Jeg klarer ikke mer

[Anonym bruker]

Jeg er gravid i uke 22, har kraftig bekkenløsning(100%sykmeldt siden uke 14) og en sønn på 2år.

Jeg får aldri avlastning og samboer jobber overtid stort sett hver dag(ikke nødvendigvis fordi han vil ,men fordi han må).

Jeg klarer ikke mer. Smertene i bekkenet er nå uutholdelige. Jeg er sliten og lei av å ha vondt hele tiden! Gikk bra i begynnelsen,men nå er hver dag et helvete. Jeg er utslitt,rett og slett. Har snakket med samboer om det,men han sier at jeg bare får holde ut. Føler han ikke tar meg på alvor når jeg sier at jeg er sliten.

 

Sønnen vår begynner i barnehage i august,men er redd jeg får sammenbrudd lenge før den tid. Jeg strekker ikke til hverken hos mannen, barnet vårt eller i huset,føler jeg.

 

Hva skal jeg gjøre?

[Gjest]

Har ikke mannen din ferie i sommer?

 

Noen andre som kan avlaste deg litt? venner, besteforeldre etc...

 

Prøvd å gå i åpen barnehage? der blir sønnen din aktivisert og du kan sitte å skravle med andre mødre.

 

Vil bare si at jeg har vært der du er nå. 15 mnd mellom barna mine, og pappan jobba mye under graviditeten.

Det var tungt, men jeg kom meg gjennom det:)

 

[Anonym bruker]

Det er ikke åpen barnehage her. Bor langt fra venner og familie også dessverre.. =( Flytter nærmere de nå i juli,og håååper noen vil stille opp for meg/oss.. Samboer skal ha to uker ferie ,men de to ukene går med til oppussing.

 

Hadde vært bedre om sønnen min kunne akseptere at mamma ikke kan bære han hele tiden og ikke kan leke så mye på gulvet lenger. Han er utrolig sutrete dagen lang og krever så sinnsykt mye.. blir bare lei meg jeg.. Han skal være i armene hele tiden.. Noen ganger setter jeg ned foten,men får dårlig samvittighet etterpå..

 

Kunne ønske november kom nå... Virker som en evighet til..

[Anonym bruker]

Har dessverre ingen superråd å komme med, men fikk bare lyst til å si at jeg tror barn senser utrolig mye mer enn vi voksne tenker over. Kanskje er 2-åringen ekstra "sutrete" fordi han skjønner at det er noe ekstra med deg - og det er hans måte å vise at han er bekymret på. Ikke vær redd for å si rett ut at du er sliten (uansett om han skjønner seg på din sammensatte og vanskelige situasjon eller ikke). Forklar hva du KAN gjøre istedet for hva du ikke klarer akkurat nå, f.eks. sitte i sofaen og lese bok, pusle eller leke med plastelina ved bordet - men IKKE krabbe på gulvet. Støtt han på at han er en stor og flink gutt som kan gå på egne bein og leke litt alene.

 

Har dere større barn i nærheten går det kanskje an å snakke med foreldrene deres og høre om f.eks. noen skolejenter kan passe/leke med gutten din en times tid eller to.

 

Ikke lett. Håper du holder ut og at dere finner ut av det!

[Duracella]

Ta en alvorsprat med legen din, du bør da få hjemmehjelp i det minste? Og avlastning med barnet ditt. Jeg vet hvor forferdelig bl-smerter er, og hvordan de gir en følelse av komplett håpløshet når du vet at ingenting kommer til å bli bedre med det første....

Har dere evt penger til hushjelp selv?

 

Åpen bhg hjelper så lite uansett, du vil få sterkere smerter av å måtte sitte der på ubekvemme stoler i timesvis. Fins det en barnepark, da?

[Gjest]

Ikke meningen å være spydig. Men jeg tror nok ikke man får hjemmehjelp og barnepass fra det offentlige pga bekkenløsning og travel mann;)

[Anonym bruker]

Du kommer deg igjennom det!!!! Vær du sikker - jeg tror vi funker slik at når vi MÅ så KAN vi også. Jeg har hatt ekstremt store smerter siden min datter ble født (2,5 år siden) grunnet tre store operasjoner og komplikasjoner.. Dette ikke for å si at jeg har det verre enn deg, men for å si at jeg skjønner deg så innmari godt - og at det jeg i etterkant ikke skjønner, er hvordan jeg har greid det så langt. Men en ting var helt klart - dattern min måtte bare fortså og venne seg til at mamma ikke kunne (ikke kan) bære rundt på henne hele tiden. Nå som hun er litt større, så forklarer jeg henne nøye hvorfor det ikke går. Og selv om hun noen ganger blir grinete, så ser jeg at hun faktisk forstår at sånn er det bare! Det er tøffest for DEG, fordi man vil jo så innmari gjerne. Men de tar ingen skade av det tror nå jeg - finn heller alternativer til det du ikke klarer. Du kan ihvertfall trøste deg med at dette er en fase du skal og må gjennom. Etterpå blir det jo bedre.. "Glem" hjelpen (hvis du ikke får den ) for det stresser bare mere og smerten blir større.. KAN du få hjelp, så nøl aldri med å si JA TAKK!! Lykke til og tenkt på det fine som er på vei! Du skal se du er sterkere enn du tror!

[Snøfnugg75]

Eg forstår deg godt og føler med deg.

 

To råd:

1) Kontakt legen din. Gjennom lege og helsestasjon kan du få heimehjelp. Kjenner folk som har fått det.

2) Mannen din må sjukmelde seg. Dersom du ikkje klarer å ivareta barnet ditt, kan mannen sjukmeldast.

 

Det er inga skam å be om hjelp! Også dei sterkaste treng det innimellom.

dei sterke kjenner sine begrensningar og kan stå på sine krav. Dersom du har dårleg kommunikasjon med legen din, bytt lege!

 

IKKJE GI OPP! LUKKE TIL!

[mah84]

off. høres ut som om du har det heilt forferdelig.

vet ikkje hva du kan gjr, men kansje du hadde fått noen til å passe 2 åringen din så du fikk hvile deg. en trille pike eller noe sånn. mange som vil ha sommerjobb. kansje du kunne fått en dagmamma eller hushjelp. kansje noen andre i familien din kan stille opp? eller rett å slett snakke med doktor, å forklare han situasjonen med din mann, så kansje han vil ha han inn til samtale å forklare han hvor ille du har det å videre foreslå sykemelding på han. sånn som det høres ut, så har ikkje du overskudd til sønnen din, å da har far rett på sykemelding!

 

håper du kan få det til å gå opp.

kjenner igjen problemet. ønsker deg lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen:)

 

Håper det blir bedre etter flyttingen. Da får sønnen vår en hage å leke i også,så kanskje han kan "rase fra seg" ute ved å leke og løpe store deler av dagen:) Skal iverfall bli godt å få et pust i bakken når han begynner i barnehage til høsten, 3 dg.i uken.

Har fått henvisning til fysioterapaut også,så håper det hjelper litt.

 

Det er ikke økonomisk aktuelt at samboer får sykemelding,dessverre. Har ikke snakket med han om det,men vet at det bare blir nei alikevel. Er ikke lange tiden det er snakk om,men sånn er det bare...

 

Det ender godt,og det er jo absolutt verdt strevet og smertene. Men følelsen av håpløshet er der litt for ofte nå om dagen føler jeg...

[Northernlights]

Vet du, det finnes mange spreke pensjonister som er ensomme. Kanskje du kunne funnet en snill dame i sin beste alder, som kunne vært en slags sommerbestemor for 2 åringen din??

Sett opp lapp på butikken!