Dere med flere barn, som har hatt fødselsdepresjoner.

[Gjest]

Vi venter nå nummer to og jeg hadde kraftig fødselsdepresjon med førstemann. Etter 9 mnd startet jeg på medisiner og har gått på Cipralex i to omganger. Sluttet til jul 2007 og vært frisk siden.

 

Vi venter som sagt nå nummer to og jeg tenker selvfølgelig litt på min situasjon sist og om det blir det samme nå.

 

Har dere noen erfaring med depresjoner etter fødsel ?

Og har du hatt det etter hver fødsel? Er det større sjanse for å få det med nummer to når jeg hadde med førstemann?

 

 

[Mamma til 3 gutter-<-@]

Jeg tror jeg hadde det, gikk aldri til legen, hadde isåfall en mild en, men vet du hva den første depresjonen din kunne ha kommet av? Livssituasjonen?

[Gjest]

Jeg har mange ganger tenkt på det, men ingenting tilsier at det var noe spesielt som utløste det. Barnet var svært ønsket og vi hadde prøvd over ett år før det klaffet.

Jeg og mannen hadde det bra og vi hadde liksom ting på normalt stell.. Så jeg vet jommen ikke hva det kom av...

[Mamma til 3 gutter-<-@]

Jøss da vet ikke jeg heller, hos meg så kom det nok av livssituasjonen.

[DoubleTrouble]

Hei!

 

Jeg er ikke i tvil at min depresjon kom av livssituasjonen vår. Vi hadde prøvd å bli gravide i over ett år da det endelig klaffet. Vi ble så uendelig glade. Men, så kom sjokket da vi var på ultralyd i uke 19. Vi ventet tvillinger. Ble veldig sjokkert der og da men etter vært ble sjokket snudd til en enorm glede. Men, mange tanker begynte å vandre i hodet mitt. Hvordan skulle vi klare dette? Månedene gikk, og på slutten av sv.skapet ble jeg lagt inn p.g.a.svangerskapsforgiftning. Var da i uke 28. Tilstanden min ble straks værre. Masse vann i kroppen som hadde gått ut til blodbanene mine. Fikk også vann på lungene slik at jeg måtte få vanndrivende. Barna kom til med keisersnitt i uke 33, og etter det lå vi på sykehuset i 2mnd. Barna var friske, men det var værre med mor. Jeg ble dårligere etter fødselen og lå lenge på sykehuset selv før jeg etter noen uker måtte ta meg av to som krevde meg 24t i døgnet. Heldigvis var vi på sykehuset ennå og fikk litt hjelp der. Så kom vi hjem og ble overlatt til oss selv. Jeg var så uendelig sliten. Fikk ikke tid på å komme meg helt. Ammet de små til de var 3mnd men de tok så¨mye næring fra meg at jeg måtte slutte. Så begynte jeg å gråte for alt og ingenting. Var sliten hele døgnet. Hadde mange diskusjoner med min samboer også. Tålte ingenting før jeg ble sint og lei meg. Dette varte i nesten ett år. Nå er tvillingene blitt ett år og alt går så mye lettere. merker at jeg kan være sliten ennå, men på en annen måte enn før. Jeg og samboeren min har begynt å snakket sammen igjen istedet for å kjefte på hverandre. Alt går bedre nå. Men, da det sto på som verst begynte jeg virkelig å lure på om det holdt på å klikke for meg. Kjente meg ikke igjen i det hele tatt.