SMÅBARNSPEDAGIGIKK

[Anonym bruker]

Jeg har en bok som omfatter de 6 første årene av barnets liv. Og nå som vi har rundet 1-årsgrensa er jeg på nettopp de kapitlene i boka;) Og der sto det noe jeg syntes var ganske fornuftig, og jeg kjente meg så igjen.

 

Bl.a

 

* SPISING/BORDSKIKK:

 

Vi foreldre har en slags greie om at barnet skal sitte å spise pent til h*n har spist opp alt den har fått på tallerkenen.

Men barnet har en tendens til å ville opp og ned av stolen flere ganger underveis. Sånn er det jo. Vil leke og spise om hverandre.

(Og jeg kjenner meg igjen!) Så, hva er det da man bør gjøre? Skal man ta kampen med å tvinge barnet i den siste biten, eller være litt mere løsslupne å la h*n få leke litt, så får hvertfall de andre matro om ikke annet.

 

 

Men så tenker jeg: hvis man er konsekvente fra børjan av, så vil jo dette bli ordentlig bra bordskikk. Og man slipper kampene senere i livet. Men på en annen side, så gjennomfører vi faktisk opp-og-ned-av-stolen-prinsippet, nettopp fordi det skjer en eller to ganger _bare_ i løpet av måltidet. Og det er akseptabelt for vår del:)

 

*KLÆR:

 

Hvorfor kjøpe dyre klær når de vokser ut av de fort. Og mange kjøper gjerne klær de kan vokse i, og når de først har begynt å passe, ja, så er de jo blitt slitte og misfarget av all vasken.

 

Og det er jeg enig i. Vi kjøper lite dyre klær, heller mange rimelige. Og er det noe helt spesielt som parkdresser o.l så er det selvsagt mere kvalitet i de som koster mere. Og sånn tror jeg faktisk de aller aller fleste tenker:)

 

Generelt sto det at man aldri skal gjøre ting til en kamp. Vil barnet kle av seg, så la de få kle av seg, men la de også få valget mellom to ting (uten at alt skal dreie seg om tusen valg hele tiden). F.eks "vil du har den røde eller den stripete lua", eller "disse skoa eller de skoa". Osv. Hvis barnet har noe fore som du syntes er helt bortinatta teit, så la de få gjøre det denne gangen, og prøv heller å gjøre det annerledels neste gang.

 

Også var det det med at, sier man nei, så bør man alltid ha et alternativ i neste omgang. F.eks hvis barnet regelrett spiser opp fjernkontrollen, så er det _selvsagt_ da man skal si nei nei nei. Men i neste momang si at: "du kan heller ta denne".

 

 

 

Det sto selvsagt mere, men det var det jeg rakk å lese i går kveld uten nattbordslampe, kun med lys fra gangen, hehe;)

 

 

Men jeg velger å være anonym

 

[Gjest]

Jeg synes det er mye lærerikt å disse bøkene, men etterhvert som barna mine vokser til og utvikler seg ulikt (har 3 eksemplarer, alle ulike) så innser jeg at slike bøker er gode til veiledning og å ha i bakode, men ofte overhode ikke stemmer overens med praksis. Og det som funket med ett barn fungrer gjerne overhode ikke med neste barn, eller tredje barn (og antagelig ikke med fjerde, femte osv heller).

 

Ta eksempelt ditt fra boken med å ikke gjøre ting til en kamp og la barnet få valg. Barn tenker sjeldent rasjonelt, i hvertfall ikke når de er 3 år. jeg kan rett og slett ikke tillate at 3 åringen min reiser hele veien ned til barnehagen i bare nettoen når det regner, er sur vind og 6-7 grader ute. For han kan finne på å kle av seg alle klærene fordi han ble fornærmet på at den boksershortsen han ville ha på var skitten og vi måtte bare ta på en annen. Vi kler på han kler av seg. Og vi kan ikke velge å ikke kle på, for sjefer på jobben er ikke alltid like forståelsesfull for at vi skal opptre pedagogisk riktig å vente til barnet selv er klart. Noen ganger må en bare tvinge dem.

 

Å gi barnet valg er vel og bra, og det fungerte faktisk ganske bra på eldstemann. Om vi ikke hadde to par sko og velge mellom brukte vi heler taktikken "Vil du ta de på selv, eller skal jeg hjelpe deg?". Funket fin-fint, han var lett å distrahere og lure på den måten. Mellomste som nå er 3,5 år? Ikke sjangs! F.eks: Jeg:"Vil du ha den blå eller røde genseren på?", Han: "Vil ikke ha genser på!" Jeg: "Jammen det er kaldt ute, du fryser om du ikke tar på genser, du fpr velge her, den røde eller den blå?" Han: "Jeg vil ikke!!!!!" (løper sin vei). Så skal man jo da helst i følge slike bøker ta i barnet fysisk, jeg skulle gjerne likt å se hvordan en forfatter av disse bøkene hadde klart kunstykket å få min 3 åringen til å kle på seg om morningen på en vrang da, innen rimelig tid, uten å lokke, lure, true, holde ham fast, tvangskle på ham eller noe annet av upedagogiske ting å gjøre. Jeg ER faktisk pedagog, men innser at noen ganger så må en bare være tydelig voksen og overstyre barnet fordi en som voksen har mer erfaring og faktisk vet best.

 

Og bare en tanke til dette med matbordet hvor vi vil at barna skal sitte pent i ro og spise. Leste en som kommenterte at dette er jo helt idiotisk, fordi barna lærer av det de ser, og det de ser er at voksne, spesielt mor, sjeldent sitter helt i ro i løpet av et helt måltid. Vi løper endel til og fra selv vi godeste voksne. Skal bare hente ostehøvelen, bare fylle mer vann i muggen, bare ta telefonen osv. Barna ser jo kanskje ikke helt forskjellen i at det vi skal gjøre er "viktige" ting og det de skal gjøre ikke er det. Noe å ha i bakhode muligens når barna ikke vil sitte i ro? Gjør vi det selv? Bør vi da evt være mer fortåelsesfull for at de ikke sitter i ro da?