Sinnataggen har flyttet.....

[Gjest]

Han har flyttet til Bærum, nærmere bestemt i Gledes-huset. Og det er jo ikke helt logisk..

 

Fra spøk til alvor. LilleM er passert 14 mnd og er en aktiv og stort sett blid herremann. Men i det siste har han begynt med noen hinsides raseriutbrudd. - Som jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal gjøre med.

 

Han kan se at søsteren gjør en ting, og ytrer ønske om å gjøre det samme (som f.eks spise godteri, - noe han ikke har fått smake enda, men tydeligvis har skjønt at er godt!) og han blir aldeles rasende! Han kaster seg på gulvet og hyler. Om du tar ham opp eller prøver å avlede med bok eller leke, så tar han gjerne leken og kaster den langt unna, hiver seg rundt og hyler om mulig bare enda høyere..

- Det samme skjer om han vil gå en vei (som f.eks opp trappen, eller ut på veien, og vi tar ham unna. Samme prosedyre 10 min med vræl og skrål.

 

Det jeg ikke skjønner er om dette er trass eller frustrasjon fordi han ikke klarer å kommunisere hva han vil.

 

Han har hatt et par slike runder om nettene, der han egentlig er kjempetrøtt, men har våknet ufrivillig av diverse årsaker: våt, kald eller foten sitter fast i sprinklene (har en tendens til å sitte fast der, tross sprinkelbeskytter). Da er han illsint, utrøstelig og sovner ikke igjen på 2-3 timer, hvis han ikke får litt varm melk da.. Det roer gemyttene nok til at han klarer å sovne igjen.

 

Hva kan jeg gjøre? Det er frustrerende å ikke vite, og det er skremmende å tenke på at om 2 år er han i trassalderen - hva da? Kan det egentlig bli værre enn det her?

 

Desperat etter gode tips..

[Samsyn, Camilla og Therese]

For det første: Litt trass er bare sunt :-) Det viser at de er på god vei til å utvikle "jeg`et"

 

Men guuuud så slitsomt det kan være!!

Camilla trasset en god stund på alt og ingenting. Stoppet opp og bare hyyylte når vi sa nei til noe.

Det som hjalp her i gården var å gi henne null oppmerksomhet når hun begynte å trasse. Gå gjerne ut av rommet..

Ikke gi han oppmerksomhet eller avlede han. Når de ikke får respons på trassen så vil det nok roe seg litt ned etterhvert :-)

 

Men det er jaggu ikke lett nei!

En ting er når man er hjemme men ikke like lett ute da....men forsøk etter beste evne å overse han når han hyler og skriker.

De er smarte disse små så når han finner ut at det ikke nytter så kanskje han "gir opp" hehe

 

Fungerer iallefall kjempebra på Camilla. Men klart, hun kan trasse og ikke minst sutre en del enda, men er blitt mye bedre etter at vi har begynt å overse den oppførselen vi ikke ønsker :-)

[Samsyn, Camilla og Therese]

Må legge til at vi alltid har forklart henne hvorfor hun får et nei eller ikke får lov til å gjøre noe spesielt....og om hun etter dette trasser så får hun ikke mer oppmerksomhet

 

Er ikke sånn at så fort hun hyler så løper vi ut av rommet hehe

Men så lite oppmerksomhet som mulig etter at man har forklart hvorfor

 

Lykke til

[Lykkebarn og Mathilde]

Å gjett om vi kjenner oss igjen. Vi har også fått beskjed om å overse henne og bare gi henne oppmerksomhet når hun er snill og ikke driver med den skrikingen. Vi ser jo at så fort vi plukker henne opp så blir det stille. Men jeg kan jo ikke gå rundt og bære henne hele tida heller. Tror det er en sånn balansegang med at de begynner å bli selvstendige men ikke klarer alt de vil. Det at de går i barnehagen gjør jo også sitt til at de plukker opp og lærer ting. Hjemme hos oss merker jeg at hun er mere bevisst på hva hun vil om dagen. Her har vi bestemt oss for at nå i ferien skal hun vennes av med den skrikingen for da har vi overskudd til å overhøre hylingen. Når det står på på det verste kan hun holde på i 20-30 minutter og da har ikke dette mammahjertet samvittighet. Selv om det er jo bare trass.

Når det gjelder nettene så har vi bestemt at Ole tar henne konstant. Hun roer seg mye raskere enn når jeg går inn. Når jeg går inn kan hun holde på akkurat som Matteo. 1-2 timer uten søvn er nok til at man blir helt sprø når det står på som verst. Vi kjører strengt her og endrer ikke på rutinene. Hun blir liggende i senga og skrike. De siste nettene har hun faktisk sovet.

Snakket med ei venninne her om dagen som sa at de hadde hatt akkurat det samme i fjor da hennes datter hadde begynt i barnehagen og var på samme alder som Mathilde er nå. Hun sa at det roer seg etter hvert. Må bare være konsekvent.

Håper det går seg til for dere også snart. Vi er klare for en helinnsats fra neste helg. Ikke noe ok med den hylingen.

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Etter hva jeg har skjønt er det helt vanlig med frustrasjon nå, det er fordi de så gjerne vil si hva de vil men ikke har ord til det. De er ikke enige med hva vi vil at de skal gjøre, men har ikke muligheten til å si hva de egentlig vil. Da blir man nemlig sint ;-)

 

Mia er også en liten sinnatagg, men hun har ikke sinneanfall som varer så lenge (heldigvis). Jeg har ikke så mange tips, men leser ivrig her og synes det er bra tips du har fått. Det er sikkert lurt å ignorere, hittil har vi også prøvd å avlede, men jeg tror ikke det funker på sikt. Jeg sliter mest med natten, da kan det gjerne være som hos dere, hun hyler hver gang jeg nærmer meg døren for å gå ut. Står og hopper i sengen, kaster kosekluten og peker anklagende på den der den ligger alene på gulvet (hallo, liksom). Jeg vil ikke bli sittende der inne (som jeg har gjort noen netter og føler meg som en total sucker) og jeg vil ikke begynne med nattmat igjen. Det får jaggu holde med en klem og en smokk. Jeg må bare få Mia til å bli med på planen ;-)

 

Problemet mitt er jo at gubben ikke våkner om det er jordskjelv engang, så jeg blir pent nødt til å ta det selv. Jeg skal prøve å la henne hyle litt, tror hun tvinner meg rundt lillefingeren som med så mange ting...vi får se.

Hører gjerne oppdatering fra dere andre på hva som funker!

[Samsyn, Camilla og Therese]

Når det gjelder natten så er det eneste som funker her:

 

Dersom hun er apekatt og hopper rundt i senga, hyler eller smiler sine søteste smil for å få oppmerksomhet, så setter jeg meg ned på gjestesengen og overser henne der....

 

Da ser hun meg, men får ikkeno respons. Dette gjør jeg dersom hun hyler idet jeg nærmer meg døren....

Etter en stund med smokkekasting, klatring, hyling, kosepludring osv osv så legger hun seg ned....som regel med rompa i været, litt armer og bein hit og dit, men sovner til slutt hehe

 

Hører hun noen lyder så spretter hun opp for å se om jeg fortsatt er der hehe...sniken....

 

Når vi var på besøk hos mamma i kristiansand så endte det opp med at jeg måtte legge ei dyne i senga slik at det så ut som at jeg lå der....og så snike meg ut....funka faktisk hehe

 

De gangene hun har holdt på slik så har det tatt 1-3 kvelder/netter før det er normalt igjen

 

men alle er jo forskjellige da

[Gjest]

Takk for fine tips damer!

 

Leste en fin bok av Gro Nylander i går, som heter Lille venn, hva nå?

- absolutt å anbefale!

 

Vi har diskuttert litt hjemme, og kommet fram til at vår lille venn ikke er så liten lenger. Han begynner å utvikle egen vilje, og vi kan ikke bare ta det som en selvfølge lenger at vi bare plukker ham opp og tar ham med på ting vi vil han skal gjøre, når han er opptatt av og kanskje vil noe annet..

 

Noen ting er uaktuelle å la ham styre selv: f.eks fikling med stikk-kontakter (han har faktisk funnet ut hvordan han kan vippe ut sikringen), klatring på trappegrind, terasse-gelender og løping ut i veien. Da må vi bare tåle at han protesterer villt, og forklare når han har roet seg at det er farlig.

 

Vi sier egentlig veldig lite nei til ham, men de få gangene vi gjør det, så mener vi det jo. - Når han spiser ting som ikke er bra, så prøver vi å si æsj i stedenfor. Det funker. Nå sier han æsj selv når han finner brennesler eller snegler i hagen som han vil smake.. ;o)

 

Så får vi ignorere oppførselen når han slår seg vrang for irrasjonelle ting, og gjerne bli flinkere til å forberede ham på at vi skal f.eks: skifte bleie, kle på ham, ta på sko, spise mat, kjøre bil og sitte i vognen etc...

Vi kan jo gi beskjed på forhånd om at dette er det vi skal gjøre, og ikke lage overgangen så brå for ham. Han vet jo hva det betyr når vi sier det er middag. Da går han inn på kjøkkenet selv (den matmonsen) og han liker når vi skal ut, da henter han skoene sine.

- Så vi skal bare bygge enda mer oppunder dette at han er en gutt som trenger å forberedes om planene.

 

Nettene skal vi nok slite litt mer med, men det skal gå! Det må gå! Tilbakefallet kom etter at han var så syk og dehydrert, da fikk han melk hver 4 time for å få opp væskenivået igjen. Så det er ikke lange karrieren med matlyst på natten, enda. Og vi har utsatt det nå fra 01:22 til 05:36, så den siste timen skal vi klare også!

[Millapril]

Temperament er det nok av hos disse småttisene i hvertfall.

 

Vi bruker mye avledning, som fungerer bra. Og i tillegg som Samsyn med å ignorere. Det er ikke alltid så lett på buss ol...

Men jeg har snakket med venninner om dette, og de sier at man må bare velge sine kampsaker.

Dette sier jeg til vesla også; er det virkelig en kampsak for deg å ikke ha på deg lue, så greit - du vinner den akkurat nå. Mens andre saker, som ikke å kaste mat feks, vinner hun ikke. Man må nok bare ta noen slike kamper. En venninne har faktisk sendt sin sønn i bhg i pysje, da han nektet å skifte om morgene. Hun sa greit - du vinner. Han angret veldig da de kom til porten på bhg og ba pent om å få på klær igjen. Aldri mer vanskelig med det om morgene. Dette fungerer klart bedre jo større og mer rasjonelle de blir, men nå er det nok mye frustrasjon over å ikke kunne bli forstått.

 

Vi er dog heldige her, siden vesla sover natten igjennom uten protester..

 

[Bellen^2]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det som dere beskriver over her ja. Jeg prøvde jo å snakke med helsesøster på 1 års kontrollen ang viljen og temperamentet til småtte, men fikk lite gehør for det:) Hun mente at det var et sunnhetstegn og det lå til alderen. Nå er han jo snart 1 1/2 og noen ting er blitt litt bedre, andre har bare eskalert. Han har sine bestemte ting han"trigger" på, og er veldig opptatt med at han skal klare ting selv og gjøre ting på sin måte. Den største utfordringen for oss er at han skal plukke på alt og klatrer opp på steder han definitivt ikke har noe å gjøre. Han er en vandrende lite sikkerhetsrisiko hele gutten og det er fort gjort å bruke NEI mer enn vi burde. Å ha han med ut på besøk er en prøvelse, men han må jo lære hvordan man oppfører seg når man er på besøk også. Heldigvis så har vi tålmodige familier og venner som har forståelse for dette:)

 

Vi har akkurat hatt en smokkeavveningsrunde her hjemme og det gikk faktisk mye lettere enn forventet. Nå er ikke smokken en issue før det er leggetid, og det virker som han har slått seg til ro med det. Det var en tålmodighetsprøvelse både for han og oss de første dagene, men så skjønte han vel at han fikk smokken, men ikke før det var leggetid. Det har faktisk ført til at han tar bedre vare på smokken sin og ikke våkner så mye om natta lengre, noe som jeg er veldig takknemlig for:)

 

Poden er også et lite vanedyr som liker å bli informert, så jeg har også stor tro på det å fortelle og forberede dem på hva som skal skje.

 

[Endelig ny spire i magen]

Har ingen gode råd desverre.. men leser hva de andre skriver og noterer det bakhodet. Vi har også en meget bestemtjente i heimen, får hun det ikke som hun vil setter/legger hun seg ned og hyyyyyyyyyyler....

 

Lykke til. Husk å sett sinnataggen tilbake til frognerparken. Vi liker nemlig å skremme alle i familien med han,,,,hehe