Lille Ylva er født :) [laaaang]

[Gjest]

Lille Ylva kom til verden lørdag 28. juni klokken 19.37

 

Fødselen var lang, men i bunn og grunn ikke avskrekkende i seg selv.

 

Det hele startet med at vannet gikk - antagelig så tidlig som i ellevetida på fredag formiddag (jeg begynte i alle fall å lekke da), men jeg tok det ikke "seriøst" før jeg plutselig stod og var våt til knærne i firetida. Det var nok ikke noen kjempe"splosj" da heller, men i alle fall nok til at det gikk opp for meg at det faktisk var vannet som var gått.

 

Mortens umiddelbare reaksjon lot jo ikke vente på seg - han løp på kjøkkenet og lagde middag nok til et halvt fotballag, og sørget for at jeg spiste litt mer enn jeg egentlig orket... Deretter ringte vi føden - sånn rundt seks, og fikk beskjed om at jeg måtte komme inn til en sjekk. Jaja, tenkte jeg. Tok med baggen og forventet å bli hjemsendt igjen ettersom jeg bare hadde kynnere hvert tiende minutt enda, og ingen rier eller vondter.

 

Og sånn ble det. Vi kom inn, ble sjekket og funnet i orden, det var fostervann - men siden jeg ikke hadde rier ville hun ikke sjekke åpning, så vi fikk med en drosjerekvisisjon og beskjed om å komme tilbake for en ny sjekk dagen etter dersom det ikke hadde skjedd noe i løpet av natta - og skjedde det ikke noe innen 48 timer ble jeg igangsatt.

 

På vei hjemmover igjen (vi bor tre mil fra sykehuset, og kjører ikke bil selv, så svigermor var med som sjåfør) tok kynnerne seg litt opp i styrke, ikke nok til at det var noe å stresse over, men nok til at jeg fikk følelsen av at jeg i alle fall kom til å komme i gang selv i løpet av helga. Så vi svippet innom butikken og kjøpte oss litt snop til fredagskvelden, gubben fikk fritt spillerom og i frykt for å kjøpe noe jeg ikke ville ha endte han med to poser potetgull (mine to favorittyper) og en pose bamsemums Vel hjemme igjen satte vi oss til på stua med hver vår pc, cola og bamsemums og potetgull, og ventet på at noe skulle skje. Klokka snirklet seg nærmere midnatt, vi satte på en film og bestemte oss halvveis for at ble det ikke mer action før filmen var slutt, skulle vi legge oss og ta det med knusende ro fram til neste dag.

 

Halvveis i filmen fikk jeg for meg at jeg ville ta meg et kvarter i dusjen for å spyle av meg vannet som stadig lakk. Som sagt- så gjort, og et kvarter på beina gjorde susen nok til at kynnerne i alle fall gikk over til noe som lignet rier. Fortsatt varte de bare et halvminutts tid og med ti minutter i mellom, men nå var de såpass vonde at jeg i alle fall ikke var i tvil om når de startet og sluttet. Så, når filmen var slutt fant vi ut at vi skulle gå oss en liten tur ut for å se om det fikk fart på ting, og om ikke så gikk vi og la oss. Turen var kjempekos - riene var ikke verre enn at jeg greide å gå og prate meg igjennom dem - men de ble verre, lengre og hyppigere innen vi kom hjem igjen. Så tuslet vi i senga, der holdt jeg ut et par rier før jeg stod opp igjen og satte meg med pc'n og en skriveblokk hvor jeg noterte når de startet. Og i femtiden natt til lørdag hadde jeg sittet og notert rier på ca 60 sekunder med regelmessig 6 minutter fra start til start. Fant ut at nå ville jeg ikke vente hjemme lenger, pga den lange reiseveien og det at vi var avhengig av drosje innover, dessuten vet jeg at mamma hadde veldig kjappe fødsler og ville i alle fall sjekkes for å se hvor effektive riene var.

 

Vi kom til sykehuset igjen nærmere halv sju, ble lagt til registrering og fikk vite at riene var fine, jenta i magen taklet det bra og det meste var bare velstand - men når hun sjekket åpning fant hun 2 cm åpning og 2 cm lang livmorhals. Nedtur! Så, vi ble sendt hjem igjen og fikk beskjed om å komme tilbake i tolvtiden - de hadde uansett ikke noe sted å gjøre av oss der og da. Jeg stussa litt på at hun beholdt papirene mine, men etter å ha kranglet litt om hvorvidt det var rimelig at vi skulle reise hjem IGJEN - med drosje - fant vi oss slukøret i å bli skysset ut. Damen i skranken bestilte taxi til oss, vi ble vel stående og vente utenfor i nesten tre kvarter før riktig selskap greide å sende drosjen til riktig sted (damen på føden hadde bestilt taxi fra et selskap som ikke kjørte turer med rekvisisjon, og når taxi-mannen så skulle ringe til riktig selskap og be dem overta turen, oppga han feil sted å hente oss på, så den taxien rapporterte bare tilbake til sin sentral at vi ikke var der...). Omsider hjemme igjen var det tre minutter pause mellom riene, og det var ikke lenger sjans i havet til å snakke eller foreta seg noe mens de stod på. De varte alt i fra et minutt til et og et halvt, og dersom jeg forsøkte å foreta meg noe annet enn å bare sitte dønn stille kom de enda oftere - gjerne bare med noen sekunder i mellom (men de ble litt svakere dersom de kom ofte). Jeg ringte mamma, og når hun for tredje gang på et lite kvarter ble satt over til "pausemusikken" (sambo altså) fordi jeg fikk en ri, kommanderte hun oss sporenstraks til å reise inn igjen selv om klokka ikke var mer enn halv ti. Så vi ringte svigermor, hun flakset ut av dusjen og var på døra etter et lite kvarter, og så bar det lukt inn på føden. IGJEN.

 

Det viste seg at jeg allerede var innskrevet der - det hadde de bare latt være å fortelle meg når de sendte meg hjem uten helsekortet mitt om morran... (alt hun sa til meg var at hun beholdt det ettersom jeg skulle komme tilbake til tolv uansett). Etter å ha sittet på gangen og ventet i en times tid fant jordmor endelig et ledig rom der hun i alle fall kunne undersøke meg, hun fant fortsatt fine rier og ei lita snelle i magen som hadde det helt fint, og åpningen var nå blitt 3 cm og helt utflatet livmorhals. Hun foreslo at jeg skulle reise hjem igjen og avvente, men da satte sambo ned foten og sa at det ble ikke aktuelt overhode! Svigermor kom inn til oss på venterommet, og sa det samme med enda litt krassere ord, og enden på visa var at vi fikk lov å bli på venterommet. Og der ble vi sittende, alene, på en ekkel divan. Jordmor gikk sin vei og sa hun skulle komme tilbake når hun fant ut hvem som skulle være "ansvarlig" for meg, og vi så henne ikke på et par timer - når sambo ringte med bjella kom det bare et forvirret menneske inn som hver gang måtte spørre om jeg hørte til føden - for deretter å forsvinne igjen for å finne noen som kunne svare oss. Så etter et par timer fikk vi tak i samme jordmor som tok i mot oss da vi kom, hun så forvirret ut når vi spurte om hun fant ut hvem som var ansvarlig for meg og sa at jammen, det var jo henne det...? Videre at det var vaktskifte klokka halv fire, så om jeg kunne vente til de kom så ville de uansett undersøke meg. Velvel. Vi ble sittende der, jeg var mer eller mindre helt bortreist, la meg ned på divanen og slumret bort de dyrkjøpte minuttene mellom riene og gråt meg igjennom dem når de stod på som verst (de ble som sagt mye verre når jeg lå stille). Og omsider kom da vaktskiftet og den nye jordmora fant det endelig for godt å undersøke meg når klokka ble litt over fire. Hun fant 5-6 cm åpning, og lovte meg i det minste å forsøke å oppdrive en ledig fødestue til oss.

 

Det gikk vel enda en halvtime før vi omsider var installert i fødestua, der fikk jeg prøve lystgass - som jeg etter en halv ri gav opp fullstendig - og så fikk jeg lov å legge meg i badekaret. Lille snupp i magen hadde det fortsatt bare fint, så når sambo hadde tappet i karet til meg ble jeg liggende der i et par timer før jeg hadde så vondt at jeg ikke greide å se for meg at denne fødselen hadde noen ende. Vi ringte etter jordmor igjen (hun hadde vi ikke sett siden jeg gikk i badekaret), og sambo forklarte at jeg sa det presset på. Jordmor ba meg komme opp i fødesenga - før hun gikk IGJEN, og jeg greide etter mye om og men å komme meg opp, sette meg på do (der ble jeg sittende en stund, for av en eller annen grunn var det herlig å sitte på dosetet når riene stod på...), og sambo tørket meg etter beste evne og fikk mer eller mindre lurt meg opp i fødesenga. Jordmor kom tilbake, konstaterte full åpning, ga meg klarsignal til å presse om jeg ville - og gikk igjen for å avslutte den andre pasienten sin... Jeg fant ikke helt ut av pressriene der jeg satt, så mens jeg forsøkte meg på ulike måter å takle dem på (jeg kom fram til at jeg nok hadde hatt pressrier en ganske lang stund allerede, og at det som hadde gjort at jeg fikk så besatt vondt på slutten var at jeg holdt igjen) suste jordmor ut og inn av rommet, ordnet seg ferdig med det hun skulle og kom til slutt for å hjelpe meg...

 

Etter det gikk det vel en liten time før snella var ute - jeg husker at jeg tenkte at det ikke kunne bli mer vondt enn de siste riene før jeg fant en effektiv måte å presse på, og innså fort når jeg kjente hodet bevege seg nedover at joda, det kunne i høyeste grad bli mer vondt! Og som om ikke det var nok, så dabbet riene mine av på slutten i tillegg til at jeg ikke orket å presse like lenge som de varte, såpass at sambo måtte ut og hente sukkervann til meg så jeg fikk litt påfyll av krefter... Og jeg husker at jeg var ekstremt frustrert over å kjenne hodet som beveget seg ned når jeg presset, for så å sige sakte tilbake i pausen i mellom. Når hun til slutt ble stående i åpningen var jeg sikker på at jeg kom til å revne på midten, og ikke engang da kom hun ut på neste ri... Så når hodet endelig kom, husker jeg at jordmor bare ga meg beskjed om å presse mer (i en meget autoritær og streng tone), og jeg var overbevist om at nå hadde hodet sklidd inn igjen og jeg måtte starte på nytt (for jeg kjente jo at trykket der nede ble mindre), men jeg torde ikke annet enn presse på, og plutselig var det ikke vondt mer! Sambo gråt ved siden av meg fordi han hadde fått med seg at jenta kom, og jeg gråt fordi jeg var så utrolig glad for at det hele var over... Jeg tror ikke jeg registrerte lille Ylva engang før jordmor spurte om hun skulle legge henne oppå meg - men når hun kom på brystet mitt var jeg totalt forhekset og kunne ikke annet enn unnskylde meg til henne gang på gang for at det hadde vært så vondt for henne å komme ut (hun hylte jo, dakar lita). Og så begynte jordmor og mase om morkaka som ikke kom ut fordi jeg ikke fikk flere rier på tross av at jeg hadde fått sprøyte i låret, deretter kom morkaka, de måtte sy noen sting (to foran og to bak, visstnok), og på det siste stinget virket ikke bedøvelsen... og oppi det hele skulle hun vaske og styre og stikke i navlestrengen etter blod og det var ikke måte på, og jeg med sprøyteskrekken min satt der bare og ventet på hva hun ville finne på å stikke meg med neste gang.

 

 

Alt i alt var det jo egentlig en veldig grei fødsel. Joda, jeg var utslitt på slutten, men jeg greide det. Uten smertelindring og uten større skader. Det var en helt grei opplevelse av hvordan kroppen jobber under fødsel, og det er på ingen måte noe jeg ville vært foruten! Men når alt det er sagt - så har jeg mitt å si om fødeavdelingen på St. Olavs i Trondheim, for jeg har aldri følt meg så lite velkommen og så i veien som jeg var der... Som førstegangsfødende skulle man forvente at jordmor kommer inn i alle fall innimellom for å gi livstegn og sjekke at alt er vel, og jeg synes det var LANGT over streken å gi meg beskjed om å presse for så å bare forlate rommet! Og man skulle faktisk tro at velferdsstaten Norge kunne tilbydt meg litt mer enn en divan og en rispose i de seks timene vi satt og ventet på fødestue... Det er ikke sikkert jeg ville takket ja til mer smertelindring, men det hadde vært greit å i alle fall vite at det fantes noen der som brydde seg om at jeg satt der og - om ikke annet bare at noen innimellom stakk nesen inn døra på eget initiativ for å høre hvordan det gikk...

 

Og nå er vi endelig hjemme igjen med den lille skjønnheten, og jeg fatter bare ikke hvordan man kan bli så glad i et sånt lite nøste på så kort tid! Vi måtte ta Føllingsprøve på sykehuset i dag før hjemreise, og jeg som skulle stå ved siden av og trøste det lille nurket mens barnepleieren stakk, måtte få trøst av pappaen, for bare å se henne gråte så sårt mens noen stod og klemte på foten hennes og gjorde henne vondt var så grusomt at tårene rant fritt og det tok meg en time å komme til hektene igjen etterpå (så se opp vordende mødre - den føllingsprøven er grusom! Sørg i alle fall for at beina er varme så man slipper å stå og klemme lenge - det var det aller verste med det hele - og sørg for lommetørklær. Eller bare send pappaen...)

 

Masse fødestøv til dere som fortsatt går og venter - og nyt de første dagene og timene, jeg ser allerede at tiden går i fra oss... Og takk for følget her inne, så skal jeg vel videre på andre forum dersom det blir tid igjen til internett nå som sjefen har ankommet

[15.august-mamma]

Gratulerer så masse!

 

Men trist at du ikke fikk bedre behandling enn det der. Det er vel kanskje sommerferien som begynner å merke seg? Eller kanskje det alltid er slik der? I såfall hadde jeg gitt tilbakemelding til sykehuset om hvordan du opplevde behandlingen. Det viktigste av alt er jo å føle seg trygg! Og det å føle seg lite velkommen til sin egen fødsel, satt på spissen, er jo virkelig ikke å bli godt nok ivaretatt. Nei huff, si i fra!

 

Men nå er det jo heldigvis over og du kan kose deg med den lille. Høres deilig ut:-)

[Randi86*Salt og Pepper']

Gratulerer med vell overstått fødsel :-)

Blir litt sjokkert over det du sier om føden jeg :-S skal også føde på st.olav og har vært mye inne på kontroller og har ventet max 10-15 min før jeg har fått eget rom og blitt undersøkt og jordmødrene har vært kjempe koslige, så du har sikkert vært max uheldig med den jordmora du fikk (håper jeg ikke får samme).

Fødte ved gammle føden sist og hadde da 2 helt fantastiske jordmødre men dårlig barseltid..

Men ut kom nå jenta di selv om du kunne fått en mye bedre behandling, greit nok de hadde sikkert mye og gjøre i helga men jeg synes fortsatt ikke det er noen unnskyldning...

[Ella78 m/ A&M]

Gratulerer så mye med jenta, og takk for den flotte fødselshistorien!

 

Trist å høre om behandlingen du fikk på sykehuset, jeg håper jeg slipper å oppleve noe slikt.

 

Kos dere videre, hele familien!

[Gjest]

GRATULERER så mye med jenta di

 

Syns også det virker helt sykt sånn som du ble mottatt på sykehuset!

Har du snakket noe med dem i ettertid?

[lykkeligmspire]

takk for en fin fødselshistore. Artig å lese når dere skriver laaangt. kos dere i tiden fremover

[Gjest]

Gratulere så mye til dere =)

 

kjedelig å lese om behadligen du fikk på sykehuset, skal og føde på st.olavs og gruer meg ikke mindre nå...uff håper hun velger å komme på en uke dag vertfall..hehe =)

[Gjest]

Gratulerer med jenta di!

 

Huff, nå ble jeg skikkelig nervøs selv. Jeg skal også føde på st olavs, med termin 22. juli. Jeg bor 4 mil unna Trondheim, og vi har heller ikke bil. Jeg håper virkelig at denne situasjonen er ekstraordinær, og at du fikk en klekkelig unnskydning i etterkant!

Det er rett og slett ikke akseptabelt, men jeg synes du taklet det veldig fint da! Du viste i allefall mer mot enn hva jeg ville gjort i en lignende situasjon!

[Gjest]

Det var nok ikke så mye jordmødrene sin feil - selv ikke hun som gikk fra meg når jeg skulle presse - jeg har mer tro på underbemanning, noe som tross alt er sykehusets feil, ikke de som jobber der. Det lå jo helt sikkert en annen fødende på et annet rom og følte seg akkurat like nedprioritert som meg når "min" jordmor plutselig måtte komme og ta i mot Ylva... Og ærlig talt, jeg skulle gjerne blitt kastet ut av fødestua før det var gått to timer etter fødsel - badekaret og fødesenga var liksom ikke viktig lenger etter at jeg var lappet sammen og Ylva var veid og målt, så hvorfor i all verden de ikke trillet oss tilbake til venterommet på barsel før det var gått to timer når det satt folk og ventet over alt og vi tross alt bare satt der alene og slappet av med Ylva ved puppen og en kopp te... Beats me. Men det er vel ikke "lov" å sende noen ut av en fødestue før etter to timer pga rutiner og styr antagelig. (litt på samme måte som at Morten og Ylva måtte stå på badet og se meg dusje og gå på do tre timer etter fødsel, for jeg fikk aldeles ikke lov til å dusje alene, og det var ingen andre ledige til å være med meg så pappa'n kunne sitte og slappe av sammen med den nyfødte...)

 

Om jeg har snakket med noen der i ettertid? Nei, heldigvis ble vi oversendt til barselhotellet etter fire timer, og der er det virkelig så koselig at det veide opp for alt styret på føden Pleiere med god tid, rolige omgivelser, god mat, hotellsenger, kabel-tv, god mat, og masse tid og fred til å bli kjent med babyen Pleierne kom bare innom rommet ved vaktskifte for å si hei og hilse på, og når de skulle hente oss til time med barnelege (og den forferdelige føllingsprøven), ellers kunne vi styre selv, og ringe med bjella når vi trengte hjelp til noe eller bare ville ha litt avlastning. Kjempegreit! Og veldig greit at pappaen får lov å bo der - at det er skikkelige dobbeltrom, akkurat som på andre hotell

 

Vi fikk tilbud om å gå igjennom journalen med en av pleierne i ettertid, men etter å ha lest journalen min var det liksom ikke stort en pleier på barselhotellet kunne svart meg på. Journalen ser jo fin ut den, der står det jo ingenting om hva som skjedde i de timene jeg satt alene sammen med sambo. Nei, dette er nok heller noe jeg skal ta opp med ledelsen på sykehuset - eller kommunen/fylkeskommunen. For jeg har ikke tenkt å slippe dette helt enda - i håp om at min opplevelse kan gjøre det bedre for kommende fødende. Det er alt for dumt at det står en hel avdeling tom der i helger og om nettene, og så skal folk faktisk være nødt til å bruke halve fødselen sin på å sitte på gangen eller alene på et venterom.

 

Og Epona: Nå vet ikke jeg hvor du bor, men uten bil og med såpass reisevei: sørg for at den som er med deg er forberedt på å krangle på hjemsending. Jeg tror det verste med hele fødselen min var å bli sendt hjem klokka sju om morran, og så sitte på kjøkkenet hjemme og se på klokka og telle minutter ned til vi "fikk lov" å dra inn igjen - i håp om at vi slapp å føde i bilen på vei innover... Og om mulig: finn deg et alternativt sted å være i byen dersom du blir hjemsendt i påvente av at ting skal gå framover. Vi snakket med tanta mi i byen etter andre hjemsending, så vi var sikre på at vi i alle fall slapp å dra lenger unna enn at vi kunne komme oss til føden på ti minutter om vi skulle bli sendt hjem ENDA en gang og det plutselig gikk unna (vi slapp jo heldigvis det da).

[Gjest]

Åh, Roheryn, tusen takk for tilbakemelding!

Utrolig lettende å høre at du i det minste fikk det trivelig på hotellet; jeg har liksom gått og vært redd for at det ikke skal være plass til oss etter fødselen jeg. Siden vi ikke har bil er det jo VELDIG synd om samboeren min ikke kan få ligge over etter fødselen, så å høre din erfaring derfra var heldigvis litt mer oppløftende enn fødselshistorien din. =)

 

Og tusen takk for tipset ang å få samboeren min til å stå på sitt ang hjemsendelse. Den nærmeste "pårørende" jeg kan be om skyss er moren til venninna mi, og venninna mi er fødeklar selv, så jeg tror nok ikke hun har så veldig lyst til å forlate datteren sin unødig.

Dessverre kjenner vi ingen i Trondheim vi kan være hos hvis vi blir hjemsendt, så jeg må nok bare satse på at ting går relativt fort, og at samboeren min klarer å trumfe gjennom et sted å vente.

Huff, enn at en skal være nødt til å bekymre seg for slike bagatellmessige spørsmål når det faktisk er snakk om å føde et barn!!

 

Synes forøvrig at det er veldig fint av deg å vurdere å ta erfaringen din videre til ledelsen; det er nettopp slike tilbakemeldinger de trenger å høre for å forstå at sommer- og kveldsstenging ikke er akseptabelt i framtida!

Men først og fremst må du kose deg med jenta di =)

[Gjest]

Ble litt mere letta nå (o: blir jo vaskelig for jordmødene og, sant nok er jo ikke dems feil (underbamanning)....men kjipt når man er førstegangs og ikke vet noe og blir overlatt til seg selv, kan tenke meg man føler seg ganske hjelpesløs og sårbar da.

Men det var nå godt å høre om barsel hotellet og oppvartiga dere fikk der (o: bor heldigvis bare 5 min unna sykehuset, så om det samme skulle skje deg Epona får du låne soffan min..hehe (o:

[tvkrus]

Får gratulere igjen. har jo alt sett henne jeg da.