Min fødselshistorie:)

[ana baroma]

Så på den tråden om man føler seg snytt for en fødsel når man har hatt ks... Jeg gjør ikke det! Jeg er tvert imot lykkelig fordi jeg faktisk fikk lov til å være gravid! Tenk så heldige vi er, alle vi som har hatt barn i magen! Jeg skulla ha planlagt ks, noe jeg visste om fra tidligere siden jeg hadde hatt en operasjon i magen. Akkurat ks og fødselsopplevelsen var flott - så fin som den kunne blitt egentlig. Men når jenta mi var båret ut, mannen forsvunnet sammen med henne, så startet "moroa". Pga store blødninger måtte livmora opereres ut, så her sitter jeg og kan faktisk ikke få flere barn selv. Det er mulig vi kaster oss inn i adopsjonsprosessen, men det er ikke avklart helt enda. Men likevel er jeg faktisk utrolig glad for at jeg fikk lov til å være gravid! Det er en fantastisk opplevelse å kjenne at kroppen bærer et liv i seg. Jeg har "glemt" bekkenløsning, kvalme og stor mage. Men jeg glemmer aldri sparkene...

Så jeg hadde nok sluttet å fundere på fødsler, ks osv om jeg hadde visst det jeg vet i dag. For jeg har jo hatt et barn i magen! Og det er det ikke alle som er så heldige som jeg...

[Gjest]

Signerer deg på det her TanteBassa!

 

Sparkene glemmr jeg aldri, men alt det andre er glemt

Kloke ord en torsdags morgen

[Nit@™]

Hei TanteBassa:))

Så flott at du tross problemene klarer å hente ut det positive.

Og det er jo sant som du sier, du har opplevd det lille mirakelet det er å ha barn i magen. Kjenne sparkene, se magen voksen osv. + litt kvalme og bekkenløsning ;o)

Gratulere igjen med Lillejenta!

Adopsjon er som du sier kanskje et alternativ det også, og jeg vet fra noen venner av meg som har adoptert at det også er en merkelig og god type "svangerskap", og ikke minst spennende, og et lengre også. De gleder seg masse over sin lille jente og gleden var nok minst like stor da de reiste for å hente henne hjem til seg.

Sterk du som klarer å se det slik, og det bør man jo. Det er jo en flott og positiv opplevelse du har hatt.

Klem

[Gjest]

Godt sagt... Er usikker på om jeg ønsker flere barn pga et tøft svangerskap- men det er vel litt for kort tid siden enda he,he.

 

Føler mange ganger at det som virkelig er viktig i livet forsvinner her inne. Som du sier at man faktisk har vært gravid og båret et barn frem. De av oss som er så heldige å få helt friske barn- for det er jo faktisk ikke en selvfølge.

 

At foreldre og svigerforeldre lever så barnet vokser opp med besteforeldre. Og ja mange bryr seg FOR mye, men det er så uendelig mye bedre enn at de ikke er der, eller ikke bryr seg.

 

He, he har litt omfavn livet og gled deg tendenser for tida. Men av og til skjer det noe som snur livet på hodet- og da finner kanskje ut at det er de små tingene som er viktige(og at det utrykket ikke bare er en utbrukt klisje)- og det å faktisk ha et lite liv ved siden av seg er et lite mirakel. Hva gjør det da om det ble k.s, eller om man fikk smertelindring? Det gjør jo ikke miraklet mindre.

[ana baroma]

Nei, ikke sant!

Av og til får jeg en formening om at svangerskap og fødsel er en konkurranse i å ha gjort det mest mulig naturlig/ hatt mest mulig vondt/ hatt den verste jordmora/ fått den fineste fødselsgaven osv:)

 

Å ikke ha noen livmor har jo sine fordeler også, vi slipper prevensjon og jeg har aldri mensen:))

[Gjest]

Geatulerer med veslejenta! =)

[lille_Harepus]

Gratulerer med jenten din Har for å være ærlig ikke sett det på denne måten før. men ja jeg er veldig enig med hva du sier. Med tanke på min egen fødsel, Jeg var litt heldigere, fikk beholde min livmor. Men hadde så store blødninger (som de heldigvis fikk stoppet) at det faktisk var snakk om å fjerne den.

 

Savner den lille i magen, fantastisk det å kunne gå gravid. For det er det langt ifra alle som for oppleve. Jeg skal ikke ha flere barn selv, da jeg ikke vill gå igjenom en ny fødsel. Adopsjon står sterkt her, men vi får se hva som skjer med tiden.