egositiske som finnes er å få barn, det er kun for å tilfredstille egne behov, barnet ber ikke om å bli født. Det er derfor vårt ansvar å følge opp barnets behov, ikke våre egne.

 

Derfor - når man velger å bryte opp en familie, så synes jeg også man velger bort å "kreve barnet". Med mindre det er vold el. i forholdet og barnet lever i et usunt miljø.

 

Bare noen tanker, mener ikke å provosere. Men blir selv provosert av foreldre som stikker fra en familie for deretter kreve at barnet skal bli en kasteball mellom to hjem. Om man selv velger bort familielivet så la i allefall barnet få en stabil tilværelse.

 

Hilsen en ufrivillig alenemor med en bf som krever 50/50

[:::) Frøken Velferdsrett]

 

det er veldig forstårlig at du føler det sånn nå, når du står oppi det! og det kan godt hende at du for altid vil mene at 50/50 er en dårlig deal for barna. men sansynligheten for at dere greier og flytte ut og inn av barnetshjem over lengere tid er desverre liten. nettopp fordi både du og barnefar sikkert får ny familie og nye barn etter vært.

at far ikke kan gå med på et slikt forslag er også forstålig.

han har et ansvar for barnet selv om han har forlatt deg! og på en måte så er det jo fint at han ønsker og ta det ansvaret, med og ha barnet halvparten av tiden. selv om jeg har full fortsåelse for at du ikke er enig i samværsprosent.

[Anonym bruker]

jeg blir ikke enig med meg selv om jeg er for eller imot 50/50, og antagelig er det fordi hvert barn er forskjellig så syns ikke det skal være klare regler for dette.

Her ble det slutt når jeg var gravid, og siden samvær er av det minimale- og med tilsyn er 50/50 uaktuelt og ikke noe jeg tenker over. Men jeg blir litt oppgitt( i mangel av bedre ord) når det er så mange mødre som mener de har krav på barnet ved samlivsbrudd og at faren bare skal få se barnet annenhver helg. Det er fryktelig lite, og spes når barna er f.eks 5 år. Har også sett nick her inne som har lovprist 50/50 da stebarna deres har det, og de mener det er faren og barna sin rett. I neste øyeblikk er de alenemødre og mener 50/50 er en uholdbar løsning for barna.

For barn som har bodd med begge foreldrene må det være et enormt tap å se så lite til far, og den følelsen pappan sitter med etter en slik avtale håper jeg at jeg aldri får kjenne på!!

[Anonym bruker]

takk for konstruktive tilbakemeldinger. mange fornuftige mennesker her inne.

 

er enig i at det med tiden blir vanskelig å holde på at vi flytter ut og inn, men vil gjerne prøve å få det til så lenge som mulig.

 

men mener likevel at om man velger bort familieformen så stiller man svakere mht hva man kan kreve av samvær. ved å bryte opp en familie har man jo i utgangspunktet ikke valgt "barnas beste!".

 

 

[Anonym bruker]

Barn har ikke i alle tilfeller det best ved at foreldrene holder sammen!

Det er heller ikke foreldrene som har krav på samvær, men barnet. Slikledes skal ikke det at en far ønsker å bryte ut av et forhold med mor bety at han skal bli straffet med et minumum av samvær.

Du burde legge bitterheten til side for alles del, og ikke minst om dette havner i retten. Det å hevne deg slik på den andre foreldere kan i verste fall gå ut over samvær med deg...

[Anonym bruker]

helt enig at det er barn som har rett på samvær ikke forelder.

det har egentlig lite med bitterhet og hevn og gjøre. det har å gjøre med å legge ting til rette for at barna har samvær med begge foreldre samtidig som de har en stabil tilværelse. det er mitt hovedmål.

når det er sagt så har jeg sagt til bf at han kan ha hovedomsorg og jeg være samværsforelder om det er det som skal til for at barna kan ha ETT hjem. selvfølgelig helt grusom tanke for meg, men det er prisen jeg må betale for at jeg tror sterkt på en stabil tilværelse for barn. de er ett og tre år.

[Anonym bruker]

Når de er så ung er jeg enig med deg i at 50/50 ikke er anbefalt. Det er heller ikke anbefalt av fagpersonell før 3 års alderen, og søsken skal en jo ikke skille. Siden barna er så små, spesielt for minste kan jo overgangen bli stor ved å bo hos far, og se så lite til deg om du har vært hjemme i permisjonstiden.

Jeg syns bare du snakket mye om hvilke rettigheter den som bryter opp ikke burde ha, og vet at slike ting kan bli sett på som svært negativt på f.eks FVK. Om jeg misforsto beklager jeg, men det var egnetlig kun ment som et tips. Jeg er forøvrig anonym både fra idag og igår.

[Anonym bruker]

takk for tilbakemeldingen. uttrykker meg litt klønete, mye følelser i dette også og ikke alltid like lett og uttrykke seg klart. men uansett takk for svar.

 

nå skal vi på ferie sammen hele gjengen, med bf og alt... en uke sammen og to uker alene. begynner å blir relativt god på å svelge kameler.

 

god sommer!

[Anonym bruker]

Lykke til.

Takk, og god sommer til dere også

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at 50/50 ikke er barnas beste, men jeg er ikke enig i at dersom en velger 50/50, så skal far og mor bytte på å bo der barna bor. Det går ikke i lengden. Hvertfall en av foreldrene vil finne seg ny partner, og da må en til å legge dette om likevel. En skal dessuten ha et enestående samarbeid for å få dette til. Da tenker jeg økonomi(bl.a.), begge foreldre skal betale 1,5 hjem, for de må jo bo en plass i den perioden de ikke bor med barna.

 

Jeg mener at barna har det best i et hjem, ha en base. Og så samvær med den andre av foreldrene. Hvem av foreldrene som er basen, er vel alt etter hvem som egner seg best til det. Men for barna, så bør det faktisk være slik. Det verste jeg ser er barn som hele tiden bor i bag, og som må forholde seg til ulike rutiner like mye gjennom hele oppveksten. Barn trenger stabilitet og gode rutiner, og det klarer jeg ikke å se går helt an med 50/50. Barna har et liv og en hverdag, og det bør respekteres.

 

Her er ikke bf interessert i så mye samvær, men hadde han vært det, så hadde han aldri fått 50/50, ikke 40/60 heller for den saks skyld.

 

Det er barna som har rett på samvær, ikke foreldrene. Men barna har også rett på stabilitet.

 

Jeg synes det er mange foreldre i dag som tvinger gjennom det de selv vil, og som da ikke alltid ser barnas beste. Det TROR at de gjør det, men egentlig ikke. De vil ha det de mener de har krav på, og så bruker de argumentet "barnas beste" for å trumfe det gjennom. Tenk om en selv hadde to hjem en skulle forholde seg til på helt lik basis? Jeg hadde ikke likt det, og fått problem med å føle skikkelig "hjem-følelse". Hvorfor skal da alle barn i disse situasjonene like det?

 

Og til slutt; det at den ene velger å gå ut av forholdet har ingenting med samværsformen å gjøre. Ungene er IKKE skyld i at foreldrene går fra hverandre.

[Anonym bruker]

Det er helt i orden at dere mener dette !

 

Personelig så synest eg at 50/50 er en god løsning for barna så lenge at foreldrene bor i gang avstand fra hverandre. Da kan barna fritt stikke innom den andre når en vil:) .

Slik at det ofte har blitt til er det er mor som har fått barna etter samlivsbrudd, og det er noe som eg ikke sjønner...

Hvorfor skal barn fra 4-5 årsalderen og oppover absolutt være hos mor??? Er det slik at at far ikke egner seg til å være far? Eller er det vi kvinner som ikke tror det???

Syns det er flott at det nå kommer en lovendring på dette, og at flere og flere dommer i det siste tildelere faren omsorgen.(ikke for at mor er en dårlig mor, men for at retten mener at det er best for barnet)

Eg er helt enige i at barn ikke skal rammes av samlivsbrudd, men uansett så blir de det om vi vil eller ikke.

Eg mener at når en har fått barn så har man også fått et enormt ansvar til å holde sammen, og ikke bare gi opp. Om forholdet blir vanskelig så mener eg at alt som kan gjøres bør gjøres, og da mener eg problemløsning for å få det til å fungere, par-terapi, samtale ALT....

Opplever ofte at par bryter opp pga. at det er problemer i forholdet som de ikke klarer å løyse på egenhand. Var nett bort i en sak i april, der moren ikke orket at hennes mann jobbet så mye(hun var hjemme/student), og at han vart sjalu når hun drakk mm. (han hadde aldri gjort henne no, men pga. dette hadde sklid fra hverandre) Hun syns at bruddet var fælt for ungen og henne selv, mannen ønsket at de skulle gå i samtale/terapi for å sjå om de kunne løse problemene.(han villig til hjelp for sjalusien, itillegg) Mannen ønsket også barnet, og syns en 50/50 løsning var en god løsning. Mor ville det, om det stod på papiret 40/60. Men av forskjellige omstendigheter så ønsket faren 50/50 delt bosted. Nå går denne kvinnen rettens vei for å få hovedomsorgen????? Hvorfor??? Jo, pga. at hovedomsorgen gir henne støtte fra NAV??? Og hva menere dere?? Er det riktig grunnlag??

[Anonym bruker]

nei, det er selvsagt ikke et riktig grunnlag. penger har ikke noe med saken å gjøre, barnet skal være fast der det har det best.

det er selvsagt ikke nødvendigvis alltid hos mor, men som du sier så er barnet gjerne mest knyttet til mor de første årene pga amming osv. og om det fungerer bra er det ingen grunn til å forandre på dette om man ønsker en stabil tilværelse for barnet.

 

og uansett hvor mye vi ønsker oss likestilling, så er kvinner og menn forskjellige. jeg tror faktisk - og ikke skyt meg - at kvinner har et ekstra omsorgsgen som menn ikke har. når det er sagt så snakker vi om normalt oppegående kvinner og normalt oppegående menn. menn har en tendens til å prioritere karriere og egeninteresser, mens det i morsgenet ligger en omsorg jeg tror menn ikke har. men menn kan selvsagt også være supre omsorgspersoner. jeg har fremdeles tilgode å møte en mann som sliter med samvittigheten over at barnet får lange dager i barnehagen eller at han ikke får sett barnet sitt en hel dag for han heller måtte gå på et kveldsmøte på jobben. det er min erfaring.

[Anonym bruker]

Her i huset er det 50/50 deling på to av barna. Jeg tror de har det veldig bra. hun eldste kommer hit nesten hver dag selv om det ikke er vår uke. De fleste klassekamerentene bor her, så da blir hun med de etter skolen. og de kan komme og gå som de vil. Vil de til mor så gjør de det, vil de til far så gjør de det om er er mulig.

 

så er det to barn som er her hele tiden. far har de bare av og til. positivt og negativt.

jeg lar barnefar være her med de om han vil, men han velger heller å ikke ha de noe serlig enn å komme hit på besøk.

 

Så det meste kommer vel ann på hvordan foreldrene sammareider og litt hva ungene selv har lyst til. Jeg syns de burde ha mye å si så lenge begge foreldre har mulighet.