Samboern er plutselig blitt negativ

[BlessItBe]

Ja, nå har min kjære samboer plutselig blitt negativ til dette med å få barn.

Og det sliter skikkelig på meg, Føler meg desperat, nesten manisk. Vet ikke hvorfor mine følelser for å få et barn er så sterke men de er nå bare det. Ikke bedre er det at samtlige av mine nærevenner også går gravide eller har fått barn.

Noe som gjør min situasjon hel forferdelig. Er veldig glad på deres vegne, men under alt det skjuler den sjalue meg seg! Noen som har det på samme måte som meg??

 

Men tilbake til min samboer.

 

Noen som har vært i samme situasjon? og vet hva som kan være lurt å si? Og hva jeg kan gjøre for å få ham positiv?

[påtjukken]

samboeren min har sagt ja, men han vil ikkje stresse med det og han har sagt at han vil ikkje at eg skal snakke så mye om det, men han har sagt ja og kommer ikkje til å trekke seg så lenge eg ikkje presser på... og sånn var det og med nr 1:) så eg nevner det jo av og til, men forsiktig:)

[BlessItBe]

Huff, han har lovet d i over et år nå. ikke rart jeg blir stressa nå:/

[ikø29]

Dersom du føler deg desperat, nesten manisk i forhold til det å få barn så kan det kanskje være en årsak til at han backer ut?! Dersom du sier det til han, mener jeg..

Menn er litt mer sensitive enn det vi tror til tider og jeg tror at det på mange måter er lurt å holde tankene rundt eggløsing og alt det noe for oss selv. Bare et lite tips ;-)

[Vannmann35]

Kjære deg - du er veldig ung! Vet ikke hvor gammel typen din er, men har selv en lillebror som er født i 1989, altså ett år yngre enn deg. Han har så vidt begynt å se på jenter og barn er nok noe som ligger langt inn i fremtiden! Er selv 31 år og er først det siste året jeg har begynt å tenke på barn. Hadde du spurt meg for 2 år siden hadde jeg overhodet ikke villet ha barn - det har vært er en modningsprosess. Er veldig klar nå altså :-) Dere er enda unge, og har god tid. Dersom typen din ikke er klar, så er han ikke det - du må gi han den tiden han trenger. Min mann var klar til å få barn allerede da vi møttes for over 8 år siden, jeg var ikke. Hadde han presset meg hadde vi nok ikke vært sammen i dag. Man må være mentalt forberedt, og det er ikke noe andre kan overtale deg til. Gi han den tiden han trenger dersom du vil bevare forholdet, ta dere tid til å være kjærester, reis og kos dere som par! Og til sist, ikke for å være moralsk, kanskje dere burde komme så langt at dere er klar for å gifte dere før dere får barn, å få barn er tross alt et enda større ansvar - og er ikke typen din klar for å dele livet med deg, så er han neppe klar for barn... Min, høyst personlige mening!

[Gjest]

Kjenner meg veldig igjen i det du sier om sjalusi... Føler at alle undt meg blir gravide, bare ikke meg.

 

Prøv å få han til å fortelle deg hvorfor han ikke vil nå., men ikke angrip han med det. Prøv å "forstå" hvorfor og sånne ting. Min kjære trodde jeg ville ha barn for å erstatte mine to jenter som bor hos pappaen sin, så han bremset veldig. Men når vi fikk snakket om det så ble alt mye bedre

 

 

 

 

[Gjest Tina-Mari]

Uff.. Er ikke lett å være kvinne, men prøv å se det fra mannen din sin side: kvinnen han elsker harplutselig masse følelse for noe annet enn han...noe som ikke fins enda, noe han ikke føler! Jeg tror ikke gutta kan føle det på samme måte som jenter.. Tror ikke klokka dems tikker liksom... De kan føle lysten, men ikke lengselen.

 

Ta tiden til hjelp. Ikke stress. Ikke snakk mer om det. Kos dere mer og mer sammen....gjør romantiske ting for han som ikke betyr at han å lange ut junior å gi deg en bebi.

Gi han tid...pluselig er han der..fortere enn du aner. Men dropp å snakk med han om det. Få utfrustrasjonen her!!!!!!!!

 

Lykke til!

[BlessItBe]

Når det eventuelt blir barn på oss er jeg nesten 21 år, ikke galt det. Greit at du uttrykker din mening. Men jeg vil være ung mor.

Og jeg og samboern min(sier ikke typen) Er utrolig innstilt på å dele livet med hverandre.

og jeg har en sterk følelse av at han er negativ på grunn av sin mor, som alltid legger seg opp i vårt liv osv.

og det er mange unge her inne som har og vil ha barn.

[BlessItBe]

Jeg garanterer deg at din sønn har gjort ganske så mye mer enn bare å se å tenke på jenter.

[BlessItBe]

Din bror mener jeg.

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Jeg må bare få kommentere det du skriver her litt. Jeg ser at du skriver at dette er din høyst personlige mening, og den skal du få lov til å ha, men jeg vil bare fortelle deg at jeg som også er 88-er ikke ser på meg selv som "veldig ung". Du nevner at du har en bror født i 89, og da forstår jeg hvorfor du mener at 20 år er ganske ungt. Hvis broren din ikke har hatt noe langvarig, fast forhold enda så er han, logisk nok, uerfaren på dette området. Da jeg var 13 så var snittalderen på vennegjengen min 16-17 år, dette førte jo til at jeg la meg til vaner som kanskje heller burde ha kommet senere. Likevel så var jeg klar for et fast forhold når jeg var 15 og har nå i en alder av 20 også fått "festet fra meg". Jeg er fortsatt sammen med han jeg fant på ungdomsskolen, og vi har vært sammen i snart 5 år. Vi er samboere, har nedbetalt bil og er godt etablerte. Nå har vi snart opparbeidet god nok økonomi til å kunne kjøpe en leilighet eller et lite hus sammen også. Dette forteller jeg bare for å gi deg et litt mer nyansert bilde av en 20-årings hverdag. Jeg studerer ved høgskole og har to deltidsjobber for å få ting til å gå rundt. Det er stor forskjell på en etablert 20-åring og en som akkurat nå skal ut og leve livet. Hadde jeg ikke hatt samboeren min, så kunne nok jeg ha tenkt meg en jordomseiling, interrail, folkehøgskole osv, men hvorfor kaste bort et så bra forhold som det jeg har idag?

 

Nå vet ikke jeg hvor gammel samboeren til trådstarter er, men min generelle oppfatning av menns syn på svangerskap og barn er at de sjeldent føler seg klare for det enorme ansvaret som følger med. Og det er på tvers av alle aldersgrupper. Noen "verpesyke" menn finnes det også, men jeg tror nok at kvinnene stiller sterkere der. Likevel er det viktig å ta hensyn til mannens følelser og tanker rundt emnet. Man må være to for å skape dette barnet, og da er det greit at man er to som tar vare på det også.

 

Dette ble en lang kommentar på innlegget ditt, Vannmann31, men det er lett at synet på ting blir litt for farget av egne erfaringer, så jeg ville bare informere litt på bakgrunn av mine egne tanker og opplevelser

[BlessItBe]

Tusen takk for et kjempe flott innlegg:D Blir utrolig glad av slike innlegg.

Jeg og samboeren min har vært sammen i 3 år, har leilighet og bil sammen, selv om jeg ikke kjører bil.

God økonomi, selv om jeg nå er i en fase hvor jeg holder på å bytte jobb.

Har opparbeidet oss en del spare penger, som vi en gang håper vi kan kjøpe et hus for.

Vi har satt planer for fremtiden sammen, og vet at det er oss som skal være sammen. Selv om jeg ikke kan se 10 år fram i tid, men hvem kan vel det?

Ja, en 20 årings hverdag er veldig andereldes enn det du tror, husker ikke sist jeg storfestet, så er ferdig med slikt.

Har også en utdanning innen helse og sosial, så ingen problemer der eller. Samboeren har en kjempe godt betalt jobb, så vi har ingen økonomiske problemer. Han er 25. Så det er 5 år mellom oss, sikker noen som ser negativt på det også. Men vi har jo vært sammen i 3 år, så for oss er ikke forskjellen stor, kjennes ut som vi er på samme alder.

 

[love ya kidd...=)]

jeg syns ikke dere har så stor forskjell på alderen i forholdet.. selv er jeg 22år og samboeren min er 30 og vi har vært sammen siden jeg va 16 og han 24, vi har en sønn på 3,5år og det funker kjempe fint=) min mann er nå klar for nr.2 men det tok en god stund før han ble det, og da sa jeg ingenting om det, så når jeg tok det opp på banen igjen så var han og klar. så da tenkte jeg at han hadde sagt ja så da trengte ikke jeg si noe mer om det... men ettersom tiden gikk så fikk jeg dårlig samvittighet si han allre sa noe men han er klar bare han ikke har intersse for å snakke om det hele tiden...

så min oppfordring er å ikke si noe eller mase om noe=)

 

 

lykke til=)

dere finner nok ut av det=)

[Vannmann35]

Hmm... Jeg tror saken her blir vridd litt på hodet HI. Jeg stiller ikke spørsmål ved hvorvidt dere har god eller dårlig økonomi, utdanning e.l. jeg antar faktisk at dere har langt bedre økonomi enn meg som har levd som student i 6 år, med dertil tilhørende studielån... Jeg snakker om den mentale modnigsprosessen, det å være mentalt klar for barn. Det har ingenting med økonomi å gjøre.

 

Uansett, hovedpoenget mitt var at folk er forskjellige. Du spurte om hva som kunne være årsaken til at samboeren din hadde ombestemt seg. Jeg svarer at han er ung, og det er faktisk ikke sikkert han er klar for barn enda. Mannen min var klar for barn da vi møttes (han var 24 da), mens jeg var ikke (jeg var 23). Ikke ti ville hester kunne overtalt meg til å få barn for noen år siden... Det finnes ingen fasit for når man er mentalt klar for barn, og når den enkelte føler seg moden nok. Jeg skjønner jo at du er klar, men det var ikke spørsmålet her - det var hvorfor samboeren din plutselig hadde blitt negativ til barn, og hva du evt. kan gjøre med det. Jeg tenker at han tenker det er for tidlig, eller at han ikke er mentalt klar enda. Selvfølgelig kan det være feil, men for meg var det den mest logiske årsaken. Så derfor sier jeg, ta dere tid, vær kjærester, og la han få ta ting i sitt eget tempo - man må være to om det, tross alt! Masse lykke til!

[Vannmann35]

Det er selvsagt mulig at broren min har erfaring jeg som søster ikke vet om - det kan jeg ikke svare for. Når det er sagt så hadde jeg sex første gang når jeg var 19, så er han i slekt med søsteren sin så... Uansett hva han har gjort, så er ikke det poenget. Poenget er at folk er forskjellige, en 20-åring kan være mer moden enn en 30-åring, og omvendt. Selv om du er klar for barn, så behøver ikke samboeren din være det, selv om han elsker deg over alt på jord. Gi han den tiden han trenger og ikke mas med det...