Ulovlig forelsket.........

[Anonym bruker]

Er forelsket i en gift mann, og han i meg-men det passer så utrolig dårlig...! vi har begge barn og alt som hører til, eneste forskjellen er at det ikke går så bra hjemme hos meg i mitt forhold...Vi har ikke fullbyrdet følelsene våre, men det kan vel skje...tenker på hverandre hele tiden, og møtes noen ganger..vi møtes ofte gjennom barna og , dette er vanskelig! Vil ikke såre barna våre, det er vel det som er den verste tanken.

Noen som har opplevd det samme? Noen råd?

[Anonym bruker]

Slutt å møtes og fokuser på det forholdet du er i. Om det ikke fungerer og dere gjør det slutt ikke gjør det pga den andre mannen og la det gå tid og gjerne år før du evt finner deg ny mann..

 

Noe annet betyr bråk.. noe jeg tror du forstår.

[Anonym bruker]

Forstår det....men vi er hodestups forelsket begge to, første vi tenker på når vi våkner er hverandre og det siste før vi sovner... Og vi ser hverandre uansett pga andre ting

[Anonym bruker]

Det er fullt mulig å styre følelsene og du kan jo fortsette slik dere gjør, men vil du virkelig barna dine så vondt?

[Anonym bruker]

Jeg er veldig lei bombastiske fasitsvar på slike spørsmål. Det finnes ingen fasit i slike tilfeller. De er ikke ensartede. Livet er ikke en sjablon, og det er langt fra svart hvitt.

Hvis han viser seg å være mannen i ditt liv, sjelefrenden, etc, så er han det. Ja, det blir bråk å forlate forholdet du er i nå, men det bråket får du ta på kjøpet. Det er sjelden verdens undergang. Verre ting skjer i denne verden, og barn har det ikke godt i et hjem som mangler genuine følelser.

På den annen side kan denn ulovlige forelskelsen bare være et blaff, et produkt av at man ønsker seg spenning, oppmerksomhet, etc i hverdagen. Kanskje går det over, kanskje er det ikke verdt å forfølge.

Spørsmålet er: HVordan skille det ene fra det andre? Det krever selvransakelse, tid, og grundig vurdering. Ved bare å legge lokk på alt, finner du ikke ut av noenting. Det eneste du oppnår, er å sperre inne en haug med følelser - og jeg skal love deg at innesperrede følelser kan lage trøbbel på sikt.

Nei, finn ut av dette du - men på en mest mulig redelig måte.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig vil jeg ikke barna mine vondt, men har de det bedre av og se at mamma ikke har det bra med pappa..?

 

[Anonym bruker]

Du anonym 09.35: Nå skal du lukke igjen den skitne kjeften din. Folk uten IQ gjør seg best med lukket munn, skjønner du.

[Anonym bruker]

Hvis du ikke har det bra med barnefaren så sier jeg ikke at du skal bli hos han, men forlat han ikke pga en annen mann.

 

Og et brudd er tøft for barn uansett, men går mor fra en mann til en annen mann blir det bråk og sjalusi og barna kommer til å lide.

 

Er det mannen i ditt liv kan han vente og han har tydligvis ting som må ordnes opp i han også.

 

Tror at gjør dere noe mer her og blir sammen kommer det ikke til å vare pga at styre som det blir...

 

Jeg anbefaler å gå til familiterapaut og prøve å løse problemene du har med din nåværende mann og om det ikke lar seg gjør så avslutt forholdet på mest mulig skånsom måte, men ikke innvolver flere parter enn nødvendig.

[Anonym bruker]

Som om jeg skulle sagt det selv... Tusen takk for svar! Har forresten vært hos familieterapeut også...får ta oss litt tid til og finne ut om det bare er spenning eller noe mer dyptliggende...

[Anonym bruker]

Enig!

 

Ble selv forelsket i en gift mann som viste seg å være mannen i mitt liv. Angrer ikke en dag på at det gikk som det gikk. Jeg er ihvertfall lykkelig!

[Anonym bruker]

Jeg kan anbefale boken. Oss syndere i mellom av Per Arne Dahl. Den omhandler nettopp dette med at nye forelskelser og nye forhold ikke gir rom for forbedring i det forholdet man allerede er involvert i . Mitt råd er å prøve å fortrykke følelsene dine så godt som mulg og holde seg unna fristelsen.... i mellomtiden kan du prøve å jobbe superhardt med forholdet til din mann.

[Tommage♀♂]

Ingen råd, og ingen trøst, må bare dele et dikt med deg (ikke jeg som har skrevet det). Kom til å tenke på det siden det omhandler noenlunde samme situasjon, og slutten sier mye!

 

HÅPETS FRØ

Hvorfor klarer jeg ikke å glemme

Hvorfor fyller du hele mitt sinn

Hvorfor nekter fornuften å innse

at du aldri i livet blir min?

Hvorfor møttes vi kun for å skilles

Hvorfor elske så voldsomt og hett

Hvordan kunne to hjerter forvilles,

og alt likevel føles så rett?

Vi er bundet på hender og føtter

Har begge familie og hjem

Orker ikke å rykke opp røtter

Orker ikke å såre dem...

Så vi dyrker den sviende smerten

fordi den er alt vi har

som kan minne om det vi savner,

som kan minne om det som var

Men vår kjærlighet blir aldri borte

Den kan aldri visne og dø

For gjødning til dyrking av smerte

gir også næring til håpets frø

 

 

[Anonym bruker]

Forbuden frukt smaker best. Nam nam..

[Anonym bruker]

Takk for svar! Kan jeg spørre deg litt om hvordan dere etter hvert gikk frem? Var han villig til og gå ifra fra starten, og hadde han barn?

[Anonym bruker]

Jada, her kjenner jeg meg igjen!

Første vi tenker på om morgenen og siste vi tenker på om kvelden. Treffes daglig gjennom barn og felles venner. Umulig å unngå å se han.

 

Jeg har tenkt mye på konsekvensene hvis jeg går videre med dette:

1. Jeg vil såre samboeren min utrolig dypt, kanskje ta fra han evnen til å stole på et forhold igjen.

2. Ungene vil lide. Eksperter sier at de takler skilsmisse omtrent likt som dødsfall,og at man bør vente opp til tre år før man introduserer noen ny...

3. Våre respektive vil kanskje komme seg videre, men venner, familie og svigerfamilie glemmer ALDRI!

4. Deling av bo....blæh!

 

Og så hvis man bestemmer seg for å satse på hverandre. Skal man jumpe rett i det med ny felles bopel? Massevis av unger som skal fram og tilbake mellom hjemmene, samtidig som de prøver å bli kjent med en ny person. Hva slags samliv får man egentlig? Har man andre venner enn hverandre? Blir man uglesett uansett hvor man går? Det er ingen ære i å være ekteskapsbryter. Vil forholdet tåle en slik start.

 

Og hva med senere. Kan du stole på en mann som kan gå bak ryggen til kona si? Kan han stole på deg? Ingen vet bedre hvor dyktige dere er til å lyve...

 

Likevel klarte jeg ikke å la være. Forsøkte å gjøre det slutt mange ganger, men jeg var så forelsket at jeg lot meg overtale gang på gang. Skulle ønske jeg var en person med noe bedre viljestyrke eller et snev av moral...

 

Ønsker deg lykke til, uansett hva du velger.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, et ganske lite barn faktisk. Det var ikke snakk om at han skulle gå i starten, men det viste seg at det gikk særdeles dårlig på hjemmefronten med bl.a. et totalt fraværende sexliv. Men etterhvert kom de frem til enighet om at skilsmisse var eneste løsning, dette skjedde uavhengig av meg. Jeg satte ingen krav og stod på sidelinjen. Dette var noe de måtte de komme frem til i fellesskap.

 

Men jeg kjente ikke kona hans, og det gjør situasjonen litt vanskeligere hos dere tror jeg. Skal det bli slutt, så bør dere ikke gjøre det synkront og dere bør avvente å vise de store følelsene til det har gått en god stund frem i tid. Det er enklere å bo i byen....

[Anonym bruker]

Vi er fortsatt like forelsket...nei, mer! Vi møtes kun vi to, går turer eller bare holder rundt hverandre. Vi føler begge at vi er som skapt for hverandre og det vi føler for hverandre er ekte og godt! Og vondt på samme tid...! Er så forferdelig vanskelig det her-vi er blitt så utrolig glade i hverandre og hadde det ikke vært pga barna så hadde vi vært sammen i dag...hvorfor må kjærligheten være så vanskelig??

 

[Anonym bruker]

vet akkurat åssen du har det...,var samboer og vi hadde fått et barn,jeg traff mannen i mitt liv,vi har vært gift i 8 år og har det veldig bra,

[Anonym bruker]

Hadde han barn fra før og? Vi er stup forelsket begge 2, men vet ikke om det er nok til at han tør gå ifra kona pga små barn,...dette er veldig vondt, det er ihvertfall sikkert...