Morsfølelsen...

[Leirha]

Kom den med en gang hos dere eller kom den etterhvert?

Hvis du har flere barn, merket du forskjell fra første til nestemann?

 

Med førstemann kom ikke morsfølelsen umidelbart når ungen hadde kommet ut, men den vokste over tid.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg var veldig ung, eller fordi jeg ventet at denne følelsen var noe alle skulle få umidelbart, at den skulle slå deg ned i støvlene i styrke. Men følelsen var meg ukjent.

Jeg har senere funnet ut at ikke alle er like, noen kjenner denne med engang, mens hos andre kommer den noe senere.

 

Jeg merket at jeg ble veldig knyttet til dette lille vesenet som hadde kmmet utav meg og ville gjerne beskytte det mot alt i hele verden, men morsfølelsen slik jeg kjenner den nå kom først senere.

Dette jorde meg veldig deprimert (ikke barseltårer eller ne slik) over en tid, for jeg trodde jeg var unormal.

Men slik er det med alt for meg, det må vokse litt på meg, så følelsen bygget seg sterkere og sterkere over tid.

 

Med nestemann var jeg forberedt på dette, og det var da ikke noe problem.

Jeg visste hvordan morsfølelsen kjentes ut for meg, og kjente det umiddelbart etter at han kom ut, men ikke så sterkt som jeg gjør nå.

Måtte her også komme over tid, eller ihvertfall stykes.

Vet ikke om noen som helst forstod noe av det jeg skriver her, ble jo bare rot.

[Gjest]

Den kom umiddelbart begge gangene (jeg var 27 og 29 hvis det har noe å si..)

Andre gangen syns jeg det var mer sårt fordi jeg savnet eldstegutten voldsomt på sykehuset og hadde dårlig samvittighet for han. Det la på en måte en demper på kosen med lillebror.

[cherry coke]

Jeg ble overveldet fra første stund. En helt spesiell følelse, som jeg ikke trodde jeg hadde i meg=) Fra første gang jeg så henne, skjønte jeg at jeg elsket henne høyere enn alt annet.

[Gjest Zima *PP?*]

Jeg ble hele veien forberedt på at morsfølelsene tok litt tid av jordmødre etc.. De sa at for de aller fleste så tok det tid før den kom.. Så jeg tenkte, ja, okei, men det har jeg vel egentlig forventet meg..

 

Men første møtet etter keisersnittet... Jeg kan ikke beskrive det på noen god måte.. Det var bare den beste følelsen jeg har hatt i hele mitt liv.. Jeg følte meg plutselig veldig veldig hel :-) Ble 21 det året

[Leirha]

Jeg var 17 første gang, og man kan si jeg var umoden på mange områder.

11 år mellom dem, så jeg følte absolutt ikke noen dårlig samvittighet for storebror, han va jo så stor, gledet meg bare så enormt til de skulle få treffe hverandre!

Men tror nok jeg hadde følt det likt som deg hadde det vært 2-3 år mellom dem.

[Gjest]

Ja, eldstemann var knapt 2 år og skjønte ikke hva som foregikk ;-)

[Gjest]

tror begge deler er vanlig; både det å trenge litt tid og det å bli hodestups forelska med en gang. Følelsen henger kanskje sammen med forventningene som du sier.

 

Før fødselen hørte jeg om folk som snakket om fødselsdepresjon og det her med at morsfølelsen ikke nødvendigvis kommer like sterkt med en gang. Derfor var jeg forbredt på begge deler. Ble i hvertfall overveldet av positive følelser og mye undring - lå å studerte denne lille skapningen hele natta og fikk ikke sove pga det he he.

[Gjest Zima *PP?*]

Samme her Mrihna.. Jeg gruet meg faktisk litt, så for meg at dette ble ganske forferdelig.. Hehe.. Huff. Min "erfaring" er at vennene mine som var såå is kyene ble mer skuffa.. Jeg klarte ikke sove jeg heller, hehe.. Lå bare og tittet og tittet.. Herregud.. Hehe. blir bare sterkere og sterkere :-)

[Leirha]

Uff ja, det skjønner jeg godt.

Har hørt flere som sier at de hadde så dårlig samvittighet for den sm var igjen hjemme.

Fordi du er så glad i ungen du har hjemmet og kjenner ikke denne nye som skal komme.

Så det blir liksom bare dårlig samvittighet, en stund

[Gjest]

Ja, det gikk fort over :-)

Nå er de 1,5 år og 3,5 år...

[mockis me]

Jeg fikk ingen "sånn"følelse med en gang.Var overhodet ikke forberedt heller da.Stod på jobb og skulle rett bort på kontroll hos JM i uke 34.Det endte med innleggelse og igangsetting dagen etterpå pga kraftig sv.skaps forgiftning.Lå 3 dager på oppvåkning pga eklampsi anfall.Deretter lå gullet på b,kl.i 1 uke.Så 6. dagen skjedde det noe rart.Hadde gitt han pupp og skulle nusse han før jeg gikk tilbake på avd. min for natten.Tuller ikkje, det var som å bli truffet av lynet!!Dette bare sildret rett og slett overdose kjærlighet gjennom meg og alle mors instinkt ble *pling* aktivert!!!!!Helt sinnsyk følelse. Det var ingen tvil om at jeg elsket han fra første stund, men gikk veldig opp for meg helt plutselig..

[Leirha]

Ja, det er vell slik det var med meg også.

Alle følelser er der jo, men for meg var de så ukjente, men plutselig så føler du så sterkt at du blir overveldet og tårene kommer.

Jeg ville bare klemme og klemme og aldri slippe føltes det som.. Var vel omtrent 1uke senere, var ihvertfall ute av sykehuset.

Tror alt ble så uvirkelig på sykehuset, måtte hjemm til vante omgivelser og slappe av.

 

[~sjiraff~]

Med førstemann hadde jeg ikke noen spesiell lykkefølelse av å få babyen på magen annet enn at jeg var ferdig. Beskyttelsesinstinktet var der fra dag 1, men ingen morsfølelse. Det tok ganske lang tid før den kom. Men med nr to kom den umiddelbart. Mulig fødselen og lettelsen over et barn som faktisk skrek var medvirkende.

[BettyBoob]

morsfølelsen kom ikke med en gang hos meg, synes det var helt merkelig med dette lille vesenet jeg måtte ta meg av. så det tok vel en 4-8 uker før den slo ordentlig inn men jeg bekymret meg ikke over det! var 27 da han ble født.

[ifie]

Fikk ikke noe stor, overveldene følelse, men iløpet av første dagen (han ble født en kveld, så natten ble brukt til sying og soving ) merket jeg at jeg savnet han voldsomt da han ble stelt eller jeg skulle ha "hvilestund". Om natten måtte jeg ha sengen hans helt inntil min sånn at jeg kunne se på han hele tiden, og ta på han

 

.....åh... tenk at det går an å elske noen så høyt!!

 

Konklusjon: Morsfølelsen kom fort, men ikke plutselig!

[Northernlights]

Når jeg ble mamma som 18 åring, husker jeg helt nøyaktig når den kom,ja.

Og den kom ikke tvert, men etter et par dager.

Den gangen lå vi i 7 dager på sykehuset etter fødsel, og jeg fødte på RIT og ble sendt til "Stiftelsen" i Trondheim for barselsoppholdet.

 

Jeg våknet midt på natta ca 48 timer etter fødselen, og kunne ikke huske om de hadde bært inn den lille gutten min, for å ammes. Jeg var helt sikker på at han hadde blitt bært inn, men at jeg hadde sovna, og at den nyfødte babyen måtte ligge på gulvet, drept...

=o( Og jeg torde ikke se etter!!!

 

Sånn ,lå jeg stiv av skrekk sikkert i 5 minutter....livredd for at nå var det ikke mer baby,og at jeg hadde klart å sovne under amminga, og at barnet mitt hadde blitt dyttet over sengekanten og ramlet på gulvet.

Men jeg måtte jo tilslutt se. Forberedte meg på det aller verste, og syntes det var en uhyggelig og grusom følelse å titte på gulvet.

Ingen baby!

=o) Godeste min så glad jeg ble! Og sekunder etterpå hørte jeg MIN baby gråte utenfor, idèt han ble trillet inn til meg, og lagt ved brystet.

DA svulmet morshjertet opp til størrelsen av en luftballong!

=o)))

Omtrent et lite vendepunkt. Jeg sov aldri mer når jeg ammet, og tviholdt meg våken mang en gang, for å aldri oppleve den følelsen av skrekk mer.

 

Når jeg fikk alle de andre barna, kom morsfølelsen med en gang, og jeg tror det var fordi jeg allerede var mamma da. Første gangen var alt så rart og nytt.

[Anne-B.]

Med eldste gikk det to-tre uker. Jeg var sliten, og det var mange ting som stod på rett før og i tida etter, og jeg kunne ikke skjønne hvordan det skulle gå bra å få et barn å ta seg av, når de jeg var i kontakt med på fødeavdelingene på sykehuset hjemme og i Bodø fikk meg til å føle at jeg var ung, dum og uansvarlig. Hadde en lang fødsel og, så det gjorde nok sitt det og. Jeg var nok for redd for alt det nye til at jeg klarte å nyte det, men etter noen uker hadde jeg roet meg såpass at det kunne sige innover meg at jeg hadde blitt mor. Og nå pipler det fram noen tårer i øyekroken her, fordi jeg følte det slik som du med minsta mi, jeg var forberedt på at det kunne ta tid, men jeg kjente det med en gang.

[hallais]

Med nr en kom den ikke med en gang nei.. Jeg brukte ei stund og den kom gradvis.Var 27 år.

Med nr to kom den nesten med en gang og var mere overveldende.

Jeg mener og tror at begge deler er normalt.

[winneboo]

Den kom ikke hos meg før ca 6 mnd etter fødsel. Jeg ble uplanlagt gravid som 19-åring, ville ikke ha barn å var abselutt IKKE klar. Tror det har noe å si

Nå er datteren min 3 år å jeg elsker henne høyere og høyere for hver dag som går.

Om jeg får flere barn så tror jeg at morsfølelsen kommer tidligere, for nå vet jeg hvordan morsfølelsen føles

Der følte jeg bare, herregud au vondt å føde! Hjelp, er dette mitt barn? Skal jeg ta vare på en baby alene? Hva er det jeg gjort??

[Himmel og hav]

Med første mann tok det et døgn. Han ble tatt med keisersnitt i hui og hast og jeg var omtåket av narkose og smertestillende den første dagen. jeg husker at jeg var glad, men det var litt sånn "tusen takk for den fine dorullnissen glad". Men tidlig neste morgen da jeg fikk han inn i senga, så bare veltet det over meg, og jeg ble liggende å stirre på denne vidunderlig vakre, lille bylten, og jeg var nesten redd for å blunke. Jeg bare gråt og gråt, og var så høy på lykke som jeg aldri hadde vært i hele mitt liv. Og jeg var MAMMA!

 

Med nr to, så skjedde det da jeg fikk han på magen, og det lille, rynkete bustehuet lå og myste på meg. Han var MIN og jeg ville gått gjennom ild og vann for han.

 

I mange år hadde jeg trodd at jeg ikke kunne få barn, så de var svært etterlengta begge to. Så det var kanskje litt ekstra følelsesladd for meg.

[Nickie_og_GuttaBoyZ]

med førstemann tok det tid... det tok lang tid faktisk.... men vi var igjennom litt som gjorde at ting ikke var såp godt lagt til rette for oss som med nummer to. katastrofesnitt, og møtte han ikke før mange timer etterpå. ammingen gikk til helvete også.

 

med andremann kom den med en gang.

[Zupermam]

jeg tror sønnen min var nesten 5 mnd, før jeg virkelig følte at han var min, og at vi hørte sammen. Syntes det tok litt tid for å bli kjent med ham, og hadde dårlig samvittighet for det, selv om jeg visste at morfølelsen ville komme etterhvert da.

 

Nå kommer det en til i oktober, og jeg tror nok det blir anerledes nå, gleder meg til å ikke "miste" de første månedene som med storebror.