mor med kroniske smerter...

[murmelmamma]

I perioder har jeg pga fibromyalgi veldige smerter..og kjenner at det går på humøret løst.jeg klarer ikke å være den "vanlige gode" mammaen som jeg er uten smerter..og dagene til ungene blir litt "amputerte" liksom..de har en flott pappa som er sammen med dem..men de er vant til at både mamma og pappa "Henger med dem" feks i helgene... I dag har jeg nesten ikke klart å være sammen med mine barn..og når jeg er sammen med dem skal det ingenting til før jeg blir irritert...og sur....kjenner at det sliter på meg..og de stakkars søte små på 3 og 5 år skjønner jo ingenting...hvor er den kjekke mammaen blitt av liksom....

 

Hvordan takler andre med kroniske smerter hverdagen?? tillater dere dere selv å ha dårlige dager sammen med barna?? Holder dere dere for dere selv når dere har vondt? hva gjør dere??

 

jeg får kjempedårlig samvittighet for dette...men klarer ikke "ta meg sammen" heller..for det er så vondt vondt vondt...Nå skal de sies at jeg er ganske heldig..og det er kanskje bare 2 dager i måneden det er så ille som idag.....sukk...

[velger nick en annen dag]

Først av alt; jeg vet hvordan du har det. Både med smertene og også med dårlig samvittighet.

 

Jeg har vært dårlig med , til dels, sterke smerter siste 10-15 årene.

 

Da eldstebarnet var mindre slet jeg masse med dårlig samvittighet fordi jeg ikke alltid klarte å være den blide, fornøyde mamman som hun kjente.

Det har vært mange tårer både på henne og meg.

 

Da jeg endelig fikk diagnosen min for noen år siden (etter et H.... av.skap) fikk jeg være med på et kurs hvor man bl.a snakket mye om dette å skulle takle hverdagen med smerter.

Jeg lærte masse på dette kurset, og vil anbefale deg å forsøke å komme deg med på noe slikt. Jeg tror du kan finne info om det på mange sykehus/hos legen som behandler deg.

 

Jeg er så heldig at mannen min stiller opp 100% de dagene jeg er dårlig. Da ordner han ALT med barna og huset, og jeg har endelig lært meg å sitte stille og la det skje. Klart det kan være vanskelig, men noen ganger må man bare.

Barna vet at mamma av og til ikke klarer å være med, og de tar det veldig fint.

 

Vel, nok om meg. Dersom du lurer på noe så bare spør i vei..:-)

[jordbærsjokolade]

Jeg blander meg litt inn her jeg..

Jeg fikk fibromyalgi diagnosen i går og lurer egentlig på alt som er å vite. Finnes det feks noe slags naturpreparat som virker litt mot smertene, hva slags medisiner går dere på og hvordan fungerer dere i jobbsammenheng?

[Peyton]

Oi, der kjente jeg meg godt igjen! Både med smertedager og sinnsykt dårlig samvittighet.

Jeg har vel ikke noen gode råd til deg, dessverre! Takler det ikke sånn superbra selv, men jeg tillatter meg selv å ha dårlige dager sammen med barna. De er bare snart 4 og snart 5 år gamle, men de skjønner liksom at mamma har noe "rart med kroppen" og at hun derfor iblant har veldig vondt. Men lett er det ikke, man vil jo heller være sammen med dem, være "supermamma", ikke bli irritert osv osv.

 

[velger nick en annen dag]

Hei..:-)

 

Jeg har ikke fibromyalgi så det er litt vrient å sammenligne.

 

Etter mange år med sykemeldinger, opptreningsopphold,div medisiner har jeg nå for noen år siden endelig fått diagnosen M.Bechterew.

 

Har nå kommet frem til medisiner som fungere veldig bra, og jobber 100%.

Håper det vil vare leeeeeeeeenge....:-)

 

Vet ikke så mye om fibromyalgi, men smertelindring har jeg forsøkt i mange år.....Og må bare si at varmtvannstrening er noe som fungere veldig bra for meg.

Vet ikke om det er noe som også vil kunne hjelpe deg/dere med deres diganose?

[Gjest]

Hei. Har også diagnosen fibromyalgi. Har en sambo som driver enkeltmannsforetak, så han jobber til tider -way to much-. Er ikke så flink til å si i fra når jeg trenger hjelp. Hadde en episode for noen mnd. siden hvor sambo jobbet døgnet rundt. Jeg er gravid og vi har en 2-åring, da brøt jeg fullstendig sammen og sa at "nok er nok, nå trenger jeg at du tar deg av sønnen din litt for nå sliter jeg". Det fikk han i hvert fall til å skjønne at han måtte roe seg med jobbingen. Som sagt så er ikke jeg noe flink til å si i fra når jeg har mye smerter, så jeg biter det i meg, noe som gjør at jeg får mer smerter. Men når jeg sa at jeg trengte hjelp, så våknet han litt.

 

Når det kommer til sønnen min, så er jeg passe flink til¨å ikke vise han at jeg har vondt. Det er dager hvor jeg kanskje ikke har noe særlig tålmodighet, hvor sjansene hans blir forkortet, men jeg sier alltid unnskyld når jeg ser at jeg har handlet feil eller for fort.

 

Nå som jeg er gravid og har disse smertene så er nok tålmodigheten ganske så ikke tilstedeværende enkelte dager, men føler at vi får ordnet opp ganske så kjapt.

 

Sambo er blitt mye flinkere til å ta han med seg ut etter at jeg endelig fikk sagt i fra, noen ganger besøker de kompiser, noen ganger blir han med sambo på jobben (om det er små,enkle jobber som tar kort tid), noen ganger for å kjøre en tur, eller besøke besteforeldre osv. Det hjelper mye.