Litt trist.

[inkeri]

Hei jeg lurte på om noen har noen gode råd til meg. jeg skal bli bestemor for første gang og gleder meg stort. vi vet det skal bli gut. datteren min er ganske dårlig så jeg hjelper henne alt jeg makter og det setter ho heldugvis pris på. problemet er at noen ganger blir det så fryktelig mye og jeg er så redd for å såre ho, så jeg tørr ikke si fra. Ho er fryktelig hormonell så det skal så lite til. Selv om jeg er kjempe glad for barnet så følest det som om jeg har mistet mitt eget, jeg er litt forvirret og har ingen å prate med dette om. Noen som kan gi noen gode råd om hvordan jeg kan bearbeide dette og kanskje finne en måte å snakke med henne om det.

[Gjest stockholms tjej]

hei inkeri=)

jeg hadde et veldigt komplisert svangerskap sist jeg var gravid og måtte ligge mye for jeg lekket fostervann.

min mamma hjalp meg sinnsykt mye og jeg var ikke flink på å vise at jeg oppskattet at hon hjalp til så mye,

jeg var veldigt hormonell og vi var ganska sikkre på at de skulle gå galet i mitt svangerskap så ingen av oss mådde noe særligt.

Men jeg vet at viss min mamma hadde gett besked og sagt at de blev for mye for henne så hadde jeg skjønnt de veldigt godt og jeg hadde ikke blitt sint heller.

så tror sikker at viss du forklarer for henne på en fin måte så tar hon nok de ganske fint.=)

 

Lykke til

[gullet0305+09]

Heisann:-)

Det er viktig at du setter grenser for deg selv, og at de grensene blir respektert. Jeg tenker ofte på det når jeg tenker på å spørre foreldrene mine om hjelp. Og stort sett så ordner vi oss selv, og så stepper de inn når de har annledning. Det gagner ingen at du blir helt utslitt heller. Selv om hun er kjempedårlig. F eks så er jeg sånn at jeg ofte tilbyr meg å hjelpe. Når jeg egentlig ikke orker, så passer jeg på å ikke tilby meg. Eller si nei, at det passer ikke for meg akkurat da. Og ikke legge noe mer i det enn det. Om hun blir sint og såret, så går nok det over igjen. Det med hormoner er en håpløs sak hehe.

Lykke til og håper det ordner seg:-)