Barnefar....

[Anonym bruker]

Er det flere her som ikke har hatt noe som helst kontakt med barnefar siden tidlig i svangerskapet? Jeg har ikke snakket med han siden jeg var helt i starten av svangerskapet.. Da sluttet han å svare på SMS og alt etter grensen for å ta abort var over.. Helt tåpelig... Jeg sa jo klart ifra med en gang at abort kom ikke på tale, men han gikk vel å håpet i det lengste at han skulle få det som han ville...

Men dere som er i litt samme situasjon... Hva tenker dere egentlig?? Har dere sluttet å ta kontakt med han? Tror dere han noengang vil se barnet sitt?

Jeg klarer meg kjempefint uten b.faren og fikser det helt utmerket å være alene med omsorgen.. Stortrives som mamma, og min lille er det beste som har hendt meg!

Men går jo mye å lurer på hva pappan egentlig tenker, om han tenker på oss i det hele tatt... Det må han da gjøre om han har noe som helst med mennesklige følelser i seg...

[=Mina min og mej=]

Svar på spørsmålet ditt ; JAAA!

 

Her har jeg ei jente på 22 mnd som har truffet pappan 3 ganger. Sist i august i fjor, han bor en time unna oss. Jeg gjorde alt for å inkludere han, Vi har aldri kranglet, vi har ikke vært uenige om noe.. Han er bare ikke der. Han er umulig å få tak i, aner ikke hva han gjør eller noe..

 

Jeg gikk lenge å tenkte på han, tenkte på hva han gjorde. Spesielt når snuppa begynte i bhg og ble sjuk, da var tanken på å ha han her sammen med oss. Men heldigvis har tiden gjort meg sterkere. Jeg kunne ikke brydd meg mindre nå. Jeg vet jeg har alt mitt på det reine, jeg har gjort alt for å imøtekomme han, inkludere han. Har aldri gjort eller sagt no stygt om han. Og den dagen snuppa blir stor nok og begynner å spørre skal jeg være ærlig, ikke mer ikke mindre:)

 

Men gud, det er rart.. Å flykte fra et uskyldig lite nydelig barn. Og så mye di går glipp av.. helt sykt egentlig..

[Anonym bruker]

HI her... Fatter ikke at de klarer å la være å treffe dem når de til å med har sett barnet sitt, som du forteller her... Ja, tenk hvor mye de går glipp av... Dems tap! Jeg har også gjort alt for å inkludere han, men han har aldri svart, så da ga jeg bare opp til slutt...

Kan jeg spørre om dere var sammen før du ble gravid? Vi var aldri sammen, men hadde noe på gang...

[=Mina min og mej=]

Ja, vi var sammen, men vi fant ut at det beste for oss begge var å ordne opp i livene våre hver for seg for å ha ett best mulig grunnlag for å bli gode foreldre for jenta vår. Jeg klarte det, men han klarte det nok ikke..

 

Har funnet ut at det ikke går an å gå å tenke på det lenger. Tanken kommer alltid til å være der snikende, han kommer alltid til å være pappan til snuppa, men likevel. Jeg klarer ikke å gå å tenke på det, jeg ble nesten ødelagt i perioder jeg prøvde å kontakte han..

Så for ungen sin del tenker jeg at det er mye bedre med ei mamma som har tatt sine valg og står for di enn at mamman skal være usikker og prøve og prøve og prøve..

 

Jeg føler på en måte at jeg har gjort mitt. Døra her kommer til å være åpen for han når/hvis han er klar for det en gang i fremtiden, men jeg sitter ikke lenger å tenker på at hver onsdag skulle han vært her.. (jada, vi lagde samværsavtale og greier.. =P )

[Anonym bruker]

Veldig enig med deg..Det beste er å ikke tenke på det, selv om det kan være vanskelig.. Det er liksom så mye jeg skulle ha hatt svar på! Men jeg ble også nesten helt ødelagt til tider, så det beste er å bare prøve å komme seg videre... Han vil alltid bety noe spesiellt for meg, pga at han faktisk er pappan til barnet mitt. Og jeg skal være 100% ærlig når barnet mitt blir større å begynner å spørre om b.far.

 

[=Mina min og mej=]

Er godt å høre at andre har det på samma måte..

[Anonym bruker]

her ble det slutt mens jeg var gravid, og sist vi så bf var for to år siden i en time. det er hans tap og hans valg, men ser at det er vanskelig for snuppa. hun er nå tre år og har begynt å spørre. vanskelig å vite hva man skal svare og hvordan man skal oppføre seg, men jeg prøver etter beste evner og si at det ikke er hennes skyld. i begynnelsen prøvde jeg hardt å få ham interessert i å ha kontakt med oss og få han til å stille opp, men etter ett år fant jeg ut at jeg ikke gadd mer. Det var det beste valget jeg noen sinne har tatt for oss to. For snuppa sin del fant jeg fort ut at det var bedre at hun kun var sammen mend meg og hadde folk rundt seg som stilte og om hun kunne stole på enn å ha en far som kun stiller når det passer ham og som hun ikke kan stole på. Du klarer deg nok helt sikkert veldig bra alene og innimellom er det enklere å ikke forhold seg til en annen part enn å måtte avklare alt med noen som er motvillig.

[hgutto]

Vi var heller aldri sammen, bare surret litt nåv vi var på byen og sånn.. han har aldri sett ho, og er ikke interessert heller. har prøvd å snakke med han og melde han, men gjør i grunn bare vondt verre.. men får slik en panikk følelse inni meg noen ganger at jeg tror det er rett før jeg blir helt tullete...

hadde dåp for gullet i går:).. men på kvelden fikk jeg høre at han går rundt og sier jeg lurte han for å bli gravid.. har aldri lurt han og kunne aldri tenkt tanken engang. blei så sint, skuffa og såret. skjønner ikke hvordan noen kan være sånn.. ei heller gi faen i sin unge,..

men gullet skal få et godt liv uten hann med mange mennesker rundt ho som elsker ho høyt:)