Er dette rettferid? Ang evnt sereie.

[Anonym bruker]

Jeg skal snart gifte meg med samboeren min som jeg har holdt sammen med i 13 år. Vi har barn sammen. Problemet er at han tjener 2-3 ganger mer enn meg. Jeg jobber ikke fullt, fordi jeg vil ha litt tid hjemme og ikke minst sammen med barnet vårt.

 

Han er opptatt av at vi skal ha en avtale ved ekteskapsinngåelse der han skal ha sereie på huset bla. Det er han som eier huset og betaler alt av regninger. Jeg betaler kun mat. Men jeg har egen bil jeg betaler på. Jeg har ikke sjans til å kjøpe meg inn, da jeg ikke har mer enn ca 40.000 i egenkapital.

 

Jeg mener min innsats sår det gjelder husarbeid, mat, husholdsartikler osv skal telle som verdier det også. Vi har barnet i barnehage, men jeg henter av og til tidligere osv.

 

Venninner av meg mener han er egoistisk. Jeg vet ikke helt. Men det er vel ikke riktig at jeg ikke skal sitte igjen med noe om det blir slutt?

[Anonym bruker]

du har nok opparbeidet deg eiendomsrett til huset så uansett allerede, siden du har vært hjemme med felles barn. sier ikke nødvendigvis at du eier halvparten, men sikkert en nokså stor del. da snakker jeg eiendomsrett til huset, som betyr at det faktisk er ditt, noe som det ikke nødvendigvis betyr om en er gift med fellese.

inngår du ektepakt om at han skal ha særeie på huset kan du ende opp med å gi fra deg noe som faktisk er ditt, så det må du ikke gjøre.

om han innbiller seg at hele huset er hans tar han feil, og han skal da ikke sitte med særeie på noe dere faktisk allerede eier sammen. gå til en advokat, finn ut hvordan forholdene er i akkurat deres tilfelle, og dra gubben med deg, så han får høre fra autoritetshold at han faktisk eier huset sammen med deg allerede. det heter husmor sammeie :-)

[Anonym bruker]

Jeg har sagt det til han akkurat det du sier, men han er så påståelig og kan ikke overhodet forstå det. Han er ganske materialistisk av seg, noe jeg ikke er i det hele tatt. Så vi tenker veldig forskjellig på nettopp det området.

 

Men da får jeg bare stå på mitt da, om at skal han ha noen egen avtale, må vi innom en advokat først, slik at det blir rettferdig? Eller vil jeg "tape" på det også?

[Anonym bruker]

Jeg mener at forutsetningene for et ekteskap er at man har full tillit og tro på det valget man tar. Man velger å tilbringe resten av livet sammen med et annet menneske på godt og ondt. Man går inn for det 100 %.

Om man skal gardere seg mot et evt. brudd ved å tegne særeie, mangler man disse forutsetningene.

Jeg synes mannen din er råtten, som ønsker å "frata" mor til hans barn alle eiendeler ved et evt, brudd. Bare den tanken, hadde vært nok for meg at jeg aldri hadde villet giftet meg med han! Han verdsetter heller ikke den jobben du har gjort i hjemmet!

Hos meg var den omvendt. Da jeg møtte mannen min hadde jeg nettopp arvet et hus. Og arv blir det automatisk særeie på. Jeg valgte å fjerne særeiet og skrev både meg og mannen min på skjøtet. Nettopp fordi jeg gikk inn i ekteskapet 100%, og ikke splittet.

Penger og materielle ting er ingenting av livet!

[Penger]

Det er tross allt bare du som vet hva du vil godta. Men DU mister pensjonspoeng. DU bruker penger på noe som ikke blir til fast eiendom. DU passer barna hans. DU er hushjelp. Hvis ikke han dropper planen om særeie etter så lang tid sammen hadde jeg droppet han eller gått ut i full jobb, spart opp egenkapital slik at du kan betale ned på en leilighet eller hus ved siden av.

[Anonym bruker]

Du må finne deg en egen advokat som du legger frem saken til først, også kan du ta med han dit på et møte etterpå. Ikke godta og bruk hans advokat som felles advokat.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke ha funnet meg en sånn mann i første omgang. Etter 13 år og barn sammen er det ikke lenger rom for noe ditt og mitt. Bli kvitt han.

[Penger]

Jeg syntes det er så flott å lese at det fremdeles finnes mennesker som deg anonym 2237 Når man lover JA foran Gud og hvermann i kirken for så å knukke på sine egne kroner er det noe alvorlig galt med det samfunnet vi lever i.

[Anonym bruker]

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.

Heretter heter det:

Eig du lykka så er ho ikkje lenger

berre di.

 

Gi den til mannen din du...

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar.

 

Men hva bør jeg gjøre da? For som noen sier, "bli kvitt han",- det blir ikke aktuelt uansett. Det er en altfor enkel ting og si og en svart-hvitt tankegang. Her er det mange ting som spiller inn og forholdet vårt er mye mer nyansert enn det bildet dere har fått av meg nå. Vi skal gifte oss. Han er mannen i mitt liv. Nå har jo dere kun fått den negative versjonen av han, men han har mange andre fantastiske egenskaper, som jeg setter meget høyt og han er pappaen til barnet mitt.

 

Vi er bare forskjellige akkurat når det kommer til dette med materialisme, som sagt. Vil bare prøve å få løst dette på en best mulig måte. Det er forresten jeg som tok det opp nå sist, at jeg synes det er egoistisk om han skal ha den avtalen han tidligere pratet om. Kjenner jeg han rett, blir det ikke noe av så lenge jeg krever å ha advokat med i bildet. Det blir for mye "jobb" og i tillegg må han dele disse "private" tingene med en utenifra, og det tror jeg ikke han vil.

 

Hva er det beste jeg kan gjøre? Vente å se? For som sagt jeg tok initiativet til samtalen sist. Kontakte advokat? Føler det blir litt feil å ringe advokat før han virkelig kommer med et "tilbud"/en avtale.

 

Ps- takk igjen for svar. Ikke misforstå, jeg blir ikke snurt av at dere sier kvitt deg med han, men jeg er bare ikke enig i det.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er så flott at man går inn for ekteskapet med 100% tiltro ja.

 

Min mor og far giftet seg når de var 20. Fikk to barn og var veldig lykkelig. Mamma arvet endel eiendom og ville også dele og tenke at man er 100% inn i ekteskapet, så hun fjernet særeie på arven og lot hun og pappa eie alt likt. Alt bra.

 

Etter 25 års ekteskap er pappa utro med en dame, de får barn sammen, men er ikke sammen. Mamma tilgir og er fortsatt i ekteskapet. 5 år etter dette finner pappa en ny dame igjen og mamma og pappa skiller seg.

 

Pappa eier da endel verdier etter mammas arv, dette er det pappa og hans nye kone som nyter godt av. Alle i familien er voksne og forholder seg bra mot hverandre, men mamma føler ganske mye på dette da hun i en alder av 50 år måtte starte på nytt igjen og hadde gitt fra seg sine foreldres arv til pappa, som har glede av dette med sin nye kone.

 

Mamma er ganske klar på det til sine barn at vi skal sikre oss økonomisk med de verdier som faktisk er rettmessig våre. Så lenge man er gift og har det bra sammen, deler man og alle får glede av disse verdiene. Den dagen det evt tar slutt er det smart og ha sikret seg.

 

Man kan godt ha holdningen om at man skal gå inn i ekteskapet 100%, men å utslette evt økonomi er dumt. Det er få som vet hva fremtiden om 30år bringer.

 

Jeg synes dere skal bli enig om en verdi du har nedlagt i hus og familie (sammen med advokat), og du får en viss prosentandel av eierskap i huset. Du kan kjøpe deg inn med å ta opp lån, med barn i barnehage bør det være mulig å jobbe tilnærmet fullt hvis du ønsker økonomiske verdier som feks eierskap i hus er.

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått i fra ham,han hadde jeg følt ikke hadde vært verd min kjærlighet. Slike mannfolk holder jeg meg langt unna. Her har vi kjøpt bolig som mye av innskudde er arv,men vi eier like mye i boligen uansett hvem som har betalt mest eller ei. Vi er likestilte og kan vi ikke være det,vel da gidder ikke jeg å være i et forhold heller. Begge skal ha et hjem,ikke bare den ene. Den ene skal ikke være på besøk hele tiden.

 

 

Jeg hadde også krevd å fått tilbakebetalt som dagmamma,hushjelp og kokk for alle årene jeg hadde bodd sammen med ham og tatt meg av hus og barn.

[Anonym bruker]

Sånn som mannen din, sure fitte? Ikke rart du kjeder deg her inne....

[Anonym bruker]

Hvorfor kommentere alle andres menn da??? Du er ei syk syk dame! Håper han forstår det og kommer seg unna deg så fort som mulig.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke funnet meg i å ikke ha 50/50 arv eller ikke arv når et forhold har vart så lenge og det er snakk om ekteskap. Hvis han vil ha kontrakt får han ta insjativ til dette. I mellomtiden må du faktisk bestemme deg for hvor mye du ønsker å bli tråkket på gjennom et liv. Hardt mot hardt vil jo ikke si at du går. Hvis han virkelig er glad i deg lar han økonomiske prinsipper fare til fordel for å ha en kone som elsker han og en familie under samme tak.