Tanker ang graviditet og fødsel (langt)

[mamma tiL 1stor+2små]

Jeg går i dag over i uke 34 (35 i følge bim da,men hvem følger dem?)

 

Jeg har siden uke 17/18 hatt veldig mye kynnere,som har gått ut over søvnen og har gjort at jeg må ta det litt med ro. Jeg har også fått svangerskapskløe,noe som også ødelegger nattesøvnen. I tilegg har jeg vært masse trett. Utover dette,har ikke dette svangerskapet vært noe probelm. Har kastet opp et par ganger,men det er lik ingenting for meg,når jeg tenker på de andre to svangerskapene. Slik som det første der jeg kastet opp igjenom hele svangerskapet og nummer to i alle fall halvparten av svangerskapet om ikke lengre.

 

Nå sitter jeg her og tenker at det er bare 6 uker og to dager igjen til termin. Dette er jo veldig bra. Gleder meg jo til å treffe min lille prinsesse.ser frem til fødselen,siden jeg hadde en slik flott fødselsoplevelse sist.

 

Var på innskrivnsingssamtale på tirsdag og da var vi på samme rom som jeg fødte min kjære gullgutt i og vi var jo på samme rom til vi reiste hjem fire dager etter. Dette gjorde jo at gode minner kom frem og jeg kjente bare at jeg ser mer og mer frem til å føde. Det er en slik spesiell opplevelse,det er jo ikke noe en får oppleve så veldig mange ganger i livet og noen er jo så uheldige å aldri få oppleve det. Andre igjen,føler at de ikke har hatt en fin opplevelse,men tror alikevell at de føler at de har vært med på noe spesielt.

 

Så går tankene dit henn,at når jeg da har født,da får jeg nok ikke oppleve dette igjen.Det å kjenne liv i magen,vite at du tar vare på et liv,at alt er avhening av det. Det at en kan beskytte den lille med så enklte grep som å la være å spise og drikke forskjellige ting. En får vist kjærligheten til sitt barn,på en måte som en ikke kan når det er født. Det å stryke seg over magen og tenke på den lille,forventingene,håpene,frustrasjonen,redselen,plagene,ja alt har jo sin sjarm,selv om det ikke alltid følels like positivt,mens en går med den lille i magen.

 

Som sagt jeg gleder meg og ser frem til fødselen,men samtidig så antar jeg at det er siste gang for meg,har lyst på et barn til,men tror ikke det blir noe. Barn er det som gir livet mening. Barna er dem man kan utøse en spesiell kjærlighet til som vi ikke gir til andre. Barna gir en en kjærlighet tilbake som ikke kan måles mot noe,men de kan også gi oss bekymringer,som ikke kan måles mot noe annet ogs.

 

Nei,nå ska jeg avslutte her,ble veldig langt. Har noen andre tanker omkring dette?

[yasmina]

Jeg tenker mye av det samme som deg, har 38 dager igjen naa til nr 3 og sistemann kommer.

 

Er fryktelig merkelig aa tenke at vi aldri skal gjoere dette igjen, aldri vente spent paa resultat av en test, foerste svangerskapskontroll, foerste UL, spenningen om det blir en gutt eller jente osv.

 

Det er blandede foelelser da jeg har hatt tunge svangerskap,selv om denne gang faktisk har vaert mye lettere enn med de to andre.

 

Akkurat naa kjenenr jeg det er nok og kroppen er sliten etter 3 svangerskap paa ikke saa mye over 3 aar. Men det kommer nok en dag da jeg kommer til aa oenske aa oppleve det igjen, vaere "misunnelig" paa gravide venner.

Men paa den andre siden saa skal man ta vare paa de man har ogsaa og da foeler jeg at 3 er nok. Da har vi mer enn nok energi og kapasitet til aa ta vare paa dem alle sammen uten aa slite oss selv helt ut underveis.

 

Vi er alle forskjellige og noen har energi til faerre noen flere, men jeg og mannen maa nok innse at det stopper her for oss selv om lysten engang skulle komme over meg igjen. Mannen tror jeg nok ikke kommer til aa faa den lysten igjen

 

Hehe, ble litt langt og rotete dette ....Men har en del tanker rundt dette og vi har snakket om det flere ganger. Noen ganger foeles det veldig deilig aa vite at dette er siste gang andre ganger foeles det veldig trist og vedmodig.

[lykkeligmspire]

flotte tanker dere har-blir rørt jeg. Selv er jeg førstegangsgravid. Har under hele graviditeten sett på det hele som et mirakel og er stolt gravid. gleder meg sinnsykt til å møte det lille menneske jeg har gått å bært på i "kanskje" ni månder. Er i uke 36(bim) og føler at det ikke er lenge til vi ses.

Fantastisk med mors instiktet som fullstendig overtar og gjør klart rede for den lille. Alt og ingenting blir viktig så lenge det handler om at den lille for det bra.

Selv om det er tungt på slutten er vi heldige som for oppleve sv.skapet.