Skal jeg fortelle dette til vennen vår?

[Anonym bruker]

Jeg har et dilemma jeg ikke kan gå til noen andre med, og oppretter derfor en tråd her hvor jeg håper dere kan hjelpe meg med mitt problem. Jeg leser en del samtaler her inne, og har inntrykk av at mange av dere er svært oppegående, har ulike og nyttige erfaringer, og ikke minst en god moralsk ryggrad. Dette håper jeg kan komme meg til nytte nå, for etter hvert som dere leser skjønner dere sikkert hvorfor jeg føler at jeg ikke kan snakke med noen om dette.

 

Vel.. Jeg har vært i et forhold i mange år nå, og de siste to årene har vi ikke hatt det så bra (dvs jeg har vært svært usikker på forholdet, og følt at han ikke er "mannen i mitt liv"), og jeg skjønner at dette har hatt stor betydning for det som har skjedd med meg. I snart et år nå - utrolig at det har vart så lenge - har jeg vært mer eller mindre betatt av en venn av oss. Dette er en gutt/mann som først og fremst er en kompis av samboeren min, men som jeg over tiden har fått et veldig godt forhold til, i likhet med de andre vennene til samboeren min. Jeg har forsøkt å "bli kvitt" disse følelsene, bl.a ved å holde meg unna, fokusere på og lete etter negative sider ved ham, osv. Ingen av disse tingene har hatt nevneverdig effekt, men nå har det skjedd noe som gjør at jeg vurderer å snakke med ham om mine følelser. Jeg har sverget for meg selv at jeg aldri skulle si dette til noen, aller minst ham, men for en tid tilbake fikk denne vennen vår beskjed om at han var alvorlig syk (jeg ønsker ikke nevne mer om dette, for det har ingen betydning for mitt dilemma, og jeg er redd noen her inne skal kunne skjønne hvem det er..) og har bl.a vært innlag på sykehus over en lengre periode. Han er ikke livstruende syk, men sykdommen preger ham på en slik måte at han bl.a tenker på selvmord.. Vi har som sagt et veldig godt forhold, og jeg kan ikke lenger trekke meg unna - dette problemet mitt har havnet i bakre rekke. Jeg er nødt til å være så god en venn jeg bare kan, han føler at han kan snakke med meg, og ønsker at jeg skal være der. Dette ønsker så klart jeg også, jeg vil gjøre alt jeg kan for at hans tilværelse skal bli lettere. Vi har hatt lange samtaler om forhold og barn, for dette er noe han naturlig nok begynner å ønske seg, men etter at han ble syk, tror jeg han ser på dette som uoppnåelig. Han anser ikke seg selv som en attraktiv fyr lengre, og tror ikke han noen gang kan få oppleve disse tingene som mange av oss anser som selvsagte. Dette er en av grunnene til at jeg har "lekt med tanken" på å fortelle ham om mine følelser. Kanskje han får troen på seg selv igjen, dersom har får høre fra meg at ingen ting er endret for min del etter at han ble syk. Han er fremdeles en fantastisk fyr.. Det andre argumentet for at jeg faktisk skal gjøre det, er at jeg håper dette kan hjelpe meg til å komme over mine følelser for ham. Dersom jeg sier det høyt, blir det kanskje ikke så stort og farlig? Slik kan jeg bli i stand til å fokusere på samboeren min, og på å redde forholdet vårt. Jeg vet at det er mange argumenter mot å skulle si dette til ham, men jeg ønsker så veldig gjerne å skape positive tanker hos vennen vår. Jeg vet at det aldri kan bli han og jeg - dette har vært umulig fra dag 1 pga respekt for samboeren min, og har ikke endret seg etter sykdommen. Dette vet jeg. Jeg vet også at det er egoistisk av meg å tenke på å si dette,- og håpe at det da vil gå over. Hva syns dere? Jeg håper jeg har klart å gi uttrykk for mine tanker, og at dere kan hjelpe meg til å gjøre det rette.. Livet er ikke svart-hvitt, og det er viktig å tenke på sine medmennesker når en foretar valg. Jeg vet at denne vennen ikke kommer til å si noe til noen dersom jeg forteller ham dette, og det er minst to positive ringvirkninger som kan komme av å være ærlig. Samtidig kan dette føre til at han ikke vil ha noe mer med meg å gjøre, at vennskapet vårt blir ødelagt osv.. Da mister han en viktig støttespiller. Men dette er kanskje til det beste uansett? Det gjør fysisk vondt å tenke på at vi ikke kan være venner lenger, men er det ikke falskt grunnlag for vennskap slik vi (jeg) har det nå?

 

Huff, jeg klarer ikke tenke helt klart lenger, og håper dere kan hjelpe meg. Dette er et luksusproblem i forhold til mange andres her inne, men dette kverner i tankene mine så ofte for tiden, og jeg trenger å få diskutere dette med noen..

[Anonym bruker]

Jeg ville pakket det inn. Du kan si at du glatt ville gjort hva du kunne for å kapre ham om det ikke var for at du var gift. At du absolutt finner ham attraktiv og tiltrekkende, og at han virkelig er typen du kunne falt for. At siden du nå er gift lar du ikke den typen følelser utvikle seg, men at du nok hadde blitt forelsket i ham om du hadde vært fri og frank.

 

Det kan få stygge konsekvenser om du sier rett ut at du HAR følelser for ham.

[Anonym bruker]

Dette var et utrolig sammensatt problem, og jeg forstår godt at du vil drøfte det i et åpent forum.

 

Hadde ikke vennen til samboeren din vært syk og depressiv, hadde jeg ikke vært i tvil om at jeg ville anbefalt deg å fortelle det. Slik du har gått lenge og tenkt på han, bygger det seg bare sterkere og vakrere inne i ditt hode, samtidig som du egentlig aldri utsetter deg og dit forhold for en reell trussel, fordi dette bare skjer inne i ditt hodet. Men jeg vil si du tar feil. Det er nettopp når disse tankene, slik jeg forstår deg, preger deg så mye som de gjør, at du utsetter ditt eget forhold for en trussel. Og jeg har tidligere erfart at mye av den spenningen og glamoriseringen du har i forhold til vennens kamerat, vil forsvinne når du har delt dette med han (eventuelt med din mann om han er forståelsesfull).

 

Nå er imidlertid problemet ditt litt mer sammensatt, og det gjør at jeg ikke helt vet hva jeg selv ville gjort i en liknende situasjon. Du kan fortrenge det (men da risikerer du kanskje i størst grad ditt eksisterende forhold), du kan pakke det veldig inn, som foreslått over her, med bare å virke hyggelig, eller du kan velge en mellomting mellom de to løsningene. Du kan sette deg ned med din manns kamerat, og fortelle ham at du vil ha en snakk med han. Begynn med det som virkelig er problemet, forholdet til din mann, og dersom du er flink til å snakke for deg (like flink som du var når du skrev dette over), kan du også kanskje forklare at du har tenkt veldig mye på han, men at dette ikke har noe med forelskelse å gjøre, men at det kanskje er en kombinasjon av at dere har veldig god kjemi, og du ser på han som en venn av deg også, samtidig som det blir lett å se det vakre i andre mennesker, når man har gått seg litt fast i den samme gjørma med den som skal være en nærmest.

 

MVH ung mann.

[Anonym bruker]

nei det skal du ikke!

 

tenker du på at du setter ham i en vanskelig situasjon overfor samboeren din som er hans kompis??????

 

hvis problemet ditt er at du har følelser for kompisen til samboeren din, så avslutt forholdet til samboeren din.

 

du er feig, og vil ha i pose og sekk, og prøver å dekke deg under at følelsene dine kanskje går over....

 

du er like feig som jeg var... jeg var i nokså lik situasjon som deg, og angrer i dag...

 

sier det ikke for å såre deg, men håper du ikke gjør samme feil som meg.

 

lykke til

 

det er ikke farlig med ukjent fremtid, det er ikke farlig å være alene...

 

gjør det du må! lytt til magen din - det er kun du som har svaret.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode svar...! Jeg er flink til å snakke for meg, og jeg vet at dersom jeg bestemte meg for å ta tak i dette, ville nettopp "glamoren" med disse følelsene dabbe av, og mest sannsynlig bli borte av seg selv. Jeg har selvinnsikt og har opplevd dette før.

 

Du må gjerne kalle meg feig anonym 12:45, men du vet ingen ting om meg. Kanskje burde jeg innsett for lenge siden at jeg burde gått fra han jeg er sammen med, og det er helt sikkert en del av meg som bare ønsker i "pose og sekk", som du skriver. Men til mitt forsvar har jeg forsøkt å redde forholdet til samboeren min i to år, fordi jeg elsker ham og fordi vi på mange områder har det godt sammen. Samtidig er det en del ting som mangler, og vi har begge innsett dette. Klarer vi ikke "reparere" dette nå, kommer vi til å gå fra hverandre - forhåpentligvis også da som gode venner. Likevel er dette en fantastisk gutt (han jeg er sammen med) og jeg kan aldri fortelle ham at jeg har vært/er betatt av en av hans venner. Dette vil såre ham alt for mye, og det kan ødelegge forholdet mellom dem. Det har jeg aldri tenkt å risikere, så å snakke med samboeren min er ikke et alternativ.

 

Utrolig nok føltes dette dilemmaet mye lettere allerede da første tilbakemelding kom, og jeg så kanskje situasjonen litt utenfra. Det som gnager er vel kanskje at jeg opplever følelser fra denne vennen sin side også, og tror han føler noe av det samme, så kanskje jeg bare ønsker å få dette bekreftet,- forholdet mitt har ikke vært bra på lenge, og det er sikkert naturlig at jeg ønsker positiv tilbakemelding fra andre kanter - kanskje er det dette som gjør at en del av meg har lyst til å snakke med vennen min om dette. Men dere har sikkert rett; jeg bør fortsette med å holde dette for meg selv, og håpe at følelsene går over, og at forholdet jeg er i blir slik vi begge ønsker.

Uansett; tusen takk for tilbakemeldinger!

[Anonym bruker]

huff

 

jeg synes synd på mannen din.

[Anonym bruker]

Synes også synd på mannen min, og føler meg som en ***** i denne situasjonen... Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, men jeg forsøker så godt jeg bare kan, og hensynet til hans følelser står, tro det eller ei, veldig høyt hos meg. Men å trekke meg helt ut av vennskapet med denne vennen, vil ikke løse noe det heller..

 

Du anonym som snakket om at jeg var feig osv..kan du beskrive din situasjon som du nevnte over,- hva du opplevde og hva du tenker om dette nå..?

 

HI

[tirild]

Hei..

Jeg mener du må sette deg ned å tenke grundig over hvordan du har det med din mann,er det følelser igjen for han? Er det greit for deg om han finner en ny kjæreste og ville du ha gått fra ham om det ikke hadde

vert for den andre etc.. hvis ja, så må du vere ærlig å fortelle din mann

at det ikke er mere følelser igjen,du skal flytte ut osv. Du sier ingen ting om følelser for kompisen hans, eller forteller kompisen om dine følelser for han..Dette MÅ ligge til du har flyttet ut og bodd for deg selv ei stund.

lykke til, dette ordner seg til det beste skal du se, bare husk å vere ærlig overfor deg selv og andre:-)

[Anonym bruker]

hei det er meg som kalte deg feig - og jeg tror du har skjønt at innlegget ikke var ment for å være slem med deg. for det du opplever er fryktelig vont.

 

saken er den at vi er alle individer, men jeg følte virkelig for å strekke ut en hånd til deg når jeg leste innlegget ditt.

 

jeg føler ikke det er nødvendig av meg å fortelle min historie for ingen sin historie er lik, men vi mennesker opplever når vi kommer i slike "kriser" og starter å snakke med folk at vi er faktisk ganske like...

 

vet ikke hvor langt du har kommet enda, men det du opplever nå er antageligvis en selvutviklingsfase og de har sine utspring i forskjellige årsaker.

 

min var for lite oppmerksomhet fra min mann, og behov for å føle at jeg (hvordan skrive dette slik at du forstår hva jeg mener hmm...) fikk tilbakemelding fra noen, eller møte noen som jeg kunne finne noe annet med enn hva jeg akkurat da hadde med min mann...

 

kompisen hans var veldig utadvent, og det skjedde alltid noe, og jeg kjedet meg i mitt samliv med min mann...

 

når vi er forelsket så tolker vi inn ting vi ønsker den vi er forelsket i skal ha av egenskaper... når forelskesen dabber av så begynner vi så smått å se at alle de positive egenskapene kanskje ikke er der, og i tillegg oppdager vi noen egenskaper vi ikke liker....

 

men poenget er at når man kommer dit du er nå, så er det fordi du mangler noe... og det noe kan du aldri finne hos et annet menneske, du må finne det i deg selv.

 

det er så mange selvutviklingsbøker på markedet, og før du gjør noe som helst så les i alle fall 5 - 10 ulike bøker om dette. De vil hjelpe deg å finne det du innerst inne trenger å vite og få svar på før du konkluderer.

 

husk at om du føler deg ensom, så er du det ikke. Det er så mange som opplever det du gjør nå, og mange som har opplevd det tidligerer. og mange som skal oppleve dette.

 

det gode som kommer ut av dette er at du blir et endra bedre menneske som ikke dømmer folk som havner i samme situasjon.

 

jeg kan nesten ikke skrive mer nå selv om jeg kunne ha snakket om dette temaet i det vide og brede...

 

jeg må likevel si at de fleste mennesker enten de innrømmer det eller ikke er redd for hva fremtiden bringer, og hvis man skal bli alene er det enda mer skremmende. Det koster i tillegg mange krefter så ikke gjør noe som helst før du er klar.

 

gresset er stort sett ikke grønnere på den andre siden når forelskelsen legger seg... de følelsene du har kryddrer imidlertid hverdagen din og hvis du klarer og kose deg med kryddret er det ikke ulovlig.

 

lykke til, jeg svarer deg gjerne igjen om du har konkrete spørsmål.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar - jeg angrer ikke et sekund på at jeg startet denne tråden. Jeg var så redd for å bli møtt av mennesker som dømte meg nord og ned, men det føles som om dere skjønner at dette er vanskelig for meg. Jeg har snakket med en venninne tidligere, da hun opplevde at en felles venn av dem betrodde seg til henne og sa at han var betatt av henne. Hun valgte å ikke si dette til samboeren sin, men sa at det var vanskelig å ikke bli berørt av disse følelsene - å oppdage at det finnes andre muligheter er sikkert noe en opplever i de fleste forhold, problemet i mitt forhold er at vi ikke har det så bra, noe som gjør at jeg lar tankene spinne rundt dette. Jeg vet at vi ikke har det bra, og vi har forsøkt å rydde opp i forholdet, og gjort mye for å "redde" oss. Problemet er i stor grad at jeg ikke greier å definere hva det er jeg mangler, for vi har det virkelig fint sammen på mange områder, vennene våre kaller oss oppskriften på et perfekt forhold, osv. Men det er som om jeg har vokst fra ham, oss, og sliter med å være sikker på at han er den jeg skal være sammen med resten av livet - jeg tenker "er dette alt"? Så jeg skjønner at dette har stor betydning for det jeg opplever med vennen hans. Jeg er også tilhenger av setningen "gresset er ikke grønnere på den andre siden", og jeg vet at jeg har funnet en av de aller beste der ute. Men er det ikke meningen at der skal være noe mer..? At en føler seg som kjærester, og ikke bare venner? Og til å svare deg over her igjen, så har jeg faktisk sport meg selv om hvordan jeg ville reagert om samboeren min fant seg en annen, og en del av meg ville nok bare blitt lettet.. Vi har snakket sammen om dette, og jeg tror faktisk ikke jeg ville blitt sint en gang om jeg fant ut at han hadde vært utro heller. Og dette er et stort faresignal for meg, for jeg er en som normalt sett ikke ville akseptert dette. Mye derfor har jeg våknet opp, og vi har blitt enige om å satse alt og virkelig få dette til å fungere igjen, men det er ikke så enkelt, og jeg skulle ønske følelsene mine for denne vennen vår ikke var en del av det jeg må jobbe med, for å få forholdet til å fungere.

 

Det er tankevekkende at du skriver om en selvutviklingsfase, anonym 21:35, for noe av det jeg klarer å beskrive for meg selv at jeg mangler i forholdet, er en å snakke med om dype, kanskje åndelige ting. Jeg føler ikke at han forstår meg, overfladiske saker er vi helt på nett med, men dette er også alt. Og jeg har følt et savn etter å finne noe som er større enn hverdagen min i dag. Jeg er ikke medlem i statskirka, og fins ikke religiøs. Jeg tror ikke på en opphøyet makt, men jeg er interessert i psykologi og menneskelig utvikling, og skulle ønske jeg kunne finne noe som hjalp meg til å bli "et bedre menneske", om du vil. Dette ble kanskje litt utenfor debatten, men det er samtidig kanskje en del av den, ikke vet jeg. Og det er klart jeg er redd for å skulle bryte ut av et så langvarig, trygt forhold. Han er hele livet mitt, og den gjensidige avhengigheten er stor. Likevel stoler jeg på meg selv og min egen styrke, nok til at jeg vet jeg vil klare meg dersom det er dette som skjer. Men jeg er virkelig glad i ham, og jeg ønsker mest av alt at vi kan finne ut av dette sammen, og at forholdet blir nok for meg, om dere skjønner.. Leste forresten her på nett at langt flere kvinner enn menn skulle ønske de kunne nullstille ekteskapet, og at de da ville valgt en annen mann..har også inntrykk av at dette er tilfellet i stor grad inne på forumet her?

 

 

[Anonym bruker]

kjøp boken "Finn din indre ledestjerne" kos deg med å lese den boken i sommer, mange arbeidsoppgaver du må gjøre etter hvert også.

 

så slapper du bare av i disse fine lyse mnd vi har fremover.

 

det viktigste du har å avklare og som du ikke har funnet svar på enda er hva du mangler... boken overfor vil hjelpe deg.

 

når høsten kommer er du kanskje kommet dit at du kan bestille deg time til cohtcing... der velger du deg teamer i et livshjul som for eks parforhold. du får også en god samtalepartner som har taushetsplikt.

 

mange som utdanner seg som søker prøve elever og da får du det til en rimelig penge.

 

noen ganger er det nødvendig med en avstand for å få satt ting i perspektiv, men det er noe du kan ta stilling til senere

 

ønsker deg veldig lykke til videre.

 

jeg reiser bort nå, men vil sjekke tråden når jeg kommer hjem for å høre om du har fått tak i boken.