Gå til innhold

er det noen som angrer på at de har fått barn?


Anbefalte innlegg

Skrevet

åssen føles det? kom til å tenke på det nå. stakkars barn og mødre som faktisk ikke får noe følelse for avkommet. det er liksom bare en byrde.

 

snakker dere med noen om dette?

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Nei!! Mye jeg angrer på her i livet, men at jeg fikk barn angrer jeg IKKE på!!!!!!!!!

Skrevet

jeg har aldri møtt noen som har angret på sine barn. Da har de iallfall holdt det for seg selv.

Skrevet

Okei, jeg kan jo være den første som er i nærheten av å svare grotesk ærlig her - jeg er gravid igjen nøyaktig ett år etter at jeg fødte, mye trøtt og uvel - med en aktiv ettåring som er høyt og lavt og lite flink til å høre etter når jeg sier NEI! - så tenkte jeg senest i morges - Gud, så deilig det var å ha morgenen for seg selv. Men jeg angrer ikke på at jeg fikk henne, har jo glemt all dævelskapen idet jeg får neste knuse-klem :)

Skrevet

det er vel helt naturlig å tenke da.. har ikke barn enda, men jeg har da lyst til å vri om nakken på samboer selvom jeg elsker han hehe..

Skrevet

Tja.. På en måte. Eller, jeg elsker sønnen min, og livet uten han nå ville blitt helt meningsløst. Men jeg skulle ønske jeg hadde fått han om noen år, og ikke nå. (ble født i januar). Jeg er 20, hadde bare vært sammen med barnefaren i to år osv.. Skulle gjerne hatt tid til litt annet først.

 

Kanskje ikke så mange andre som svarer så ærlig. Døm meg de som vil..

Skrevet

jeg kan svare ærlig joda jeg har i perioder angret på både mann å barn!! heheheh jeg vil si så anonym over ventet ett par år!!! jeg var også 20 når gulljenten ble født dette er i dag omtrent 7 årsiden å nå venter jeg nr to men samme barnefar! har mange ganger vært frustrert lei sliten å hatet alt sammen! men som andre sier dette er glemt i det øyeblikk når go knuseklemmen kommer å små flotte barneord visker noe lurt i øret ditt!! hmmmmmmmmmmm go jenta!!

 

man vil alle ha en sånn periode! så derer som dømmer meg utifra det bare gjør de. jeg driter i det! vist man ikke kan være ærlig så kan ma ikke være særlig stabil!!!

 

Padde

Skrevet

Jeg dømmer deg ikke!

 

Er 40 og har to små barn. Jeg elsker de over alt på denne jord, på samme måte som deg, men veldig glad for at jeg ikke valgte å få barn før.

 

Kan være så sliten innimellom, men ville ikke byttet de bort for alt i verden. Hadde jeg fått de tidligere hadde jeg nok vært mer sliten. Da var jeg student og hadde dårligere råd. Er redd jeg ikke hadde maktet alle de sene studikveldene og bekymring for boplass og økonomi med små barn.

 

Jeg fikk muligheten til å være student i maange år, reiste fri og frank rundt i verden. Kunne ta kvelds og helge jobber for å spe på økonomien og kun konsentrere meg om mitt eget lille univers. Jeg fikk også testet ut forskjellige kjærester, noen levde jeg sammen med i mange år, men det er slutt med disse og jeg er glad for at vi ikke fikk barn sammen. Det å skulle blitt alenemor oppi det hele...

 

Nå har jeg krevende jobb, vanskelig det også å kombinere med små barn, men jeg er roligere, har bra økonomi og har fått opplevd så utrolig mye uten å ta hensyn til andre. Nå kjennes det godt å måtte ha noen å ta hensyn til. Kjæresten har jeg levd med i 10 år og jeg ville helt klart taklet det å bli alenemor på en helt annen måte i dag, selv om det heldigvis ikke ser ut til at jeg blir det med det første.

Skrevet

syns aldri folk skal dømme folk for hva de faktisk føler..for det kan en ikke noe for.

jeg er bare tyve. gravid i 3 mnd. så jeg håper dette går bra da. jeg tipper jeg vil få mine episoder jeg også. men jeg tviler på at mamma syns vi var verdens beste da jeg og min bror kom hjem fulle å bare kjefta da vi var tenåringer..

Skrevet

Ja jeg har angret en gang faktisk, for å være helt ærlig. Jeg ble så dårlig under og etter fødselen. Fikk blodpropp på lunga og kunne dødd, så EN gang så tenkte jeg at det faktisk hadde vært bedre om jeg ikke hadde fått baby. For følte litt at det var babyen sin feil at jeg ble syk. Jeg måtte være på sykehuset i 2 uker, mistet MYE blod, leger behandlet meg som crap, og jeg følte meg som verdens verste mor. Men så snakket jeg med psykiatrisk sykepleier og alt ble mye bedre, og nå bare stooooorkoser jeg meg skikkelig. Har ikke tenkt den stygge tanken en eneste gang etterpå. Har skikkelig dårlig samvittighet for at jeg har tenkt noe slik. For jeg hadde kommet til å fått blodpropp uansett når jeg ble gravid... ikke noe som kunne vært hindret det. Godt å innse slik. =) Og jeg er glad for at jeg er ung mor. Hadde jeg vært gamlere når dette hadde skjedd så tror legene at det kunne gått så utrolig mye verre med meg.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...