Min mann er så sjalu av seg!

[Anonym bruker]

Jeg har igrunn alltid visst om det, og merket det fra dag en vi ble sammen, men merker nå at jeg begynner å få nok. Det sliter så på psyken min. Min mann kan alltid gjøre som han vil. Vil han på fest, så går han på fest, samma om jeg sier nei eller ikke. Får jeg besøk av foreldrene mine som jeg ikke ser ofte, kan han plutselig finne på å reise bort fordi han vil finne på noe annet.

 

Men når jeg skal reise til faren min, og ha med meg babyen, så blir han pottesur, og sier: "Kan dere ikke vente til imorgen da, for da har jeg fri"... så venter vi kanskje en dag, og mannen min får likevel ikke fri fra jobb. Det var bare en løgn. Og hvis jeg hadde reist så får jeg plutselig melding om at han er på fest eller noe. Denne pleier å være standard. Han kjeder seg såå når vi er borte - JAVEL, men så bli med oss da!!!

 

Når jeg går å gleder meg til å finne på noe som noen venninner har bedd meg på, så kan han gå å "psyke" meg ned i flere dager til jeg ikke har lyst til å reise ut på noe likevel. Jeg får rett og slett ikke lyst og bare stenger meg inne hjemme. Fordi han gir meg dårlig samvittighet for at jeg har lyst til å gå ut på noe.

 

Jeg kan ikke ta solarium, for da er han så redd jeg skal bli for fresh, slik at andre vil ha meg. Jeg kan ikke begynne med linser istedenfor briller for da er han redd jeg skal bli for pen. Han blir sur om jeg kjøper meg mye nye klær. Han vil rett og slett at jeg ikke skal være så fin, slik at jeg ikke skal bli likt av andre. Ikke liker han at jeg sminker meg heller. Han sier ikke slike ting direkte ut. Men indirekte som : "Du er mye finere uten sminke, med briller, i dine gamle klær, osv"...

 

Han er en person som jobber utrolig mye, så jeg sitter mye alene hjemme og venter på at han skal komme hjem... han sier gjerne i 6tiden at han kommer snart, men da blir klokka gjerne 9 før han kommer. Så da sitter jeg her da...

 

Han er utrolig snill og god, og jeg elsker ham, og han er flink til å vise at han elsker meg. Men synes dette er slitsomt.

 

Prøver jeg å prate med ham om dette så bare ler han det bort, og sier at alle har det jo slik nå for tiden. Hvis jeg sier at jeg ikke vil ha det slik, så sier han bare at "ja da får du bare flytte ut da", på tull, fordi han vet at jeg ikke kommer til å flytte. Jeg har truet med å reise utrolig mange ganger, men det går aldri inn hos ham. Så... what to do?

 

Synes ikke det er et alternativ at jeg skal reise fra ham, fordi vi har barn sammen... men...

 

Han har alltid lovet det at når vi fikk barn så skulle han prioritere mer å være hjemme med oss, og jeg skulle få reise ut på det jeg ville og han kunne da være hjemme med barnet. Men har ikke sett at dette har skjedd enda... Sliten jeg. Alt faller jo på meg. Han tar ikke noe ansvar for babyen. Har ikke skiftet bleie EN gang siden vi kom hjem fra sykehuset, som er et halvt år siden... Han har ikke vært alene hjemme med babyen en eneste gang heller...

[Anonym bruker]

Stakkar deg, det skal ikke være sånn i et parforhold. Hva om du ikke bryr deg om det han sier. Smink deg, ta solarium.. Bare vis at du ikke lar deg føye hele tiden, blir han sint så la han bli det. Det går over, å gjør det ikke det er han vell ikke noe å satse på da. Det skal ikke bare funke en vei, finn deg en barnevakt. Pynt deg og ta me deg et par venninnder å gå på byen en kveld. Det er sundt for deg og han.

 

Håper det ordner seg for deg.

 

SH

[Anonym bruker]

Uff vet ikke hva jeg skal si jeg... håper bare at det går bra med deg!

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Mannen din høres ut (på veldig tynt grunnlag) som han har et kontrollbehov som er sykelig, og han kvalifiserer gjerne til en lite flatterende diagnose. Men jeg skal overlate diagnostisering til lege, psykolog eller andre som er autorisert for det. ;-)

 

Likevel, om det er tilfellet at han er av denne typen som jeg mistenker at han er, er du desverre med på å opprettholde og forsterke denne atferden hans nå du gir etter og handler slik du gjør. Jeg mener på ingen måte å kritisere deg, fordi jeg vet at det er utrolig vanskelig å la være og du gjør det ikke bevisst! Dette skjønner jeg, og jeg ser ikke ned på deg overhodet.

 

Grunnen til at jeg sier dette, er med håp om at du forstår at denne atferden ikke endrer seg uten videre. Du har truet med å gå fra ham mange ganger og kanskje med andre sanksjoner også, men så lenge du ikke gjennomfører det du sier, mister du troverdighet og han får forsterket følelsen av å ha den totale kontrollen. Du har da i bunn og grunn vist gjennom dine handlinger at han har kontrollen. Om han skal forstå at han ikke har det, må du kanskje gå fra ham neste gang du "truer" med det. Vi lærer folk hvordan de skal behandle oss gjennom hva vi tillater og ikke tillater. Jeg vet at dette er utrolig vanskelig, men til syvende og sist er den eneste muligheten du har til lykke, å være tro mot deg selv først!

 

Om han har denne personlighetsforstyrrelsen (som jeg forutsetter for innlegget at han har), vil han neppe forandre seg for noe eller noen, noe du selv påpeker med at han har gitt løfter som han ignorerer. Med dette forteller han deg at han ikke har respekt for deg, og at han ikke går av veien for en løgn for å manipulere deg dit han vil ha deg. Det er da lite du kan gjøre, dette er også svært vanskelig for profesjonelle å behandle...

 

Om han ikke har denne lidelsen, vil han kunne ta hintet i det du gjør ditt syn tydelig og ikke gir deg med tomme trusler. Jeg håper for din del at han ikke er syk, for da er det eneste rådet jeg har til deg at du kommer deg bort fra ham.

[Anonym bruker]

Såpass...

[Anonym bruker]

Kjempebra skrevet! Og siden jeg har vært gift med en sånn mann selv, så tror jeg, når alt kommer til alt, at HI ender opp enten totalt nedpsyka, eller som skilt... Jeg måtte ta et val, og hadde jeg venta lenger, så hadde jeg kanskje ikke klart det... Herregud, faren til unga mine ble forbanna da jeg slanka meg etter fødsel, hvem var det jeg ville bli slank for? Skulle heller ikke sminke/pynte meg, og det eneste han synes det var greit at jeg gikk ut på, var på bingo med svigermor...