Fortvilet

[Anonym bruker]

Har problemer med hvordan takle samboers datter,noe som til stadighet fører til krangel mellom meg og samboer

Vi har nå bodd sammen i ett år...har hver vår fra tidligere forhold og ei lita tulle felles

Siden vi flyttet inn har datteren hans behandlet meg som en ikke-person.Hun nekter å snakke med meg,og de få gangene hun gjør det...så kommer det alltid en løgn.Når faren er hjemme,klenger hun på ham...I det siste har hun begynt å stikke av..da sitter hun borte til hun vet at faren er hjemme fra jobb,så må han reise etter henne...og ofte går da hele kvelden med til å diskutere med henne hvorfor og at hun ikke må gjøre slik(hun er 12 år)

Jeg har prøvd på alle mulige måter å få hennes tillit,men hun bare stenger meg ute..slitsomt og leit

Når det gjelder rømmingen og jugingen hennes,så har jeg nærmest gitt opp..hva skal jeg gjøre da?

Jeg vet at hun vil ha faren sin for seg selv,men nå er det engang slik at vi er her....vi har ett barn sammen,og slik vil vi ha det...men det sliter noe helt utrolig

Noen som har noen råd?

[Anonym bruker]

dra han med til par terapi, han evner ikke å se at han lar datteren komme i mellom dere og i veien for dere, slik at dere ikke kan ha det fint sammen.

han evner ikke å se at det må endringer til, og han kan ikke høre på deg, for han føler du er fienden. her må tredjepersoner på banen.

 

det hjalp for oss. hans barn hadde jo ingen interesse av at vi får litt tid sammen, eller får kommunisert. hans barn ville jo bare ha monopol på faren sin, de ville markere seg i forhold til meg, og aller helst ville de skvise meg ut.

han lot dem holde på, og sa jeg noe ble det krangling, enten var jeg opptatt av småting, eller jeg var sjalu, eller det cvar meg det var noe galt med.

 

tredjeperson, samlivsterapeuten fikk han heldigvis på bedre tanker.

[Anonym bruker]

enig med første som svarer deg.

 

jenta har det ikke bra, du har det ikke bra. deres minste vil ikke få det bra, og heller ikke pappa har det bra.

 

dere må få inn en tredjeperson som kan se ting mer objektivt.

 

lykke til

[Anonym bruker]

Takk for svarene...og tro meg..jeg har prøvd å få han til å skjønne at dette ikke kan fortsette..men noen tredjeperson vil han ikke ha inn i dette.

Så nå har jeg vel egentlig gitt han ett ultimatum..enten bedrer det seg,eller jeg tar med meg min og vår og reiser...

Venter tredjemann om noen mnd og er sliten..vil så gjerne at det skal fungere for alle parter,men klarer det ikke alene...desverre

[Anonym bruker]

skal dere la en bortskjemt liten drittunge få ødelegge familien for deg og han, og to felles barn, og din særkulls vil jo også lide.

hva forsvarer han det med da?

siden du har særkulls selv kan du jo begynne på samme måte, skape et så stort oppstuss runt henne at det ikke blir plass til noen flere i famiilen.

[Anonym bruker]

Tror ikke han ser lenger enn akkurat de problemene som hun lager...all tid går med på å prøve å finne løsninger på hvordan vi skal få ordnet opp i hennes problemer...også de ukene hun ikke er her...så det sliter

[Anonym bruker]

Så godt å høre at du synes dette er fortvilet:) Ikke fordi jeg synes det er godt å høre at du har det vondt, men fordi det virker som du er oppriktig lei deg for at situasjonen er som den er, og har lyst til å gjøre noe med det uten å skylde på den lille. Det må være fryktelig vanskelig for deg.

 

Ikke reis din vei, jeg skjønner godt at du har lyst, men du gjør hverken deg selv, noen av barna eller din mann en tjeneste. Tvert i mot. Det blir nok en situasjon for dere alle sammen å takle, og mine-dine-våre blir enda flere og en enda mer kompleks situasjon..

 

Da jeg var liten gjorde jeg noen lignende ting som din stedatter gjør. Jeg stjal f.eks. Vet ikke hvorfor, jeg bare hadde det vondt og vanskelig. En av mine venninder i samme situasjon som meg selv løy hele tiden om alt mulig rart. Det er nok et ønske om å få oppmerksomhet som kommer frem på en meget merkelig måte..

 

Stemoren min og jeg er to vidt forskjellige mennesker, og jeg opplevde henne som fryktelig slem mot meg, og var livredd for å gå hjem uten at far var hjemme. Jeg gjemte meg hos familie og venner, og gruet meg så jeg hadde vondt i maven (fysisk) til å komme hjem. Selv om far var der synes jeg det var fryktelig vanskelig. Jeg tror ikke hun mente å være slem, men jeg tror hun delte sjebne med mange av dere her i forumet; hennes verden hadde vært lettere hvis jeg ikke var en del av fars liv (for ikke å snakke om min mor, som var en forferdelig vanskelig person for oss alle, dessverre, og laget mye problemer for alle og enhver). Min far og jeg hadde et ekstremt nært forhold, noe jeg tror min stemor synes var veldig vanskelig. Det har vi ikke lenger, vårt forhold er helt ødelagt.

 

Jeg kjenner jo ikke deg og deres situasjon med mor etc, men jeg ville ihvertfall komme med noen tanker som kanskje kan være til hjelp for deg ved at det er en mulig vinkel på hennes opplevelse av situasjonen.

 

Den lille virker som hun er fryktelig usikker på om dere er glade i henne og at det er plass til henne i deres familie situasjon. Hun er redd for at hun ikke skal kunne ha et forhold til faren sin, redd for at dere skal slutte å være glade i henne, hun har behov for MYE bekreftelse fra far, og behov for å markere seg i forhold til deg.

 

Barn er manipulerende, alle som en, og hun vet at når hun rømmer og lyver får hun oppmerksomhet. Noen ganger spiller det ingen rolle om oppmerksomheten er negativ, men hun føler ihvertfall at dere bryr dere nok til å kjefte på henne og snakke med henne.

 

Jeg tror du kommer langt med å være "the better person" ved å ikke la hennes oppførsel mot deg og din mann bestemme hvordan du skal oppføre deg ovenfor henne. Så snart hun føler seg trygg på sin posisjon i familien og trygg på at du vil henne godt, og ikke er ute etter å "ta" faren hennes fra henne vil hun slappe av. Under skriver jeg ned et par punkter som jeg tror er viktig for at hun skal bli roligere, de er ikke ment som kritikk av deg, kun innspill fra min side..

 

- Som par må dere ha klare hus-regler. Lær barna at dere ikke prøver å oppdra hverandres/erstatte mor eller far, men at alle hjem/skoler/barnehager etc har forskjellige regler, og de voksne (høres mindre truende ut enn stemor..) passer på at de blir fulgt.

- Hvis de voksne er uenige må dere snakke om det saklig og konstruktivt hvis barna er tilstede (helst ellers også kanskje:)). Vis hverandre respekt og hør på hva hverandre sier. Det viser barna at dere er likestilte, og at det nytter å snakke om ting og si fra hva man føler.

- La henne ha et forhold til faren sin som ikke går via deg. Si at du synes det er hyggelig at hun og han går på kino alene f.eks, og gjør det samme for ditt barn fra tidligere. Og deres felles barn selvfølgelig:)

- Aldri "marker deg" ovenfor henne i forhold til din mann. Min stemor gjorde ofte dette ved å vise at hun visste om ting jeg hadde fortalt far i fortrolighet etc.

- Vær kjærlig mot henne selv om hun fryser deg ut tilbake. Når hun blir tryggere vil hun inkludere deg mer.

- Hvis hun rømmer, si at dere synes det er leit, og spør hva dere kan gjøre for at hun skal la være. Bruk 15 minutter på det, og bli ferdige. Ikke la henne gjøre seg til tema hele kvelden. Både av hensyn til dere og de andre barna.

- Hvis hun lyver og finner på historier; la henne holde på.. Mange barn har behov for å få utløp for fantasiene sine, mens andre gjør det for oppmerksomhet. Så lenge hun ikke lyver om noe "viktig" selvfølgelig.

- Fokuser på at dere fem som familie skal ha det hyggelig og gjøre hyggelige ting, hvor hun er en like viktig del av familien som de andre. "skal vi gå på kino alle sammen, vi drar neste gang xx er hjemme".

- Vis at du fortjener hennes tillit, ved å stille opp, være konsekvent, vise at det er både hjerte- og husrom, at du respekterer henne selv om hun er barn.

 

Veldig få barn er slemme (selv om de finnes), men det er viktig for dem å bli anerkjent og respektert og at de føler seg trygge.

 

Uff, dette ble veldig langt, beklager det.. Jeg synes bare det var så vakkert at du virkelig gjerne ville ordne situasjonen uten å skylde på henne..

[Anonym bruker]

Takk for at du tok deg tid til å sette deg ned og dele dine synspunkter med meg..det betyr mye

Spesielt det at du beskriver hvordan du hadde det,,hvordan du så på ting...

Takk nok engang for ett svar som fikk meg til å tenke,og som har fått meg til å se at det kanskje finnes løsninger som fungerer for alle likevel:-)))

[Anonym bruker]

Hei igjen:) Takk for pene ord, jeg håpet det var sånn du skulle ta det i mot. Alle er jo forskjellige, men ulike perspektiver hjelper alltid meg å forstå bedre ihvertfall.

 

Du virker som en fantastisk stemor, og en fantastisk mor med evnen til å se ting utenifra, med åpent sinn om hva som er galt, og hva som bør gjøres! Barna dine/deres/hans er fantastisk heldige som har et menneske som deg i livene sine, ikke gi opp!! Hvis flere her inne hadde tenkt som deg ville mange barn hatt det bedre!