Blir så såra jeg. Ufattelig såra...

[LilleMagen]

Det er vel så mange nye folk inne her nå så dere vet ikke historier om meg og min mamma. For å gjøre lange historier korte, så er jeg aldri bra nok i hennes øyne. Hun tror hun kan si å gjøre alt mulig mot meg - og jeg skal bare finne meg i alt, uten å si noe imot. Gjør jeg det så får hun meg til å få dårlig samvittighet, og sier ting som "du kan aldri gjøre noe som jeg vil du" - med en trist mine...

 

Jeg merker at det kommer ann på humøret hennes om jeg tør å gjøre noe i nærheten. Hun er så lunefull. Når jeg besøker henne så kjenner jeg allerede ute på trappa at idag har hun en dårlig dag - da er det bare å passe seg.

 

Vi kjøpte oss et hus i høst 1 km fra der hun bor med stefaren min og brødrene mine. Hun har besøkt meg bare et par ganger siden november. Men sender stadig ei melding "dere kan jo godt ta dere en tur hit da"... akkurat som om jeg ikke prøver. Jeg kjører hit og dit og stiller opp for å gjøre henne fornøyd, men det hjelper ikke. Jeg som ble så syk etter fødsel med blodpropp og all ting. Neida, JEG må komme til henne. Hun har aldri stillt opp for meg her. Hun kom å låg hos meg EN natt på sykehuset siden jeg ble så dårlig og måtte være der så lenge, så nå føler hun sikkert at jeg står i gjeld til henne. Hun kan komme på å skrive en melding i 6tiden om kvelden at hun vil se jenta mi - enda hun VET at da er det kveldstell og leggetid for henne. Men mamma kan ikke komme til oss da, hvis jeg sier det. Hvorfor skal jeg med en nyfødt stresse og rase rundt som en tulling for å "vise frem" babyen min. De kunne jo heller gjort en innsats med å komme hit til oss om de absolutt vil se henne.

 

Og sist jeg var hos mamma så var hun pottesur for ett eller annet på jobb. Og hun smelte med dører, sukket og skket og bar seg. Det er så lenge siden dattera mi har sett henne så hun var ganske skeptisk og ville ikke smile. Da ble mamma fornærma og sa at jenta mi var nå så rar og treg og kjedelig. og så kom hun til å gulpe litt på henne, og da ble hun enda surere og bare la henne ned på gulvet og småkjeftet på meg om at hun kom til å lukte så surt. KJÆRE VENE, jeg tror jeg blir gaaaal!

[A1973 har råtne egg :-/]

Huff, dette var ikke kjekt...

 

Jeg lærte noe en gang, som jeg har brukt mye, både når det gjelder foreldre, venner, mann osv... Du kan IKKE endre andre, det eneste du kan endre er deg selv og din egen innstilling! Dvs. at du ikke kan endre din mor, det er utopi å tro... Det du kan endre er din innstilling til henne, det hun gjør og det hun sier. Du kan f.eks. la være å bry deg om hva hun sier eller du kan "ta igjen". Joda, jeg vet at det er lettere sagt enn gjort, men *prøv* å si til deg selv at det er HUN som er idioten her (beklager...:-)). Hvis det ikke nytter må du rett og slett la være å ta kontakt med henne, ihvertfall for en periode.

 

En annen ting jeg har lært er at det er KUN meg selv som kan gjøre noe med livet MITT. Hvis jeg har det kjipt er det bare jeg som kan gjøre noe med det...

 

Trøsteklem