Pokker, er jeg virkelig ikke over han????

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Svarte, så innst inni *grrr*.....

Har funnet med sånn en fin en kjæresteting, så snill og god og alt som er, og er massivt in løøøv. Men så er det jo slik da at jeg har en x.

 

Denne x'en sleit jeg med i ett og et halvt år før jeg kom over, mye frem og tilbake før jeg endelig klarte å gå vidre. Har det supert med kjærestetingen min nå, men så: tikker det inn ei melding fra x'en og hjertet stikker av. Blæhhh....vil spy av meg selv! Vil at hjertet skal hoppe like mye når han jeg faktisk er sammen med gir lyd fra seg... :-S

 

Er jeg virkelig ikke over x'en, eller er det bare hjernecellene mine som kødder med meg?

[Gjest]

Det stikker ikke av hat da:)

 

Neida...dere har gått gjennom mye sammen - og hjertet vil nok alltid stikke litt. Kanskje mest fordi du lurer å hvordan han har det, eller fordi dere har noe uoppgjort mellom dere...uansett så er det nok ganske vanlig. Etter et brudd er det lett å glemme det vonde - man husker mest gode tider. Men husk at om dere to kommer i samme rom så vil du se hvordan han virkelig er. Er jo en grunn til hvorfor dere ikke er sammen.

 

Kos deg med kjærestetingen din - og glem meldingen du fikk av ham.

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Huff...det som er: vi hadde aldri noe uoppgjort eller vondt mellom oss, men pga ytre omstendigheter funka aldri forholdet heller. Og vi er nære venner i dag. Av den typen som kan la vær å snakke i en måned for så å finne tonen og skravle ei hel natt på telefon, om alt og ingenting. Så kan liksom ikke bare kutte heller. Og grunnen for meldinga var jo at han ville fortelle at han har funnet "kjærleiken" som jeg har gleda meg til, for han trenger det, og jeg vil han skal ha det godt.

 

 

Nei den hjernen min legges ut på anbud til første og beste som vil ha den. *stress*

[Odine!]

Den første

 

Du synes jeg ser slik på deg.

Å, si ikke jeg er frekk,

men la meg få lete etter

min første elskedes trekk

i ansiktet ditt flør mørket

skyller likheten vekk.

 

Bak alle de menn som siden

satte mitt sinn i brann

skimter jeg undertiden

noe som kanskje er han

en hemmelig, bitter viden

om utslettet skrift i sand.

 

 

Det er ikke munnen jeg savner

og øynenes djerve blå,

men bare en spinkel tone

av noe som ikke er nå,

stjernene, huset, grinden,

veien vi vandret på.

 

 

Å, bli ikke skinnsyk, kjære!

Han tar ikke noe av ditt

Du er det sterke og nære

livet som nå er mitt.

Men kan jeg en stund få være

det som jeg ikke er blitt?

(Inger Hagerup, 1942)

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Tusen takk Odine, fine ord der. :-)