Noen her med autistiske barn?

[kokkelimonke]

Jeg begynner å mistenke at babyen min har autisme. Er bare 10 mnd, men jeg har undersøkt litt, og mange av "symptomene" stemmer overens med med min babys væremåte.

[kokkelimonke]

Ingen?

[Mamsen87 :)]

Jeg har ikke autistisk barn.. Men hvordan symptomer har babyn din?

[Blue Lady]

Det er flere her inne som har barn med autisme og asberger. Håper de svarer deg, fortsett bare å dytt )

 

[kokkelimonke]

Gutten min er stort sett livlig og aktiv, men han har aldri vært noe særlig glad i kroppskontakt, jeg kan nusse han litt på kinnet en gang i blandt hvis han er opptatt med noe annet. Ellers så bare vrir han seg unna, og vrenger seg bakover på en måte.

 

Han har aldri hatt denne seperasjonsangstperioden dere alle snakker om.

 

Han veiver litt rart med hodet, i spesielle andelninger, og går ofte med begge armene over hodet, og legger hodet på skakke, mens han ruller med øynene. Han skjærer også tenner konstant.

 

Han er ikke så intr i leker, men snorer, feks skosnører er han veldig intr i og kan holde på med i lange perioder om gangen.

 

Han ligger også litt etter når det gjelder fremgang. Han har såvidt begynt å krype seg litt fremover, men ingenting annet.

 

Jeg har tatt opp dette med venner og familie, men får stort sett høre : neida, alle barn er forskjellige, noen unger har rare nykker, han ligger litt etter i utviklingen, men det tar han fort igjen osv!

 

Jeg synes det er vanskelig å være sammen med venner med barn. Dem viser så mye livsglede, og koser og nusser og duller med foreldrene sine hele tiden. Min baby bare trekker seg unna og begynner å skrike. Og kan helst sitte for seg selv med feks snøre på lua si, og ikke bry seg noe særlig med det som skjer rundt han.

 

Tok dette også opp med fastlegen min sist jeg var der, men han undersøkte ikke eller noenting, og ga utrykk for at han synes jeg var en hysterisk førstegangsmamma som bekymret meg for mye. Jeg mååte la ungen min utvikle seg i sitt eget tempo osv.

 

Synes dette er veldig vanskelig, altså det at ingen tar meg på alvor. Håper noen som har barn med asberger/autisme kan ta en titt på dette, og evt bekrefte at jeg er "hysterisk" eller om det ligger noe i det jeg skriver. jeg har ihvertfall en følelse av at noe ikke "er som det skal". Setter stor pris på svar!

[FuriLaks]

Hei noname:)

 

Jeg har ikke barn med autisme, men jeg vil bare si til deg at du skal stole på din egen magefølelse. Hvis du føler sterkt at noe ikke er helt som det skal og ikke vanligvis er overhysterisk, syns jeg du skal høre på den følelelsen.

 

Dytter litt for deg, så kanskje noen ser det.

[kokkelimonke]

Tusen takk for det FuriLaks :-)

 

 

[Gjest]

Om du tror noe er galt så kan det godt være, men det er altfor tidelig å stille noen diagnose enda uansett. Jeg vil nå i hvertfall bare berolige deg med at mine 3 barn er helt normale og 2 av dem har aldri hatt seprasjonsangst i det hele tatt og 1 ville aldri kose som baby, ikke engang som nyfødt likte han nærhet og sutret når jeg bar på ham og var blid når han fikk ligge i fred og kikke på babygymmen sin. Han likte også best å putle på for seg selv på den alderen, og brydde seg ikke om andre barn. Han var også treg grovmotorisk. Han er helt normalt kosete nå og ikke noe galt med ham, tvert i mot er han vokst opp til å bli både utadvendt og sosial og godt likt av alle de andre barna i barnehagen (er 5,5 år nå). Så at sønnen din er slik trenger ikke bety at noe er galt, men det kan jo så klart ikke noen vite enda og jeg synes det er ufint at du blir avfeid sånn helt uten videre som hysterisk førstegangsmamma.