Ja, da var jeg alenemor.

[mamma`n til nurk]

Samboern min fant ut på lørdag at han skulle flytte ut i dag. Vi har slitt lenge i forholdet, men det virket som om ting gikk mye bedre i det siste, fikk både diamantring og roser på torsdag, så jeg følte det var et realt slag i trynet. Hadde bare minutter før brutt sammen fordi jeg var så sliten, og da bestemte han seg for å si det. Han skjønte selv det kanskje var litt dårlig timing, men sånn ble det allikevel. Vi skal fortsatt jobbe på forholdet, så kanskje litt avstand hjelper? Han sier han håper på å få følelsene for meg tilbake, og at han er veldig glad i meg, så jeg håper inderlig han mener det. Da er det fortsatt håp. Imens får jeg bare nyte tiden med snuppa, og håpe at enten mine følelser dabber av eller hans blir sterkere. Prøver å være optimistisk og tro at dette kan gjøre underverker for forholdet vårt, at vi kan få mer energi og overskudd til hverandre den tiden vi kommer til å være sammen. Men lett er det ikke.

[Slalotte]

Syns synd på deg og den situasjonen du er i.. Ingen som liker å ha det sånn.. Men alle har godt med litt "fri" fra hverdandre av og til.. Håper det går bra og fint at du tenker positivt ang dette

[Mamma til to tette]

Uten at jeg vet mye om deres situasjon så ser jeg at dere fikk barn i mars? Og kan bare si at det første halvåret er veldig tøft for de fleste. Vi har hatt et kjempesolid forhold i snart 10 år men i løpet av de første 6 mndene tenkte jeg for første gang i mitt liv at han bare kunne ryke og reise. Tok alvorlig opp med venninner om at jeg ville gjøre det slutt og de klarte på en diplomatisk måte å si at vi nok hadde havnet i halvtårskrisen som så mange før oss. Var bare en utrolig tøff tid både fysisk og psykisk for meg som mor og han hadde i tillegg heftig jobb og måtte prioritere litt av hvert. Kan anbefale samlivskurset hs arrangerer, men uansett så må han jo ønske å fortsette forholder. Ønsker dere lykke til og håper du har et godt støtteapparat som kan stille opp for deg nå.

[*Minnie Mus*]

Velkommen inn i klubben de færreste ønsker å være med i.. Sambo dumpet nyheten ned i fanget mitt for et par uker siden også. Kjipt, men det blir bedre for hver dag som går. Det verste er å sitte alene. Selv om man til tider bare har lyst til å synke ned i en depresjon eller noe. Enig med hun over her at det første året sliter veldig på forholdet. Mammaen går hjemme og gleder seg til pappaen skal komme hjem fra jobb og ta over ungen litt osv, mens mannen kanskje er sliten etter jobb og ikke orker noe.. Håper det går bedre for deg etter en stund. Følelser får man dessverre ikke presset frem el tilbake..

[Gjest]

det samme holdt på å skje med meg for noen måneder siden og jeg var på randen av sammenbrudd. Men det gikk 2 uker fra hverandre og vi fant tilbake til hverandre .. lover deg at ting kan ordne seg ønsker bare deg lykke til videre uansett hva som skjer..

[twoboys & a girl]

Det første året forholdsmessig er tøft. Forskjellige forventninger ol. Mitt forrige forhold tok slutt etter at vi fikk barn. Etter 3 mnd flyttet vi fra hverandre, og etter 12 mnd orket jeg ikke mere. Alt ansvaret ble lagt på meg.

Det er nå værst i begynnelsen, men blir mye bedre når følelsene har lagt seg.

Masse lykke til i hvertfall:o)

[mamma`n til nurk]

Han har visst slitt siden rett før vi ble gravide, men valgte å ikke si noe da. Skjønte etterhvert at noe var galt, så da snuppa var 6 uker gammel fikk jeg presset han til å si hva det var. Har vært på familievernkontoret, og terapeuten anbefalte oss å date mye, og evt ta en pause og se hvordan følelsene ble da. Så etter 2 mnd bestemte han seg for at dette er det beste, og selv om jeg ikke vil innse det nå, tror jeg han har rett. Nå får han en sjanse til å savne meg, han får litt fritid og litt "luft under vingene" som han kalte det. Han håper at vi finner tilbake til det vi hadde, han vil jo ha en "ordentlig" familie han og. Han kommer innom hver dag nå fremover for å være sammen med dattra si, han har pappaperm nå, og det hjelper for å gjøre overgangen litt lettere for meg. Til søndag skal vi ha en date her med middag og film, og så skal han lære meg å spille golf på en date vi skal ha om et par uker, så jeg er optimistisk. Men får vi det ikke til å funke, så kan vi i allefall si med god samvittighet at vi har prøvd hardt! Vi kommer jo til å være venner i allefall.(håper jeg..)