LIKE glad i alle barna sine?

[Anonym bruker]

Jeg venter nummer to vært øyeblikk, og noen ganger får jeg tanker om det er mulig å bli så uendelig glad i den jeg venter som jeg er i jenta mi. Flere som har slike tanker og er det slik at man blir LIKE glade i barna sine?

[Anonym bruker]

hehe ja kjenner meg igjen..jeg venter nr 3 å tenker fortsatt sånn..å tenkte d med nr 2 og..men ble like gla i hu som med nr 1:)

å d gjør jeg denne gang og..d er morsinstinktet vårt d..d ligger bare i oss:)

ikke vær redd..d er normal tankegang ..

ikke så rart vi tenker d heller da..d er jo et nytt menneske som vi ikke kjenner..aldri har sett før ..å allikevel går d an å bli sååå vannvittig gla i den nye forde:)

[Anonym bruker]

Takk! Jeg er så fordømt hormonell denne gangen så nå ble øynene mine litt blanke gitt

 

HI

[mor_til_2_84]

Jeg venter barn nr 2 i desember, og tenker akkurat det samme.. Kan det være mulig å elske enda en så høyt som jeg elsker sønnen min. Men jeg tror jo at det skal gå fint, det er mange som har flere enn 1 barn. Det faller seg nok veldig naturlig når nykomlingene først er på plass.

[Anonym bruker]

hehe

tror vi mennesker tenker mye likt..å av og til er d bare godt å få en bekreftelse på at vi er "normale":)

d er jo nesten sånn av og til at en begynner å lure på om ..er jeg begynnt å bli gal? helt til andre sier d samme ..å da puster vi litt lettet ut hihi:)

[Odine!]

Det er helt vanlig å tenke slik, men man blir like glad i nr 2, heldigvis.

 

Til å begynne med så er babyen like fremmed som baby nr 1 var, men man blir kjent. Fremdeles tenker jeg at jeg kjenner eldste best, men jeg er absolutt like glad i dem.

[Anonym bruker]

Jeg ser ikke for meg at jeg ville blitt mer glad i et av barna mine enn de andre, men så har jeg bare en foreløpig

 

Men jeg vet at mannen min, som har to barn fra tidligere, har mer følelser for gutten vår enn for de to andre. Det høres veldig merkelig og rart ut, jeg vet, og det er ikke noe han går rundt og sier og lever opp til.

 

Grunnen til at jeg vet dette er at han "brøt sammen" etter noen glass vin en kveld vi satt og snakket sammen om løst og fast. Jeg hadde lenge gått og irritert meg over at han ikke kunne si noe positivt om gutten vår, uten at han måtte sammenligne alt med jentene sine. Dersom jeg f.eks spurte om han var stolt av lillegutt, kom det alltid et kjapt "ja, selvfølgelig, men jeg er like glad i de to andre".

 

Da jeg tok dette opp endte det med at han fortalte at han hadde så dårlig samvittighet for at han følte at det var litt mer spesielt med gutten enn med jentene. Han forguder selvsagt jentene også, og er verdens beste pappa på alle måter, men føler det likevel slik. Og det føles veldig trist for han.

 

Jeg tror grunnen til dette kan være at vårt barn er et såkalt "planlagt kjærlighetsbarn", vi er begge sikre på at vi nå har møtt den personen vi vil dele livet med og har det veldig bra sammen. Når det gjelder jentenes mor har mannen min et svært anstrengt forhold til henne, de hadde et dårlig forhold hvor det var mye frem og tilbake (de var svært unge).

 

Så det er nok mulig å ha sterkere følelser for et eller flere av barna sine, uten at det er noe man viser...

 

[Anonym bruker]

Hahaha er du virkelig så tett i pappen at du tror på det der? Sikkert noe han vred utav seg fordi han var lut lei av maset ditt om å skryte av "fellesbarnet".

 

Tipper du er en sånn smålig type som misunner forholdet hans til døtrene også. Og hvis han faktisk sa det han sa, så sitter du kanskje og skryter av det til alle som er interessert i å høre på. Fordi det føles så godt inni deg å fortelle det??

 

 

[Anonym bruker]

Mulig jeg er tett i pappen, men jeg tror på mannen min jeg når han forteller meg om sine følelser. Hvorfor skulle han si dette til meg om det ikke var sant? Jeg har ingenting imot de to andre barna hans, jobber faktisk intenst for tiden med å få de til å flytte hit (kontakt med advokat osv).

 

Og nei, dette er ikke noe jeg har fortalt til noen (bortsett fra anonymt her da) - herregud da menneske, hvorfor ta sånn på vei??? Jeg kom bare med et ærlig svar på et ærlig spørsmål.

[Den du veit]

Vel, et kjærlighetsbarn er nå per definisjon ikke planlagt.

 

Og det høres ut som du på en eller annen skrudd måte synes at det er romantisk (og også din fortjeneste) at han isåfall elsker sønnen sin høyere enn døtrene sine, når dette i realiteten bare ville være tragisk.

 

 

 

[mamma til 2 små:=)]

Jeg tenkte som du men ble like glad i gutten min:=) har en jente fra før på 3 år....fantastisk at man kan føle så mye kjærlighet:=)

[Anonym bruker]

Jeg tror dette med GLAD I er en definisjons sak. Noen barn er mere lik deg som person, noen er mere lik mannen. Noen er ikke lik noen. Vi knytter oss forskjellig til forskjellige personer men jeg tror ikke det er det samme som mere eller mindre glad i. Jeg ser helt klart at mannen det var snakk om i innlegget over kan bli mere knyttet til en gutt han bor med per i dag en jentene som minner om at han en gang mislykktes totalt med et forhold han sikket hadde håp og drømmer om (regner med at han ikke hadde fått 2 barn hvis han ikke enten elsket damen eller to er lettere tilbakestående).Men at han er mere glad i sønnen sin tror jeg ingen ting på.

[Anonym bruker]

Meg og samboer har 2 barn sammen og han har også en fra tidligere.

Da jeg gikk gravid med nr, 1 hadde jeg litt rare, hormonelle følelser også ;-) om at han kanskje ikke syns det var så spesielt denne gangen fordi han hadde opplevd en fødsel før. Det han svarte var at han syns det var mer spesielt å få oppleve fødselen til vår datter fordi vi liksom "hører sammen". Ja, høres klisje ut, men vi håper jo at det varer livet ut. Ihvertfall, det barnet han har fra før fikk han når han og eksen var veldig ung. Det var langt fra planlagt og det hadde nok vært bedre om hun ikke hadde blitt gravid. (Ikke fordi barnet ikke er ønsket nå, for det er det absolutt, men fordi de var så ung.)

Han er like glad i alle barna, men vi var liksom etablert før vi fikk barn. Derfor føltes det mer "planlagt" og under "ordnede former" selv om han er like glad i alle. Det ble mer (eller like) spesielt fordi vi var voksen denne gangen og man vet mer hva man går til og hva det inne bærer.

Kanskje det var noe sånt mannen din mente?

 

Og til HI vil jeg si at det du føler er helt normalt.

Jeg er like glad i mine to barn!!! Jeg elsker dem så mye at det kan ikke beskrives med ord! Begge to!

Og jeg vet nå at om jeg hadde hatt 10 barn hadde jeg hatt nok kjærlighet til dem alle! Det går ikke tomt..

[Anonym bruker]

Anonym 20.03 her

 

Jeg skrev ingenting om at mannen min er mindre glad i de to jentene sine, enn hva han er i gutten vår - og er helt enig i det du skriver her. Som om jeg skulle ha beskrevet situasjonen selv. Hvor knyttet man blir til barna sine og hvilke følelser man får for dem er ofte situasjonsbetinget. Og det handler ikke om å gradere barna.

[Anonym bruker]

jeg har en venninne som sier hun ser eksen i sin eldste, og også sider hun ikke er så imponert over. i sin neste ser hun mannen hun elsker og som hun skal leve resten av livet sammen med. hun sier det er en stor forskjell. hun sier forøvrig at hun er like glad i dem begge. hun har for øvrig hovedomsorgen for den eldste

[Anonym bruker]

jeg tenkte jeg skulle svare deg i går, men fikk ikke mulighet, så måtte hente oppigjen denne tråden.

jeg tenkte veldig mye som deg når jeg var gravid med nummer to. men det gikk veldig fint, ut kom hun og hun var deilig, og har vært likestillt fra første stund. men det var veldig vondt før hun ble født, jeg trodde ikke det var mulig å elske noen så høyt som jeg elsket første