Anonym bruker Skrevet 1. juli 2008 #1 Skrevet 1. juli 2008 Leser innimellom her om disse flotte festene som planlegges for slik en festlighet, om hvordan det er ens store dag og mann er midpunkt. Sånn var det ikke for meg. Først og fremst bestemte vi oss for å gifte oss uten bryllup, altså ingen stor fest. Vi hadde akkurat fått barn og hadde ingen penger. Men svigerfar var sååååå skuffet, begynte å grine og greier over å ikke skulle feire sin sønn. Så det ble et lite selskap da. Svigerforeldrene mine og svogern min og min manns bestemor kom langveis fra for å "feire" og å se på barnet vårt. Min familie bor nærmere om så noen timers reising. Vi inviterte nærmeste familie og to av mine venninner. hun ene var forlover for meg. den andre tok heller på seg et ekstra skift på jobben en å dukke opp. Tok skiftet slik at han som egentlig skulle jobbe kunne reise på fylletur på danmarksbåten med et par kamerater. Broren min og dama gadd ikke å komme da de syntes en time i bil var for langt. Mannen min blir som en liten gutt rundt mora og er så redd for at ho skal mistrives og være misfornøyd at han bare sosa rundt foreldrene og glemte både meg og barnet vårt. Alle hadde oppmerksomhet på barnet (untatt han), og jeg følte meg faktisk helt glemt. Flere ganger i løpet av turen til tinghuset hvor vi giftet oss tenkte jeg at jeg bare skulle snu å gå en annen vei. For jeg gikk sammen med svigerfamilien, en søster av meg med barn og mannen min, men jeg gikk alene 5-6 skritt bak alle andre og ingen virket som enset meg. Møtte resten ved tinghuset men de var jo alle mer opptatt av å få være den som holdt barnet vårt en å ha tid å hilse på meg. Alle bortsett fra forloveren min. Hun var faktisk den eneste som kom til meg for å snakke. etter sermonien var det de vanlige bildene som skulle taes og så vandret vi alle videre. jeg gikk sammen forloveren min da alle andre bare forsvandt avgårde, inkludert min mann som jeg hadde giftet meg med for bare en halvtimes tid siden. (mannen min har adhd og når han er så nervøs med mer så tenker han lite for å si det slik. SÅ er ikke sint på han men skuffet der og da.) Etter mye styr ble det slik at vi måtte dele oss for å komme til festen, Jeg eller mannen min måtte være først til stedet ellers slapp ingen inn. Mannen min var så bekymmret for at ikke foreldra skulle ha det bra, at det ble vår første krangel som et gift par. Jeg mente at han burde faktisk være med min side, Ene søsteren min var gaktisk der og kunne passe på at familien hans fant fram. Men han skulle ikke reise uten dem så endte med at jeg, forloveren min og andre søsteren min dro først. Så fort jeg kom fram tok jeg barnet mitt og unskyldte meg for å gjemme meg bort å amme, husker tårene bare rant når jeg var alene. Når mannen min kom skjønmte han at han virkelig hadde valgt feil og ba om tilgivelse, han var veldig lei seg for å ha vært en sånn dust. (tror nok svogeren min hadde sagt noe til han etter at jeg dro. for å få han til å se hva han gjorde.) Resten av dagen satt jeg på side linja. Mannen min passet på å dukke opp hos meg ofte da, men ellers var jeg langt fra midpunktet. Ganske sikker på at om ikke det hadde vært for forloveren min og jentungen som var sulten annen hver time hadde jeg kunnet gått en tur på flere timer uten å engang bli savnet. Nå er det sånn at jeg har ufattelig vanskelig for å si fra , for å tiltrekke meg oppmerksomhet. SLiter så med snill pike syndrom at om jeg er aldri så såret så holder jeg meg i bakgrunnen og smiler så pent jeg kan hvis noen kan se meg. Og allt som skjedde den dagen var grunnen til at jeg ikke ville ha selskap til å begynne med. (nemmelig nesten komfirmasjonen min om igjen for å si det slik.) I ettertid har alle gjestene fortalt hvor mye de koste seg og hvor flott den lille festen vår var. Den var visst veldig hyggelig for alle untatt meg.¨ Nå skl dere vite at jeg elsker mannen min og er glad jeg giftet meg med han. Har aldri angret det. Men kjenner jeg blir så lei meg når jeg leser om andres bryllup, og skulle ønske at jeg hadde stått på mitt og ikke hatt selskap i hele tatt. Slik at jeg hadde sluppet alle disse skuffelsene. Og alle disse såre minnene. Skriver ikke dette for at folk skal syntes synd på meg for allt i allt er det slik at jeg har selv skyld i at det ble sånn. om jeg var litt tøffere å hadde sagt noe så hadde ting vært andeledes. Men dette er noe jeg føler at jeg ikke kan snakke med familie eller venner om ikke engang mannen min for han blir så lei seg og sint for han føler at allt er hans feil. Følte at jeg bare måtte sette ord på det et annet sted en bare i mitt hode.
Anonym bruker Skrevet 1. juli 2008 #2 Skrevet 1. juli 2008 uff det var trist at det blei slik, men da bør du, mannen din og barnet/barna ta dere ei skikkelig bryllupsreise, bare dere, ta igjen det tapte på en måte, skape et godt minne ut av bryllupet til tross for den triste "festen"!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå