Jeg får dårlig samvittighet om jeg handler noe til fullpris...

[Anonym bruker]

Jeg synes det er så trasig, for jeg klarer ikke å handle til fullpris uten å ha dårlig samvittighet. Jeg ser alltid etter det billigste når det kommer til så og si alt.. Jeg skjemmes ovenfor folk jeg kjenner. Jeg er alltid veldig opptatt av å påpeke at ditt og datt kostet bare så så mye, der og der er det salg osv..

 

Jeg har begynnt å merke dette spesiellt etter at ungen kom, for da er det jo en del dyre ting som må handles inn. Og selv her får jeg dårlig samvittighet..Jeg vet til og med hva det kommer av..

 

Da jeg var mindre døde faren min. Mamma og pappa hadde eledige forsikringer, og det som ble igjen av penger etter han måtte brukes for å betale ned gjelden hans..

 

Jeg, søstra mi og mamma bodde så alene. Det var ganske trangt, og mamma slet for å få endene til å møtes.

 

Etter et par år traff mamma en mann, og vi flytta inn hos han. Han hadde ganske godt med penger, hus og levde ganske flott. Dette var et liv han inviterte mamma inn i også. Men han så på meg og søstra mi som en byrde og unnet oss ingen verdens ting. Når mamma tok oss med på shopping, kom han alltid løpende ned trappa for å se hva vi hadde handlet,- hvor mye penger vi hadde brukt!

Mamma påpekte alltid at "denne kostet så så mye, for det var salg". Uff, kjenner det knyter seg hos meg bare ved å skrive dette nå..

 

Hun lærte oss "kunsten" i å finne mye ting til lite penger. Joda, en fin egenskap å ha dette, men ikke når man sover dårlig på natta for at man kjøpte en genser til fullpris på Vero Moda liksom! Vet jo at det ikke er dyrt der, men det er fortsatt fullpris!

 

 

 

For mange kan dette virke som et luksusproblem kanskje, men jeg kjenner at jeg vil ikke føre dette over på ungen min. Det er ikke noe gøy å aldri tørre å handle det man faktisk har behov for. Da blir jeg nemlig så urolig inni meg at jeg blir kvalm.. Gruer meg alltid til å komme hjem å vise samboeren min hva jeg har handlet, for jeg er redd for reaksjonen hans.. -ikke det at jeg har grunn til det i forhold til han..

 

Ble rotete dette.. Måtte bare få luftet tankene litt.. få skrevet det ned.. hjelper kanskje litt det iallefall..

[Anonym bruker]

om noen gidder å legge ut denne på skravle for meg?

[Anonym bruker]

Uff da. Du er jo tydelig preget av det du opplevde hjemme i oppveksten. Det er jo sunt å ha et fornuftig forhold til shopping, men ikke i den grad du beskriver her. Selvfølgelig skal du unne deg å handle til full pris uten å få dårlig samvittighet. Har du pratet ut med noen om dette? Hva med å sette opp et budsjett for hva du kan bruke på klær og annet i måneden, så kan du med god samvittighet handle innenfor denne summen. Eller kanske du rett og slett skulle snakket med en psykolog. Det høres ut som du kunne hatt godt av å sortere ut opplevelser fra barndommen.

[Anonym bruker]

Hei. Takk for svar

 

Nei har ikke pratet med noen om dette nei. Det er vel egentlig noe jeg nylig har klart å konkludere for meg selv. Tenker jeg skal ta meg en prat med samboeren min og mora mi, så får vi se hvordan det går utifra det.

 

 

[Anonym bruker]

Ja det ville jeg gjort var jeg deg. Kanskje moren din kan hjelpe deg med å sortere følelsen dine rundt dette med shopping i forhold til det du opplevde som barn, og samboeren kan i alle fall gi deg støtte :-)

[Anonym bruker]

Tror samboeren min også er litt som deg. Ikke at han har opplevd likt i barndommen men det med å få dårlig samvittighet av å kjøpe noe til full pris. Foreldrene hans hadde dårlig råd når han vokste opp. Han bestemte seg for å aldri få det slik selv. At han hele tiden måtte si til barna sine at "nei det har vi ikke råd til". Han tjener bra nå. Likevel er det nesten umulig å få ham til å kjøpe noe som ikke er på salg.Og han handler helst brukt også hvis han kan. Jeg liker ikke brukte ting og nekter derimot. Jeg forsøker å forklare han at det er bedre å kjøpe noe til full pris som man virkelig liker og blir fornøyd med, enn å kjøpe noe man bare er sånn passe fornøyd med på salg.

 

Tror rett og slett han får dårlig samvittighet av å bruke penger på klær, sko o.l. som kjøpes til full pris og vil helst bare handle når det er heeeelt nødvendig. Når det er hull i skoene!! Tror også han tenker litt på hva foreldrene hans tenker når han bruker penger på slikt. Moren spesielt gir ofte uttrykk for at de ikke har råd til ting osv. har jeg lagt merke til. Slikt preger nok barn å vokse opp med.

 

Syns i allfall ikke du skal ha dårlig samvittighet. Det er lov å unne seg ting man har lyst på. Så lenge det ikke går ut over regninger, lån osv. er det lov!!

[Anonym bruker]

Hehe.. Skulle ønske det var meg som var som deg når det gjaldt handling! Jeg er helt motsatt (desverre), spesielt når det gjelder klær.

Jeg ELSKER å shoppe, alt MÅ være det siste av ALT..

 

Tørr ikke engang å tenke på hvor mye jeg handler for hver mnd i klær (for å si det sånn; beløpet er IKKE under 15 000 pr.mnd).

 

Ikke har jeg spesielt høy lønn heller (har ca 30 000 utbetalt) + at mannen min tjener en del penger. Jeg tørr hvertfall aldri fortelle han at jeg har shoppet igjen ( men han vet at jeg er helt sprø når det gjelder KLÆR...). Jeg har sikkert handlet 50 jakker til hver av ungene (vi har to) det siste året(uff kunne kansje trengt psykologtimer jeg og..) Hehe..

Skulle ønske jeg var litt mer som deg (det høres faktisk mer normalt ut,hehe).. ;-)

[Anonym bruker]

Ville bare wsi at jeg har det akkurat som deg, så du er ikke alene om å tenke slik. jeg vokste også opp i fattigdom, eneste vi fikk var arva/brukt tøy. Det gjorde at jeg aldri hadde penger til å gå i butikker, slik at jeg nå som har en ganske grei økonomi ikke vet hvordan jeg skal handle klær, får det ikke til. Fikk skattepenger i dag og handla sommerklær til ungene, var ganske få plagg til fullpris. ble jo 1000 kr, kjenner at jeg har mega dårlig samvittighet nå....men klærne var jo kjempefine..

[Anonym bruker]

skulle svart deg i går, men ble ikke før i dag. har tenkt på deg og problemstillingen din. du skulle prata med mora di om dette sa du.

jeg mener ikke å være nedlatende, men jeg vil bare åpne litt for i tankene dine om at det kan være muligheter for at din og din søsters oppfatning av virkeligheten rundt dere, din mor og stefar ikke nødvendigvis er riktig. det er ikke alltid at barn blir innvidd i familiens økonomi, muligens hadde ikke denne mannen fullt så mye penger som det virket som for dere. dere kan ha vært farget av tidligere fattigdom og et stort hus, og ikke minst tapet av deres egen far og deres syn på hvordan en familie far skulle være. motvilje mot den nye mannen, og en lang liste.

jeg maner egentlig bare til litt respekt for din mor, ikke tenk at hun solgte dre barna og deres lykke for en god livsstil for seg selv. de fleste mødre hadde aldri godtatt en sånn innstilling ovenfor sine barn, så sjangsene er at det er dere som har tenkt feil. er din mor elllers en snill og grei dame, med kjærlighet for dere barna så ville hun nok ikke gjort det.

trå litt varsomt her, det er ikke sikkert at det er din mor som ofret dere, og det er ikke sikkert at stefaren var like kald og ekskluderene som dre har tenkt og kagd til.

når du snakker med henne, ikke bare sleng ut din virkelighetsoppfatning, vær littforsiktig så kommer du til sannheten og kan få besarbeidet da.

[Gjest]

Eg veit ikkje kva du kan gjere med ditt problem , men snakke om det med sambo, mor og kanskje ei venninne er nok bra

Men i forhold til det med overføring til neste generasjon, så trur eg at cluet er å ikkje snakke om priser og sånt til barna. At du seier "værsågod skatten min, eg har kjøpt ny jakke til deg", og ikkje "og den var på salg og vi sparte xxxkr". Då er det kanskje fortsatt eit problem for deg, men det blir ikkje eit problem for barnet.

Svigerfaren min har som hobby(!) å shoppe på salg. Kvalitet er han ikkje så nøye på, berre det er billig. Barna hans ler av han, så det er ikkje blitt overført i alle fall....