Kan noen forklare meg hvor vondt det er med rier?

[Anonym bruker]

Er det så vondt at man begynner å gråte?

 

[Anonym bruker]

ja så ondt kan det gjøre :/

[Anonym bruker]

det føles som mens smerter ass hell

[Anonym bruker]

du bare vet det når det er irer... belive me...

[Anonym bruker]

Hehe. Takk for svar.. Skjønner at det gjør vondt. Men jeg har faktisk aldri hatt mensensmerter før..

[Anonym bruker]

det e smaerter fra helvete ! rett og slett

det er helt grusomt forferdelig ubeskrivelig.

 

men trøst deg med at det kommer noe kjempe bra ut av smertene tilslutt..

 

du får smertestilende når du kommer til fødeavdelingen etterhvert.. så hold ut.. hehehe

 

lykke til

[Lacey*har fått erta]

Haha.. jeg måtte le litt her. (ikke ta det ille opp vær så snill, jeg ser at det selvfølgelig er stokket om bokstaver fordi det har gått fort i svingen. jeg mener ikke noe negativt)

Du merker det når det kommer en ire! heheh.. ja, jeg har skikkelig dårlig humor i dag. Beklager!

[Anonym bruker]

Som å drite et kål og tisse en appelsin. Det sa min mor!

[Anonym bruker]

Jeg synes det er veldig vanskelig å beskrive hvordan det føles.... Det jeg husker best er at jeg ble så utrolig sliten. (brukte 14 timer). Drittlei av å ha vondt så lenge. Og med så korte pauser mot slutten.... Umulig å legge seg ned å slappe av, for alt er vondt....sitte, gå, ligge....

[Anonym bruker]

Rier er intenst vondt. De overtar kroppen din men de overtar ikke deg. Smerten kan være utrolig intens, men den går over og den skal være der. Også får man vanligvis pauser mellom riene, og belønningen er flott. Poenget er at man skal jobbe med riene, ikke la dem skremme deg eller få deg til å miste motet. Smerten er vanskelig å forklare, men hvis du noengang har hatt skikkelig magesjau med mageknip kan du kanskje forestillle deg mindre intense rier.

[Gjest]

Er jeg den eneste som ikke synst at riene var såååå vonde?!

Ubehagelig i begynnelsen, men synst bare pressriene var vonde.

 

Hadde samme spørsmål som deg da jeg gikk gravid. Spurte hvor vondt det var å ha rier og føde...på en skala mellom 1-10 - hvor 10 var grusomt vondt. De fleste svarte 7 . Og jeg må si meg enig i den.

 

Vondt, men ikke noe mer liksom... Er nok ganske forskjellig - også på smerterskelen på kvinner.

[Anonym bruker]

det er så vondt at det føles ut som man skal dø

[Anonym bruker]

Det er vondt, men det er smerter du kan leve med, faktisk...

 

Jeg begynte å grine alle tre gangene, men det var i den aller siste fasen, ved ca 9-10 cm, når jeg var som mest sliten, det var utrolig vondt og pressriene hadde ikke kommet enda. Men jeg kjente fort at når jeg gav meg over sånn gjorde det enda vondere... Så jeg måtte bare ta meg sammen, kjenne på riene, puste og jobbe med dem, da var de lettest å takle. Når pressveene kommer og ungen faktisk skal ut gjør det intenst vondt, men da jobber du så fælt at det ikke er rom for å grine, hele opplevesen er så altoppslukende at det eneste du kan gjøre er å brøle litt ;-)

 

Du må stole på at kroppen din kan takle dette, det er reproduksjon kvinnekroppen er skapt for, og du kommer til å fikse det fint. Ta er rie om gangen, pust deg gjennom, for meg hjelp det å telle.. en-to-tre-fire- osv gjennom rien, da visste jeg at smerten var værst på omtrent 6 og så ble den mindre og mindre frem mot 10-12, da var det over frem til neste kom.

Helt i bakhodet har du tanken at OM du ikke skulle takle det, om noe skulle bli vanskelig eller unormalt har du velutdannede mennesker rundt deg som kan hjelpe deg, og du får smertestillende om du trenger det. Masse lykke til!

[Anonym bruker]

For meg var det så vondt, at jeg ikke merket at de kippet opp fra tissen til rassen...

[It's all about me]

Det kjennes som du er i ferd med å rives i filler.

Eneste og beste beskrivelsen jeg har iallfall.

[♥Prinzessin♥]

Gråte? Ikke sjanser i havet. Det var så vondt at det ikke gikk an å gråte. En ri er et anfall, og mine rier var skikkelig kraftige og nærmest uten pauser imellom. Kroppen min stivnet til en konstant forvridd og dirrende klump av smerte, så jeg hadde ikke akkurat kapasitet til å hikste og starte en tåreflom. Alt jeg var istand til å gjøre var å hyle og hive etter pusten. Merkelig nok liker jeg å snakke om fødselen min, og kunne tenke meg flere barn i fremtiden. Jeg er gal.

[Anonym bruker]

De første timene var det som et belte nederst i magen med menssmerter, men det var egentlig ikke så vondt. En stund satt jeg og sendte meldinger, snakket og spiste på fødestua, som jeg ble lagt inn på med 4 cm. Da jeg gikk fra 6-7-8 cm til full åpning ble det mer og mer intenst og veldig vondt og riene tok i ryggen. Pluss på at alt er ubehagelig og ekkelt. Følte jeg måtte tisse og bæsje hele tiden, ingen stillinger hjalp på smertene og babyen sto store deler av fødselen feil i bekkenet slik at det strålte nedover, noe som nesten føltes vondere enn riene. Gråt ikke, nei. Det er på en måte på et annet plan enn at man må gråte, er mer så man må kaste opp. For meg ihvertfall.

[Anonym bruker]

Takk for alle svar.. Både gruer og gleder meg jeg nå... :)

[LilleMagen]

Nei jeg skjønte ikke når fødselen var igang... jordmor sjekket meg, sa jeg hadde 5 cm åpning og at fødselen var igang. Jeg kjente ikke rier før jeg hadde 8cm åpning, da kjente jeg litt sviende "smerte" nede i blæreområdet... Og plutselig måtte jeg presse, da var det full åpning. Hele fødselen min tok knappe 2 timer, føler meg snytt jeg ;-) jeg trodde hele magen skulle trekke seg sammen jeg, som veldig vonde kynnere, men slik var det ikke i det hele tatt. Og jeg synes ikke riene var så vonde heller =) Lykke til.

[Anonym bruker]

Hei, jeg klarer ikke å huske de smertene jeg, det skal sies at jeg ikke var i tvil på at ting hadde begynt når det satte igang:) Men jeg hadde all fokus på pusting hele veien slik at jeg fikk tenkt på noe annet og fokusert på andre ting enn smertene. Anbefales! Hadde ikke øvd noe på forhånd, men har drevet med idrett i mange år så det falt meg veldig naturlig å puste med riene. Begynte helt automatisk i det riene plutselige kom.

Noe annet som var viktig for meg var ro når riene kom slik at jeg ikke ble distrahert. Slik at jeg kun fokuserte på meg selv og pustingen.

 

Ble forøverig ikke snakket "så mye" under fødsel, liker å ha det rolig, stille og avslappet når jeg har vondt/syk. Full fokus med andre ord.

 

Som sagt så husker jeg ikke på de smertene, glemt like fort som de kom:)

 

 

Lykke til:) Går så bra atte. Pust, pust, pust,pust!

[Anonym bruker]

Det var helt grusomt. Aldri mer. Sont føle jeg det og det er tre måneder siden. Eg trodde det kom til å være helt forferdelig, men at det faktisk føltes som om jeg skulle dø, hadde jeg ikke trodd.

Nei jeg er veldig skremt og tør ikke å tenke på den dagen enda. Da griner jeg sikkert. Lagt de skremmende timene i en skuff og vil aldri åpne den igjen.

 

Så nå fikk du et svar jeg også lurte på en gang. Men fikk aldri et slik direkte svar fra noen. Like greit å vite noen som har hatt det sont også.

 

Et godt råd, IKKE ha student, nekt på forhånd, og hvis du likevel får det og ikke har kontroll selv til å si nei, be din mann om å si nei!!

 

Jeg ble sjekket alt for ofte osv, nok om det...

[Anonym bruker]

"Men jeg hadde all fokus på pusting hele veien slik at jeg fikk tenkt på noe annet og fokusert på andre ting enn smertene" mente selvfølgelig pustingen ikke smertene.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt skikkelige menssmerter, så når riene kom,så gikk jeg å ventet på at de skulle bli verre enn mensen. Det ble de ikke. Det jeg synes var verst, var den overgangsfasen, mellom åpning og press. Da trykket det så på en nerve i ræva. Så det var fortsatt ikke riene som var så gale;)

 

Og så kjenner du det jo når ungen står i åpningen, Jeg kjente at det sved sånn, og jordmor fikk grei beskjed om å ikke tukle inni der....

 

Nå hadde jeg epidural, så det gjorde nok sitt:)