min mor

[Anonym bruker]

forholdet mellom mor og datter får mer oppmerksomhet under graviditet, det vet jeg fra tidligere graviditeter. Det som før gjorde vondt å minnes fra min barndom reagerer jeg nå med å sette i forsvar det lille barnet jeg en gang var. Jeg "avslører" vår mor og hennes oppførsel og personlighet, jeg innser at hun aldri har ment noe vondt, men vi som barn må få reagere uten å sitte med dårlig samvittighet over følelsen av å ha manglet noe i oppveksten. Min mor er snill, kjempesnill, alt for snill, veldig godt likt, sier aldri nei. Folk kan rose henne opp i skyene, skryte av henne til meg. Men de vet ikke hva jeg aldri fikk under oppveksten. Jeg hadde ingen grenser som barn /ungdom, kunne være ute så lenge jeg ville, ingen sa jeg kunne det, men ingen sa jeg måtte være inne til det og det klokkeslettet. På hverdager fikk jeg snop om jeg bare maste lenge nok, kunne få noe hver dag, mor ga seg for hun orket ikke ta kampen med meg. Ble jeg syk på skolen (gikk i 1-2 klasse) gikk jeg ned til jobben hennes og var der til hun var ferdig, aldri kunne hun forlate jobben for å ta seg av meg. Jeg husker å bli sendt på skolen med kraftig halsbetennelse, klarte ikke snakke på skolen, aldri snakk om å være hjemme med meg. Hadde ikke en fraværsdag på barneskolen.. En episode husker jeg . Mine to søstre spurte henne en kveld, jeg var vel 5 år de var 8: " mor, hvorfor sier du aldri du er glad i oss?" Hva sier man til sånt når våre barn spør?? Jeg vet hva jeg ville gjort, tatt barnet opp i fanget gitt henne en klem og sagt" jeg er såå glad i deg og det skal du vite at jeg alltid vil være for du er jenta mi" Men nei, min mor sa ingenting men brøt sammen i gråt, gikk å la seg og gråt videre i senga. Hvordan tror dere det var for meg, 5 år gammel, som sårt ville høre sin mor bekrefte at hun var glad i oss, og det endte opp med at vi alle tre hadde dårlig samvittighet for å ha fått mor til å gråte... Og det var slik, og ble slik, vi måtte aldri spørre mor om slike ting, for da begynnte hun å gråte.

Jeg kan være kvass mot min mor nå i voksen alder, jeg ser hun elsker å hjelpe folk, for hun elsker at folk skryter av henne, og tar hun for mye i så elsker hun at folk synes synd på henne for hun viser så heltemodig innsats. Jeg skriver dette fordi jeg er såå lei av å høre hvor snill min mor er, hva med kjærlighet og grenser i oppveksten?? Og jeg vet jeg ikke kan snakke med henne om det, da får hun vel sammenbrudd igjen. Jeg snakket med en healer for noen år siden og nevnte henne og at jeg var redd for å bli lik min mor overfor mine barn, hun svarte at det ville jeg ikke gjøre fordi jeg var så obs på ¨det. Jeg prøver og er en sterk, snill, streng, rettferdig mamma som forteller hver dag hvor høyt jeg elsker barna mine, og jeg skal ALDRI være svakere enn mine barn, alle barn fortjener en mamma som er sterk, som man kan snakke med alt om uten å være redd for å såre mammaen sin.

[Anonym bruker]

Syns det er flott at du har tenkt gjennom dette, og hvordan du kan unngå å bli likedan som henne. Min mor har enkelte likhetstrekk; hun er ganske svak, og bryter fort sammen hvis man stiller spørsmål ved ting. Dessuten er hun utrolig selvopptatt, og greier ikke å tenke på andre enn seg selv. Jeg har av og til tenkt at hun fikk meg kun for at hun skulle ha en person som ville være glad i henne og avhengig av henne. Tenker av og til at hun egentlig ikke er ordentlig glad i MEG, men glad i at hun har en datter, for hennes egen del...Høres litt rart ut, kanskje.

Til og med nå når jeg er voksen og har barn selv, er det vanskelig å være ærlig med henne, fordi hun tåler så lite. Da jeg var barn, snakket hun ofte om at det hadde vel vært best om hun bare forsvant...Og at ingen var glad i henne, osv. Idag syns jeg det er idiotisk og ondskapsfullt å si slikt til et barn, men det sitter liksom i ennå, at jeg ikke må gjøre eller si noe som kan føre til at hun tar livet av seg. Selv om jeg egentlig vet at jeg ikke kan gå å tenke sånn.

Hadde vært mye enklere med en "normal" mamma. Håper jeg greier å være en selv, men skremmende nok ser jeg trekk av henne i meg selv. Grøss...

[Anonym bruker]

Kjære Gud. Det er som å lese om mitt eget forhold til min egen mor. Trodde det var bare jeg som hadde det sånn. Jeg er 30 år og mor er 69. Så jeg trodde det kanskje hadde noe å gjøre med det.

[Anonym bruker]

Din mor har nok hatt psykiske problemer over lang tid. Det er synd at hun ikke har fått hjelp enda! Hun har nok mye som hun skulle ha bearbeidet....

 

Men det har du også! Du skulle ikke opplevd å ha en mor som ikke viste kjærlighet og omsorg. Ikke rart at ting kommer tilbake til deg og at du synes det er tøft! Men du må skille mellom deg og din mor...

 

Jeg synes du burde kontakte legen din og be om å få snakke med noen. Det kan være godt å få snakket ut om ting av og til! :-)

 

Klem til deg fra ei som har fått en psykisk syk mor i voksen alder og ikke vet hvordan hun skal takle det heller...