Har jeg psykopatiske trekk?

[Anonym bruker]

Jeg kan grine av nød og elendighet på tv, men når de som står meg nær har det vanskelig, blir jeg "kald" og har ofte lite sympati.

 

Jeg bryr meg mer om meg selv en jeg bryr meg om andre, mitt barn inkludert.

 

Jeg kan være utrolig sjarmerende dersom jeg er i rette humøret. Andre ganger er jeg utrolig negativ og slitsom å være sammen med.

 

Føler meg unormalt lite empatisk. Liker ikke dette...

[Anonym bruker]

følte meg litt sånn som deg, so er du psykopat er eg det og. Hormonene mine løper løbsk...av og til so merker eg det kjempe godt sjølv at eg er kjempe ego, men eg fortsetter fordi:/ uff uff, godt det er berre ein 3mnd igjen av denna graviditeten,...so får vi sjå om det går over og eg blir meg sjølv igjen

[Anonym bruker]

ALLE mennesker har sosiopatiske trekk, det betyr ikke at man er en fordet:-) Slapp helt av, det du beskriver er bare at du er handlekraftig ressursterk i situasjoner som er vanskelig for andre. Man trenger sånne fordi de får ting gjort i vanskelige situasjoner, det setter folk pris på.

 

Eks. da et nært familiemedlem av meg døde, ble jeg veldig nede men jeg hadde en venn som var så dyktig gjennom det hele, hun kom ikke til meg og syntes "synd" i meg, men hun fikset mye av det praktiske for meg. Og DET hjalp mye mer enn alle som kom med blomster og stakkars deg!

 

 

[blond]

Alle har noen trekk av psykopati, akkurat som alle har trekk av andre psykiske lidelser. Men for å få diagnose på disse trekkene kreves det at man har de i ekstrem grad og over tid.

 

Psykopati er en personlighetsforstyrrelse (den har flere navn). Det vil si at det er en vesentlig og grunnleggende del av mennesket. Noe som er typisk for psykopater er at de ikke har selvinnsikt, at de er perfekte i egne øyne og at alt som går galt er noen andres feil.

 

At du er bekymret for om du har psykopatiske trekk slik terminologien brukes diagnostisk tror jeg du kan legge fra deg med det samme. Det er selvmotsigende at du skulle ha det i særlig grad.

 

På det lille du skriver i innlegget ditt tenker jeg heller at du er bekymret for at du ikke er "normal", at du er sliten og trenger ro rundt deg. Ingen er lik hele tiden, alle har perioder der de er slitne og lite empatiske. Noen ganger har man nok med seg selv, rett og slett.

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for et flott svar, anonym 11.53:-D Det var godt å høre at det kan være positivt for andre rundt meg selv om det ikke virker sånn alltid.

[Anonym bruker]

Det er kjempepositivt med sånne! Jeg er sånn selv mot andre, men ikke om det gjelder meg selv, jeg trodde jeg skulle takle dødsfallet kjempefint men det gjorde jeg ikke, og da var det godt å ha en som kunne ordne for meg. Selvsagt syns hun synd i meg, men det var UTROLIG godt å ha noen som man kunne prate om andre ting med også. Alle andre fokuserte mest på å fortelle meg hvordan sorgen skulle være.

 

Vær stolt av den du er! Du er viktig for andre!

 

Jeg tenker også ofte at jeg er kald og hard, men når DU tenker deg om, syns du ikke det står respekt av disse menn og kvinner som ordner alt og ikke bare går ned i kjelleren? Det er faktisk viktig, og det teller mye mer enn tusen røde roser i sorgens tid!!

 

Hilsen 11.53 .-)

[Anonym bruker]

Og med det mener jeg ikke at de som sørger, og kommer med blomster er noe mindre enn de som ordner og fikser, men at man faktisk trenger de som står på også, og at det kanskje er litt ok å ha noen som ikke suller en inn i sorg? :-)