Verpesyk med et snev av dårlig samvittighet

[annsme]

Trenger noen råd jeg.. i mai i fjor tok jeg abort. P pillene funket ikke, og det ble noe kluss. Mamma var hjemme da jeg tok graviditetstest, og da jeg sa det var en antydning til to streker, sa hun bare "du får bestille time til legen imorgen". hun sa aldri noe for eller imot barn, men jeg kjenner henne såpass, og veit at hun ikke hadde støttet det. da var jeg jo knapt 18 år. vennene mine sa ikke så mye, og typen hinta til at han ikke var klar. sa aldri "nei, vi er for unge, ta abort", men det merket jeg på ham. han veit jo ikke hva han skal i morgen liksom, så baby passa ikke akkurat inn. uansett. jeg tok abort, nesten en måned etterpå, fordi legene var så sykt treige.. imens tenkte jeg litt mer på hva jeg faktisk drev med, og skulle gjøre. men det var akkurat som om det ikke var meg. om dere forstår? at det var en annen. aborten gikk greit, syns ikke det var så fælt. men da den lille klumpen kom ut av meg da jeg var på do på sykehuset, grøsset jeg. var så jævlig ekkelt å se den. at det var et bitte lite foster. som jeg bare skylte ned i dass.

tiden etterpå gikk greit, men ca. juletider ble jeg veldig deprimert. ble utrolig baby syk, og så babyer "overalt"! jeg gråt, og dro til psykolog, men fikk aldri noe ordentlig hjelp. etter dette har jeg vært verpesyk til tusen! venninna mi er også det, men typen vil ikke. sånn som typen min. da blir jeg bare enda mer gira, siden det er to av oss, og vi ser på baby klær sammen og snakker om det nesten hele tiden. typen sier han ikke er klar, og ikke veit når, men at det ikke blir nå (altså innen 5,6,7 år). og jeg VEIT at han mener det. han skal gå folkehøgskole til høsten, og veit ikke hva han skal bli. (han har en ekstrajobb da) og jeg skal flytte til lillehammer (4 timer unna ham). foreløpig skal jeg studere ettårig, men brått blir det treårig. og jeg veit ikke hva jeg skal gjøre! er så utrolig klar for å bli gravid nå! jeg er 19, og jeg veit det er ungt, men bare på denne siden her er det flere mødre på 16, 17, 18. typen sier vi er altfor unge, og at han rett og slett ikke er klar. og hva kan jeg gjøre med det? jeg må jo respektere det? men jeg kan ikke lure meg selv heller, og fornekte noe jeg vil? jeg vil jo ha barn. jeg slutter på jobben nå til høsten, men har egentlig greit med penger. jeg hadde jo fått fødselstipend også...

men hva skal jeg gjøre nå? verpesyk og klar, men typen er ikke.. og han er den eneste jeg kunne tenkt meg å fått barn med. (vi har vært sammen i snart 2 år). også lurer jeg på om det er det at jeg bare føler meg klar for barn, eller om det er pga dårlig samvittighet pga aborten i fjor? det må jo ha noe å si? i fjor tok jeg abort helt mekanisk, og satt meg ikke ned å tenkte gjennom det engang. nå er jeg helt annerledes! off.. er så fortvila.. noen som er i samme situasjon eller har vært? kjempekos med svar

[Anonym bruker]

For det første, tror jeg å kunne forstå hva du føler. Det er nok ei blanding av begge deler, med at du har blitt "fiksert" på å få barn, noe som er helt naturlig og som mange føler til daglig, pluss at aborten tross alt er veldig nylig og veier opp med den "verpesyken" du har. Det er jo liksom akkurat motsetningen, og får deg til å huske at hvis du ikke hadde gjort det, ville dette ønsket ditt du har i dag vært oppfylt,

Men du er jo bare 19 år, og jeg som er 10 år eldre enn deg, har vært verpesyk i alle de år. Tiden har enda ikke rent fra meg, selv om jeg til tider føler det sånn, og du har masse tid på deg! Det er ikke noe særlig å ha det travelt, men det er lov å ønske og å drømme, pønske ut navn, se på babyutstyr og klær... Men selv og du er verpesyk, så er det noe man kan leve med noen år.

Jeg er aktiv bruker her inne jeg også, og går og venter på at mannen min skal bli klar, og har det til tider ganske vondt av å se det ikke går fremover på noe vis, og at alle rundt oss får barn unntatt vi. Men prøv å vær tolvmodig. Jeg tror det er verdt det, også for forholdet sin del.

 

Men så lurer jeg på en ting. Aborterte du virkelig i do? Fosteret skal da bli sendt til laboratoriet for undersøkelse!

 

Jeg ønsker deg hvertfall lykke til, og du skal ikke tenke på at du gjorde noe galt. Det var nok riktig den gangen, og det er så mye enklere å angre etter man har gjort noe, og tro at det man tenker i dag er mye mer riktig enn det man tenkte da. Men den gangen hadde du dine motiver som føltes riktige da, og tankegangen forandrer seg jo ofte etter som livet gaar og ting skjer.

Se fremover, og tenk på at den dagen dere blir foreldre, og lykkelige over det begge to, vil du skjønne hele tegninga!

 

[annsme]

Takk for svar hjalp litt å få noen støttende ord. Føler ikke at det er så mange å prate med om dette. Vennene mine er mest opptatt av gutter og fest ennå, så..

 

Da jeg var på sykehuset etter jeg hadde tatt den pillen for å stoppe graviditeten, kom fosteret ut av seg selv. Og den lille klumpen hadde jeg i trusa fram til jeg gikk på doen ;/ var ekkelt. Den var bitteliten da, men jeg forstod det som at det var fosteret. Lite, gjennomsiktig klump. Æsj.

 

Håper alt ordner seg for deg og typen da. Og at han blir klar for barn snart

 

 

 

Hadde satt pris på enda flere svar fra dere andre også er så greit med flere tilbakemeldinger..

[Anonym bruker]

Heihei!

 

Jeg skjønner godt hvordan du har det..Jeg er 20 og kjærsten er 19..Skal begynne å studere til høsten begge to.. Jeg har så sinnsykt lyst på et barn..Er liksom det jeg tenker mest på av alt.. Jeg snakker om det til han hele tiden og han blir så lei;P Sier at det er for tidlig osv..Kanskje om 1-2 år..Ikke at det er så kjempe lenge, men jeg er liksom så klar for det nå! Jeg kikker på utstyr og div. på nett, tenker på hva vi skal kalle det osv.. Jeg ser babier over alt! Vi har tenkt å flytte sammen snart, hvis vi finner et sted da..For det er jo ikke lett.. Jeg har til og med regnet ut hvor mye penger vi kommer til å få i støtte og hvor mye vi kommer til å bruke..;P stipend og lån lir jo omgjort til stipend i 10 mnd dersom man studerer...også får man jo noe anna støtte også..I det siste har jeg blitt veldig slapp med p pillene, før tok jeg de nesten til samme tid hver dag, nå bryr jeg meg ikke særlig om når jeg tar dem...

 

Lykke til i alle fall;)

 

 

[Anonym bruker]

Vet du, jeg synes det er jævlig råttent av deg å slurve med pillene, så lenge du er fullstendig klar over at typen din ikke vil ha unger ennå. Dere er bare 19 og 20 år, den biologiske klokka kan umulig tikke særlig høyt ennå... Han er tydligvis mer fornuftig enn deg, som vil ta utdannelse først, og hvis det er et problem å få leilighet, så blir det neppe noe lettere med en liten unge.... Nei, skjerp deg, og ta pillene dine npr du skal, hvis ikke fortjener du jaggu å bli sittende som alenemor...

[Anonym bruker]

jeg skjønner dere så godt som vil ha barn. dette er noe mange drømmer om og tenker på i ung alder. jeg er 23 og skal ha førstemann i oktober, så jeg skal ikke fortelle dere hvordan det er å ha barn, men jeg skal fortelle dere hvordan det KAN være å gå gravid. de første tre mnd var jeg kjempeglad men også litt nervøs. dette er en tid hvor prosentene for spontanabort er høy, så psyken fikk kjørt seg! så kom jeg i fjerde mnd og begynte å plages med bekkenløsning. og det er ikke å spøke med. våkne netter pga vondt i ryggen og måtte sykemeldes fra jobb. til tider er det vanskelig å gå. nå er jeg snart i 7. mnd og det lille livet inni meg er heeeeeelt utrolig! kan ikke sammenlignes med noen gode opplevelser jeg har opplevd tidligere! MEN jeg hadde ikke klart denne følelsesmessige berg og dalbanen hvis ikke jeg hadde hatt en støtttende samboer som stiller opp uansett hva det skulle være og som lytter og viser forståelse! jeg har ei venninne som var "uheldig" med p-pillene. barnet er nå året og barnefar er ennå ikke klar for oppgaven!

 

dette er mine erfaringer......