Har visst sluttet å bry meg om pappan :-(

[Anonym bruker]

Føler bare for å få ut litt tristhet....

Har oppdaget at jeg visst har brukt nettet mer enn jeg trodde. Har sett gjennom mine tidligere innlegg på legesider og slike "barnesider" som dette opp gjennom årene, og det som slo meg da jeg satt der og leste mine flere år gamle innlegg fra før vi fikk barn var at det var som om de var skrevet av en annen kvinne, og handlet om et annet par!

 

Det er noe som har dødd inni meg når det gjelder forholdet til samboeren min.... Den jenta som bekymret seg så voldsomt for han før (han har vært mye syk) og var så glad i han er borte. Føler egentlig ikke stort lenger for han lenger. Veksler mellom oppgitthet, sinne, forakt og en stadig mer omfattende likegyldighet.

 

Dette er ille!!! Jeg tror jeg vet når dette skjedde, eller i hvert fall startet. Året før vi fikk vårt første barn klaget jeg på at hans dårlige helse og ustabile humør slet meg ut. Men det som virkelig "drepte" dette "noe" inni meg var å oppleve et svangerskap og en babytid med en mann som ikke viste noen ekstra hensyn eller forståelse, heller ingen interesse eller glede over svangerskapet. Han skuffet meg så voldsomt! Dette høres merkelig ut, men jeg vet at han bare viste en maske på den tida. I virkeligheten var han, og er fortsatt, uendelig glad i barnet sitt. Men jeg tror dette rett og slett skremte livet av han, så han fornektet for harde livet. Blant annet skulle vi ikke snakke om barnet i det hele tatt før det var trygt født til verden i "tilfelle noe gikk galt".

 

Han er ingen mann som "er i kontakt med sine følelser", for å si det mildt.... Påstår at han aldri er/har vært redd for noe som helst, selv om han ligger søvnløs når ting blir vanskelige eller gråter når han etter 4 måneder blir tvunget til¨å skifte bleie på barnet sitt alene for første gang.

 

Og etterhvert som ungene har vokst har det blitt mer og mer tydelige hvor uenige vi er om oppdragelse. Jeg føler det som om jeg først må oppdra han (omtrent umulig), og deretter prøve ungene, hvis det er mulig. Som regel står han midt foran ungene og skjeller og smeller og protesterer på det jeg prøver å si til dem.

 

Han er skilsmissebarn som bodde hos faren fra han var 12. Faren kollapset nærmest på den tida, så det var sønnen som måtte ta seg av far, ikke omvendt. I tillegg var de begge helt håpløse på husarbeid, matlaging o.l. Svigerfar mener ekte mannfolk ikke lager annen mat enn til nød en brødskive, de vasker ikke gulv eller klær, og dusjer ikke oftere en en gang i uka. Kvinnfolk bør være hjemme og stelle for mannen sin. Unger er kvinnfolkarbeid. Babyer er stygge. Mannen min mener heldigvis ikke dette, men du verden så preget han er av denne oppveksten likevel! Svigerfar brydde seg ikke stort med oppdragelse, han mente visst sønnen på 12 var voksen og lot han dra på fest og det han ville, bare han jobbet nok hjemme.

 

Min mann eldre søster og hans mor er flotte, hyggelige kvinner som er svært glad i barn. Det de forteller om min manns oppvekst, og det han selv sier henger ikke på greip. Jeg tror han på en måte har mistet de viktige årene som tenåring da man "lærer" hvordan foreldre oppdrar barna sine, hvis dere forstår hva jeg mener. Og årene fra før skilsmissen, da mora hans forsøkte å opprettholde en normal familie, har han visst glemt.

 

I tillegg ser han ikke ut til ha noen begrep om barnepsykologi. Eller, jo: Han er suveren til å få barna til å le, og svært tålmodig, kan leke med dem i evigheter. Flink til å gjennomføre vanskelige oppgaver for barna på en måte som gjør det til en lek. Men er helt elendig når det skal være alvor! Takler ikke skriking eller sutring, og gir etter straks -hver gang! Og motsier som sagt alltid meg -bare på trass virker det som.

 

" Det er aldri så særlig farlig med noe". Godteri og brus mange ganger hver dag. Leggetid kl 23 (hva hjelper det at mor sier at det er natt, når far sier "bare en tegnefilm til"?). Sykkelhjelm? Hvorfor det? Ser voksenfilm med en 4-åring.

 

Det er nesten så jeg begynner å bli redd for at jeg ville gjort ungene en tjeneste med å fått dem vekk fra faren sin, bare for å få dem bort fra den gjennomført usunne, uvitende "lavstatus"-livsstilen han drar oss alle ned i.

 

Men det er ikke det jeg vil heller! Tror egentlig at da vil vi bare havne i samme situasjon som da hans foreldre skilte seg: Straks ungene er gamle nok til å bestemme, så flytter de hjem til far "for han er jo så morsom og snill, og lar oss få gjøre alt vi vil". Han er jo glad i barna sine, bruker alle pengene sine på dem og vil gjøre alt for dem -unntatt å sette grenser og være streng eller konsekvent.

 

Huff, hvordan skal det gå med oss? Jeg skulle ønske jeg klarte å føle noe positivt for mannen min igjen.