Dere som har opplevd "traumatiske fødsler" tidligere...

[Gjest]

Dette er nok et litt sårt tema, men en må jo spørre for å få vite.

 

Hva er det ved fødslene deres som ikke gikk etter planen, og som gjør at dere gruer dere nå?

 

En hører jo enten positive historier om at fødselen gikk kjapt og greit, eller negative om at den var lang og vond.

Men dette er jo ikke særlig dekkende, og jeg vil gjerne vite litt om hva som faktisk kan gå galt. Dette er helt sikkert like individuelt som alt annet, men jeg ønsker altså et litt mer nyansert bilde av fødselen enn vondt/greit eller kort/lang.

[Zupermam]

hvorfor vil du egentlig vite det? Du etterspør jo egentlig negativ informasjon om fødsler.

[Gjest]

Ja, er det ikke egentlig ganske klart at jeg søker negativ informasjon, når jeg vil høre erfaringer fra kvinner som har opplevd traumatiske fødsler?

Jeg håper selvsagt at min og alle andres fødsler går greit for seg, men jeg vil også vite litt om årsaker til at ikke alt alltid går like knirkefritt.

Jeg har hørt at fødsler er vonde, lange, at folk føder på gangen og at epiduralen ikke virker, og jeg kjenner også kvinner som dessverre har mistet under fødselen.

Jeg vil imidlertid vite litt mer om hva som ligger bak en traumatisk fødsel, altså en fødsel som ikke nødvendigvis går for seg slik det står i alle bøkene om emnet.

 

Det høres kanskje morbid ut, men det bunner altså kun i at jeg ønsker å forberede meg litt mentalt på at uforutsette ting kan skje, og at det er ikke nødvendigvis krise om en må ta hastesnitt eller lignende.

Skjønner?

[Krusemynthe]

Tror du er lur som gjør det, jeg,Epona.

 

Det største sjokket for meg var nemlig at jeg ikke var den fødte fødemaskin. Jeg hadde faktisk tenkt altfor lite på at det kunne gå på en annen måte enn jeg trodde.

Tror ikke jeg var naiv - jeg hadde sett for meg både det ene og det andre innenfor normalen, men ikke at det skulle gå så "ille" som det gikk.

 

Med "ille" mener jeg ikke mine smerter e.l. men at det endte med at babyen mistet pulsen og var ute med katastrofesnitt etter tre minutter - og i tillegg ikke var frisk og måtte ligge en stund (2 uker) på nyfødtintensiven.

 

Har ikke tid til å skrive alt du lurer på nå - men hvis du sender meg en pm og minner meg på det, så kan jeg ta det når jeg er hjemme fra sykehuset:-)

 

Meeeeen: Selv om det var veldig dramatisk og tøft i starten - det gikk fort bedre, og jeg har nå verdens beste 12åring!!!

 

Har fått en keiserinne til etterpå (med lignende historie mtp fødselen) men da var både jeg og leger forberedt - så det opplevedes på alle måter tryggere.

I morgen får jeg en ny keiserinne!

[Corvina]

Hei,

jeg har hatt ett svangerskap med morkakeløsning, stort blodtap og krise-keisersnitt. Vi lå en tid på sykehus, men kom ut derfra friske og raske begge to.

 

Neste svangerskap ble jeg innlagt med truende morkakeløsning, gikk i normal fødsel etterhvert 2, men holdt på å stryke med da morkaka ikke ville ut etter fødselen og jeg fikk styrtblødninger. Ble lagt i narkose og morkaka operert ut. De første månedene etter fødselen var tunge fordi jeg hadde så lav blodprosent på tross av flere blodoverføringer. Men barnet kom seg fort og er frisk som en fisk.

 

Nå venter jeg på nytt barn og har vært nødt til å ta det svært rolig, vært sykemeldt i lang tid og hatt mye tid til å gruble. Men, jeg gruer meg ikke- er evig optimist og tror ikke det kan hende meg en gang til!

 

Satser på en grei fødsel uten komplikasjoner, men føler meg ganske rustet til å tåle uforutsette hendelser på fødestua! Er tett og godt fulgt opp av helsepersonell.

 

Håper du ikke bruker info til å gå rundt å bli bekymret for alt som kan gå galt. For de fleste går jo ting greit, og vi har en egen evne til å glemme det vonde når det går bra til slutt!

Lykke til.

[callmebecka]

Hei.

 

Jeg er utrolig gled for å ha fått oppleve en vaginal fødsel, selv om jeg endte på operasjonsbordet i halvannen time etterpå og har senskader resten av livet.

 

Jeg er 172cm og ikke spedbygget, men jenta mi var rett og slett for stor alllikevel. Vektestimeringen som ble gjort tett opp til termin var feil med nesten en kilo, og hun kom bare ikke ut, da pulsen hennes sank og de skulle klippe presset jeg det jeg hadde, og ut kom hun men jeg revnet innvendig og utvendig.

 

Visse ting kan man ikke forberede seg på, det er ikke risikofritt å være gravid eller føde (uavhengig om det er vaginalt eller KS) sånn er det bare.

 

Men det ender jo som oftest bra, og jeg skulle gjerne ha født vaginalt igjen!!!!!

 

Jeg tenker nesten aldri på siste del av fødselen, og er som sagt veldig glad for å ha opplevd det!

 

Lykke til!

[☆ fødeklar ☆]

Heisann,

Jeg er i uke 36 med tredje mann, så det viser nok at man glemmer fort traumatiske fødsler etter kvart, og særlig dersom det likevel endte godt.

Mitt andre fødsel var bare heilt fantastisk, men mitt første derimot var noko spesielt, eller skal eg sei traumatisk.

 

fra første rie kl 10:00 på føremiddag til ca 23:00 om kvelden var alt ganske normalt vil eg påstå, og faktisk i nokon timer til, det begynte bare å bli litt vondare fra 11- tiden,

 

det som forbauset meg mest var at det kun var ei jordmor som var inn hos meg fra tid til annen, og dermed kun henne vi hadde å forholde oss til. Som førstegangs fødende hadde eg ingenting å samenligne med, og derfor stolte 100% på denne jordmoren, og at dette var sikkert rutinen på dette sjukehuset.

 

I 03:30 tiden begynte press riene, Husker tiden så veldig godt, for det var ei klokke som hang på veggen, som var fokuspuktet mitt gjennom smertene!!

 

Men da fikk eg beskjed om å ikkje presse, for eg hadde ikkje nok opning og kunne dermed drepe baby'en min.

 

slik fortsatt det til kl 07:00 når det var vaktskifte. Neste jordmoren som kom inn til meg forstod med ein gong at noko var gale og kalte på legen.

 

Han meinte det ikkje var tid til keisersnitt, men at barnet måtte ut med ein gong. grunnen til at barnet ikkje hadde kom ut før var at han satt fast i symfysebeinet, og han veide 4,5kg.

 

Dermed blei han forløst med vakum.

 

Dette var kjempe vondt, eg hadde ikkje smertestillere i det heile tatt gjennom forløpet, blei faktisk ikkje tilbød det, og kom heller ikkje på å spørja, men skulle ynskje akkurat der og da at eg hadde hatt alt som gjekk ann å få. for legen måtte ganske langt opp og hente barnet og rett og slett bare dra han ut, både når eg hadde rier og uten. eg sy'es så mange sting at jordmoren kom ut av telling.

 

Barnet blei født, men var sjølvsagt ikkje heilt i form for å sei det mildt.

han fekk hjerneblødning under fødselen, og me blei på sjukehuset i 6 veker, før me fekk komme heim med barnet.

 

prognosen var ikkje god, han fekk diagnosen cerebral parese, og 85% sikkerthet for psykisk utvikligshemmet.

 

Mot alle odds blei han faktisk heilt frisk, og skal begynne i 2.klasse til hausten.

 

me går kvart år til nevrologisk kontroll, for å følge med på det fysiske og det psykiske. og i april, tok dei vekk cp diagnosen. og på det psykiske blei han vurdert som over gjennomsnitt for alderen.

 

vi er tydligvis veldig stolte foreldra,

med ein traumatisk fødsel som endte godt.

 

Det er bra å være forberedt på det som kan skje, eg innrømmer at eg var naiv første gang, så eg prøver å ikkje klandre meg sjølv for mykje.

 

var litt meir krevende med andre fødselen, og blir sikkert det denne gongen også.

 

ynskje deg masse lykke til.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Dubros]

Jeg fødte for bare noen uker siden og har det som skjedde fremdeles veldig friskt i minnet. Har dog ingen planer om å føde igjen på noen år....

 

Fødselen var vel normal (dog sinnsykt vondt) frem til jeg hadde full åpning og skulle presse. Det viste seg at gutten skrudde seg feil vei i fødselskanalen og lå an til å bli en stjernekikker. (Altså med nesa opp og dermed tar han størst plass i fødselskanalen-vanskelig å få ut på den måten) Jeg fikk beskjed om å prøve ulike stillinger for å prøve å få han til å forandre retning, men det fungerte ikke. Etter å ha pressa og pressa skjer det ingenting. Han sitter fast bak symfysebeneet. Jeg hadde i tillegg veldig svake rier så fikk liksom så lite kraft i pressinga. Etter å ha pressa i 1 1/2 time, så blir det tilslutt bestemt at det skal prøves med vakum. Som sagt, så gjort....og da kom halve gutten på første rie, resten kom på neste. Siden han kom veldig fort når han først kom, revnet jeg fra a-å, altså en totalruptur. (Helt bak til endetarmen)

 

Under pressriene hører jeg plutselig de sier at han har en svulst, og ble selvfølgelig veldig engstelig. Men de sa at det var ikke svulst slik vi tenkte på svulst, men mer en kul i hodet etter å ha stanget mot symfysebenet. Da kaller du det ikke svulst foran foreldrene, mener nå jeg.....

 

Han kom frisk og rask ut, og han har ikke fått noen skader. etter det vi vet.

 

Men i tillegg til alt dette, ble blæra mi tappet for sent for urin noe som førte til at jeg har fått urinretensjon.(Med epidural mister man trangen til å tisse og det er veldig viktig at sykehuset tapper deg for urin---hos meg gikk det altfor lang tid før de gjorde det) Altså en ekstremt forstrekt blære. Måtte de første ukene gå med innlagt kateter, siden jeg ikke klarte å tisse selv, og nå må jeg regelmessig sette kateter for å tappe meg selv, da jeg ikke klarer å tisse ut alt. Blæra ble ekstremt forstrekt, og det kan hende den aldri vil bli helt bra igjen. Var på kontroll i dag, og den er ikke som den var, men den er til å leve med forsåvidt...

 

En ting er sikkert, jeg har så dårlig erfaringer med det sykehuset jeg fødte på, at jeg aldri vil føde der igjen. Nå var jeg sikkert bare veldig uheldig, vet at mange er veldig fornøyd....Men, likevel..Har vært så mye rot, enda mer enn det jeg har fortalt om her.

 

Tenker likevel at jeg kan føde igjen, men vet ikke om jeg kan. Vil vel bli vurdert hvordan revningen har skadet tøyeligheten før neste fødsel. Hvis jeg risikerer full revning igjen og kanskje enda større skader, så vil jeg nok sterkt vurdere keisersnitt.

 

Selve fødselen var helt forferdelig vond, mye vondere enn jeg på forhånd klarte å forestille meg, men har likevel glemt HVOR vondt det var på en måte...

[Pysjen]

Jeg gledet meg til fødselen og tenkte sånn at dette har folk gjort i 1000vis av år så dette skal jeg klare også.

 

For det første var riene mye værre enn jeg hadde forestilt meg- brakk meg og kastet opp under hver rie. Når jeg endelig kom på føden og riene kom non stop fikk jeg epidural. Det var som å komme til himmelen. Trodde at nå var det værste over. MEN der tok jeg feil. var smertefri en timestid før epiduralen gradvis sluttet å virke selv om JM hele tiden skrudde opp dosen. Følte at jeg mistet helt kontrollen, et smertehellvete uten like. Min store skrekk var å revne og hadde snakket litt med JM om det på forhånd at jeg ville klippes. Under pressriene ropte jeg gang på gang at hun måtte klippe meg men hun mente det ikke var nødvendig og at det ville gå bra. Men det gjorde det ikke. Fikk total-ruptur og ble kjørt på opperasjonssalen etterpå. Har fortsatt store plager med underlivet og endetarmen i dag.

Så denne gangen skal jeg få keisersnitt. Aldri i verden om jeg hadde gått gjennom en fødsel en gang til. Denne episoden sitter som brent i minnet.

 

Så dette var min historie i korte trekk..

[Gjest]

Tusen takk for at dere var villige til å dele historiene deres med meg!

Jeg gruer meg ikke mer til fødselen nå etter å ha lest innleggene; jeg har bare blitt mer bevisst på ulike ting som faktisk kan skje.

Føler meg faktisk bedre forberedt nå, selv om jeg selvsagt håper (og går ut fra) at fødselen skal gå fint. Men om det mot formodning skulle skje noe galt, vet jeg i det minste at sånt kan skje, og at jeg ikke er helt alene. =)

 

Igjen, tusen takk!