Frustrert!

[Anonym bruker]

Min bedre halvdel hjelper alle andre enn meg. Han gjør ikke noe husarbeid eller hjelper med barna uten at jeg ber han om det, og da er det ofte med en sur mine. Men så snart en av hans kompiser ber han om noe, er han på pletten med en gang. Han skal egentlig ha pappa perm nå i 6 uker, men neida,han må jobbe. Skal ha fri noen dager innimellom, men tror dere han kan svare meg på når det blir? NEIDA! Så her kan vi ikke planlegge noen ting.... Så da sitter jeg her da med 2 små helt alene mens vi faktisk skulle vært en til i familien disse ukene. I går hadde vi avtalt at vi bare skulle være hjemme og se film og kose oss etter at barna var lagt, men da kom det en kompis å skulle ha han med seg. Så det var den kjæreste kvelden. For over en uke siden lovde han vår sønn på 3 år at vi skulle besøke en kompis av han og dama, de har barn på samme alder som våre.Han skal hjelpe kompisen med noe. Sønnen vår har spurt kvar dag om vi skal reise no? Gledet seg masse.... I dag reiste min kjære dit litt før oss, så skulle vi komme etter. Mens jeg står å klær på barna ytterklær ringer han, NEIDA, DAMA OG UNGENE SKULLE IKKE VÆRE HJEMME I DAG! Blir så forbanna! Nå siter jeg her med en meget skuffet 3 åring som bare gråter.... Ikke kan han svare på om han kommer hjem så vi kan ha koselørdagskveld sammen med barna heller.... Måtte bare få ut litt damp! Takk for at du gadd å lese.

[Anonym bruker]

Med et slikt forhold, er det bedre å være alenemor. Da slipper du denne frustrasjonen, for den som forårsaker det er ikke der;)

[Anonym bruker]

Ja, må innrømme at tanken har streifet meg noen ganger.... HI

[Gjest]

Sàpass ja... Han fraskriver seg alt ansvar! Ta deg en ordentlig prat med han, sett av tid helt alene, bare for dere to, og prat sammen! Om han ikke ser oppfòrselen sin, og ikke gidder à gjòre noe med dette her, sà bòr du kanskje revurdere foholdet deres...?

[Anonym bruker]

kjenner meg igjen. jeg truet med å dra fra han - viste han det seriøst! ordnet eget sted å bo til og med (men ombestemte meg i siste liten). sia da har han alltid førsteprioritert familien.. og hadde han ikke det hadde jeg dratt fra han

[Anonym bruker]

Har prøvd å snakke med han, men han mener dette ikke stemmer.Han fiksa jo bremse klosser på bilen i forrige uke og da bidrar han jo mener han. greit det, men jeg har større behov for tid sammen med han, enn at bilen er skinnende ren til en hvær tid. Er visst vanskelog å forstå dette.

[Anonym bruker]

Syns det er så dumt at det må så drastiske tiltak til, men det spørs om det må til...

[Anonym bruker]

Min samboer er helt LIK!!!:-( :-(

Er så forbanna av og til, spesielt torsdag kveld, da sa han ja til å dra på jobb uten å spør meg om det var greit. Å han kommer ikkje hjem før om ei uke. Hadde håpt på ei helg sammen med han og barna, men den gang ei. Han er aldri hjemme lenger, enten skal han hjelpe alle andre enn meg eller så er han på jobb.

Det frister å bare flytte fra han, men orker egentlig ikke det heller siden vi har en litt "vansklig" 2 åring.

Det hjelper ikke prate med han, for det er hele tia "jeg må jobbe, må jo tjene penger" osv. Men må da gå an og være litt hjemme? Uff, blir så sinna!!!