Fikk så trist telefon :(

[Limlamli]

Mamma ringte meg nå. Farfaren er kritisk syk, om ikke pencilinen virker på lungebetennelsa hans iløpe av dagen, så vil han mest sannsynlig dø iløpe av noen dager. Han er bare 68år.

Han har riktignok vært syk ei stund, men grunnen til at han var på sykehus nå var for å operere et lårhalsbrudd. Ingen ting var kritisk.

Så det var et sjokk at ting skulle gå så fort Kollegane mine så bare rart på meg her jeg satt å gråt.

 

Har forberedt oss på denne beskjeden i noen måneder nå, men man er ikke forberedt likevel.

Tenker sånn på hva jeg skal si til dattra mi som er 2år og 4mnd, hun har et veldig nært forhold til oldefar sin. Noen som har noen tanker om det?

 

Å oppi dette da, så ligger morfaren min på sykehus også. Går litt bedre med han da, men han har ikke noe godt liv igjen akkurat. Han har kols, ligger å får rensa blodet for karbondioksid nå, så han ikke skal kveles. De tror kanskje han kan slippe det resten av livet da, om hjerte blir bedre, men for et liv det blir da. Han må sikkert ha oksygentilførsel, og kan ikke bo hjemme i huset sitt alene. Han er 84år da. Han har villet dø siden mormor døde 65år gammel for 5år siden, men han lever enda. Mens farfaren min ønsker å leve, han vil så gjerne se den lille jeg har i magen, men han rekker antagelig ikke det...

Livet er urettferdig noen ganger gitt...

[C@milla *EMIL*]

Ja sånn er trist altså..Mista selv farmor for to år siden, og synes det var helt forferdelig. Føler med deg.. Krysser fingrene for at medisinene vil virke da heller..

 

klem til deg..

[Nagilimia]

Ville bare si at jeg føler med deg jeg.

 

Ei venninne fortalte gutten sin på 2 år at oldefar er blitt en stjerne. Nå er denne gutten 4 år og mista pappan sin i våres. Da ble det helt naturlig å fortelle at pappa er blitt en stjerne.

 

Det er sikkert mange tanker og meninger om hva som er "riktig" å fortelle barna, men det var denne gutten som egentlig fant det ut selv. Først prøvde man å si at oldefar er kommet til himmelen. Da spurte gutten: "Hvor er det?" Det er der alle stjernene er, svarte mamman. Ok, jeg tror det er fint å være en stjerne svarte gutten. Da var det jo ikke vits å forklare nærmere.

 

Døden er jo ofte så uvirkelig for barn i den alderen. De sier ofte bare ok, og leker videre for så å spørre når det har gått en stund. Da må man fortelle på nytt at f.eks den de er glad i for altid kommer til å være borte. Kommer jo litt ann på hvor nærme de har vært knyttet til personen som har gått bort.

 

Når han mistet pappan sin, så gråt han mye, men først etter 2-3 dager. Noen ganger lenge, men oftest bare litt, ville ha trøst, men så ville han leke Når det kom et nytt menneske innom sa han: "pappan min er dø" også lekte han videre.

 

Barn er så herlig i måten de takler sorg på. Håper du ikke du tenker for mye på hvordan du skal fortelle det, for barn tenker ikke sånn som oss voksne.

 

Fortell det slik du føler det naturlig, og ta det som det kommer. Ikke forvent at barnet vil sørge, men hver forberedt på det. (Dette sa kristeamet til mamman, samtidig som de understrekte at hun måtte bruke ordet dø/døde).

 

Mye værre blir nok din sorg, og jeg håper det går bra med dere alle sammen

 

 

[Babygutt i magen]

Hei,

 

Trist at du skal oppleve slikt i denne tiden.

 

Jeg har også ei venninne som mistet mannen sin når de hadde to små barn, og de har begge to gått i sorggrupper og hun skrev boken "Tror du pappa gråter" (Hilde Ringen). Den er kanskje litt mer alvorlig en når oldefar dør men den viser hvor viktig det er å ta barnas sorg på alvor og hva slags svar man kan gi. Det er en barnebok, så den kan fint leses for dem. Tror hennes to gutter var på 3 og 1 år da mannen hennes døde.

 

Lykke til og bruk tiden med familien din!