Kjære mannen min...

[Anonym bruker]

Unnskyld for måten jeg har oppført meg på i det siste.

Jeg vet at den siste tiden ikke har vært lett, og jeg har vært litt mer vanskelig enn vanlig å leve sammen med.

 

Ble bare helt tullete når vi begynte å snakke om barn.

Og jo lenger tid det tar, jo mer tullete blir jeg..

 

Leste alt jeg kom over, lette etter symptomer hver dag..

Tok test etter test etter test..

Var sikker på at jeg var gravid når mensen ikke kom, men at det bare ikke vistes på testene!

Tok til meg alle historier om de som var mange mnd gravid før det gjorde utslag, eller de som aldri hadde fått positive tester og likevel hadde 5 barn..

Så på baby klær i butikken, planla hvordan jeg skulle si det når jeg var gravid. Hvordan jeg skulle fortelle det til den kommende pappa.

Tok vitaminer og holdt alkoholen unna – det kunne jo være at jeg var gravid, eller ble det i morgen!!!

 

 

Nå tester jeg ikke lenger, leter ikke lenger etter ikke-eksisterende symptomer.. Ser meg ikke i speilet for å se om magen buler akkurat der det kunne vært en baby..

Ser ikke lenger på babyklær, hvis jeg skulle bli gravid vet jeg ikke hvordan jeg skal si det.

Jeg leser mer om barnløshet og sykdommer med det som følge, enn om symptomer på graviditet og om barneskrik og fødsler.

 

Men det stikker mer i hjertet og magen når jeg ser en baby nå.. Eller gravide.

Begynner å innfinne meg med at det ikke vil skje, det er nok det beste.

 

Anstrenger meg, med alt jeg har, for å holde maska så ingen skal se at jeg er misunnelig når venninnene forteller om uplanlagte graviditeter.

Så ingen skal vite at jeg gråter meg i søvn, stille..

 

[Anonym bruker]

Nå triller tårene hos meg... Både av glede og av sorg. Av glede, fordi jeg ikke er alene om å føle slik jeg føler. Og sorg, fordi andre også opplever det vonde jeg opplever... Denne historien kunne vært skrevet av meg!

 

En stor trøsteklem fra meg til deg, måtte spirene våre klore seg fast fortere enn vi aner!

 

[Anonym bruker]

Kjenner meg SÅ igjen i det du skriver, stakk i meg og når andre blei gravide, følte skam fordi kroppen min ikke fungerte og dårlig samvittighet fordi jeg ikke kunne glede meg på andres vegne!

Etter litervis med tårer, smerte og et grusomt humør sitter jeg her endelig med en baby, men stakkars mannen min, han har gjennomgått endel han og, men det har jeg og!

Man må stå sammen om dette, det er slik man vet at mannnen er den rette:-)

Lykke til, håper du kan få hjelp til å bli gravid, og ikke minst, håper mannen din ser dette :-)

[Anonym bruker]

HI her.. Sendte det faktisk som mail til mannen min, og her fikk jeg svar etter ca 3 min..

 

Kjære kona mi.

 

 

 

Jeg vet at det med barn betyr mye for deg. Jeg vet det er vanskelig for deg. Men du må for all del ikke tro at jeg ikke elsker deg uansett. Jeg ser jo på deg og skjønner at ikke alt er som du ønsker.

 

 

Men jeg ønsker at du prater med meg om det, får det ut. Jeg er mannen din, jeg elsker deg og har hele TO skuldre du kan gråte på hvis du ønsker det. Livet mitt er helt perfekt sammen med deg. Tenker på alt jeg har fått det siste året, ei fantastisk kone som jeg elsker overalt på jord, har fått økonomisk trygghet og glød tilbake bare pga deg, har fått eget hus som jeg nyter og være i, bare så vidt jeg gidder ut blant folk bare fordi jeg vil være med kona mi i huset vårt, fått ny jobb rett ved siden av deg.

 

 

Livet mitt er perfekt. Tror bare vi må legge det med barn litt på hylla foreløpig så skal du se det kommer. Vi kan ha fokus på det å pleie ekteskapet. Synes ikke det er vanskelig å leve sammen med deg.

 

Så du skal se det ordner seg hvis vi fokuserer på helt andre ting.

 

Jeg nyter deg, du er så deilig.

 

Men jeg synes det er leit at humøret ditt er litt svingende, skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å få deg lykkelig igjen. Jeg tror at løsningen ligger i å tenke på andre ting enn barn, uansett hvor mange av vennene våre som yngler som sigøynere…

 

 

Elsker deg overalt på jord, og vil alltid gjøre det!!!! Husk det!!

 

Kyss fra mannen din

 

[Anonym bruker]

Ventetiden kan nok bli litt enklere hvis vi lærer oss å snakke sammen..

Selvom om menn ikke kan sette seg helt inn i hvordan det føles for kvinner å ikke kunne få (stort sett) kan de trøste og ta vare på

[Anonym bruker]

Jeg gråter for deg...Tårene triller..

 

Og jeg har vært der selv..Det er akkurat som du beskriver det...

 

Ønsker deg masse lykke til. Håper dere er flinke å ta vare på hverandre.

 

Et lysglimt- vi fikk et barn til slutt, vi..Et lite mirakel som vi er så glade i..

 

 

[Anonym bruker]

Jeg gir ikke opp - selvom det måtte ta lang tid.

Vi skal ha et barn!

 

vi fortalte alle at vi prøver, hvertfall familiene våre.. Vet ikke helt om jeg er glad for det eller ikke nå, men de vet hvertfall hvor vanskelig det er blitt. Så er jo ikke masse spsm om når, og alltid noen "utenfor" å støtte seg litt på.

[Anonym bruker]

Kan noen legge denne ut på skravle. Hvis det er greit for hi??

 

For å sette ting i perspektiv for de som hyler om nattevåk, liten egentid, late menn, middagstråder, bilsetedebatter, trass og skattepenger..

 

Du skriver så bra. Tårene rant da jeg leste dette.

Sender deg alle mine gode tanker..

[Anonym bruker]

Ja, gjerne legg den ut! Er ganske aktiv på andre forum her, så har ikke lyst å gjøre det selv..

[Anonym bruker]

Du har funnet mannen i ditt liv:-)

Jeg og var så heldig å ha en mann som holdt ut og var med meg gjennom hele vente og prøveperiodene, vi var jo tross alt to om dette, og han likte ikke å se meg ha det vondt!

Godt å høre at du har en så omsorgsfull mann å gå gjennom dette med, han blir helt sikkert en god far når den tiden kommer:-)

Nå må dere bare prøve å finne på noe sammen, gjøre noe utenom det vanlige, ta en ferie osv, det er det eneste vi angrer på at vi ikke gjorde mens vi ventet på å bli gravide!

 

[Tarantellamora]

Jeg la den på skravle jeg... Du skriver så ekte om dette med å være sliter. Jeg er/har vært det selv. Det er faktisk akkurat slik du skriver..

 

Stå på! :-)

 

Ønsker deg alt godt..

[Anonym bruker]

Høres ut som du har funnet deg en veldig bra mann :-)

 

Skal fortelle deg om ett par jeg vet om som slet i flere år med å få barn. De rett og slett ga opp tilslutt og innså at de ikke ville få barn. PLutselig ble hun gravid! Hun sa hun tror det lå i det psykiske, at de prøvde så hardt og tenkte bare på det. Så ett tips er kanskje å prøve å legge det på hyllen, kos dere som kjærester/ektepar :-)

 

Det fins også hjelp å få, kontakt fastlege så kan dere få utredning videre.

 

Lykke til!

 

 

[Sunshine med småtroll:)]

huff..*gir deg en stooor trøsteklem*

For å gi deg et lite håp: Jeg kjenner flere som har prøvd lenge (noen i 2 år) og de har klart det til slutt.Det som skjedde med de var at da de ga opp så skjedde det;) Husk at kroppen kjenner når du er stresset og da tar det lengre tid. Vet det er vanskelig og høres sikkert utrolig dumt ut når jeg sier det, men prøv å ikke tenk på det, ikke stresse med å bli gravid, så skal du nok se at ting vil forandre seg:)

 

Ønsker deg all lykke og håper det ordner seg for deg snart<3

[Anonym bruker]

Jeg har også hørt om det..

Prøver å fokusere på andre ting, og har hatt flere pauser herfra.

Venter på innkalling til gyno, også tar vi det derfra. (skal sies at jeg har ventet et par mnd på den allerede da)

Et barn kommer etterhvert - jeg vet det vil skje tilslutt!

 

HI

[Anonym bruker]

Vi sleit i mange år med å bli gravide, pga skam over at kroppen min ikke fungerte som den skulle, jeg trodde det var min feil oss, sa vi ingenting til venner og familie!

Etter noen år fortalte vi alle de nermeste om situasjonen vår, det hjalp oss mye, de forsto hvorfor vi plutselig kunne ha dårlige dager, slapp å forklare alt eller bortforklare, slapp unna med "skal ikke dere ha barn snart spm", det spørsmålet er grusomt å stille folk mener jeg nå!

Veit ikke om det hadde noe å si at vi hadde familie og venner som støtta oss, men ikke så lenge etter gikk prøverørsforsøket bra:-)

 

Så ikke gi opp nei, det kommer nok....

[Anonym bruker]

Så utrolig fin tilbakemelding du fikk av mannen din : ) Jeg skal krysse fingrene mine får dere! Så får dere bare prøve å slappe av litt og kose dere. Deilig å ha tid til å bare være kjærester også : )

[Anonym bruker]

Trist å lese at andre har vanskelig med å bli gravide og sliter med det.

Vet jeg er veldig heldig, og det er jeg også utrolig glad og takknemlig for.

 

Har ei venninne selv som sliter med å bli gravid. Hun har 1 fra før, men tok 1 år å bli gravid. Nå har hun brukt over 1 år på å prøve å få nr 2 uten å lykkes.

 

Så jeg var ikke høy i hatten da jeg fortalte henne jeg var gravid. Hun begynte å prøve en stund før meg, og nå er jeg 7mnd på vei og hun er enda ikke gravid. Trist

 

Men leste det din mann skrev Du har iallefall en herlig mann Og håper det ornder seg for deg.

 

Mine foreldre prøvde i 3 år på å bli gravide. Til slutt begynte mamma å tenke de ike kunne få barn, så hun begynte å tenke på adopsjon istedet..tenke i de baner (hun var bare 18år da hun begynte å prøve, giftet seg som 18 år også)

Når hun sluttet å tenke på å bli gravid, og heller gitt opp..så vips var min søster på vei Hun har vært gravid 5 ganger(mistet 2 ganger desverre, en i 5mnd og en i 7 mnd pga syste ene gange som vosk ilag med ungen, og andre gangen ble hun gravid med minipille) Men vi er 3 søsken da

 

Så jeg trur det ligger litt i det at det er vanskeligere å bli gravid når man stresser..Men så klart gjelder ikke det alle.

 

Har dere gått til utredning?

[Anonym bruker]

Nei, vi har ikke kommet så langt.. Har fått henvisning til spesialist, men fikk bare svar fra sykehuset om at de tar meg når de får tid...

Så står vel nederst på lista tenker jeg..

 

HI