Min vakre lille gutt

[Gummianda:)]

Lille prinsen min er tre mnd gammel, og skal snart opereres for leppespalte/hareskår. Jeg gruer meg veldig, vil jo aller helst beholde bayen min akkurat som han er...men forstår jo det ikke er mulig. Har kikket på nettet etter noen andre i samme situasjon, og der fant jeg et innlegg av en mor som har vært der jeg er nå.

Det var så fantastisk skrevet at jeg bare må dele det med dere.. det er akkurat slik det føles, og som jeg kommer til å forestille meg det føles.

 

Etter min sønns spalteoperasjon følte jeg meg sint på legene. Jeg syntes de hadde tatt min vakre lille gutt, og gjort ansiktet hans helt "ordinært".

Familien jeg delte rom med var der for deres sønn hadde nettopp hatt en ganeoperasjon. De samlet seg rundt senga til min lille sønn, og la ut om hvor fin han var blitt nå.

Og med en gråtekvalt stemme sa jeg "Han var fin FØR!!"

Jeg følte meg helt elendig denne første dagen. Her hadde jeg bragt inn min glade, friske og nydelige fem måneder gamle baby inn på sykehuset den morgenen, og latt dem gjøre dette mot ham.

Han STOLTE på meg! Hva var det jeg tenkte på??

Jeg hadde sikkert forestilt meg en eller annen "Hollywood- sykehus" opplevelse...at han ville komme tilbake fra operasjonen litt sløvet, men smilende og klar for å leke.

Men istedet fikk jeg han tilbake skrikende og syk, med blodblandet sikkel i munnvikene.

Spalten var borte, og en rad med sorte sting hadde erstattet den.

Og av grunner jeg ikke kan forklare savnet jeg spalten.

Min reaksjon er ikke uvanlig, de fleste foreldre savner spalten når den er borte. Og hvorfor det? Det er jo tross alt snakk om en fødselsdefekt. De fleste av oss gråt første gang vi så spalten. Den representerer avvisning og mobbing hvis den ikke blir reparert.

Men uansett, når den er borte savner vi den.

Hva vi savner er det vakre ansiktet vi først lærte oss å elske. Det er ikke å savne en spalte, men det er babyens nydelige ansikt som ikke lenger ser ut som det gjorde.Og som vi elsket det ansiktet!

Mange av oss nøler når det nærmer seg operasjon Hvorfor må vi endre på det nydelige ansiktet, bare fordi verden ikke aksepterer fødselsdefekter.

Men inni oss vet vi at det ikke bare er snakk om utseende, der er jo også en funksjon som må bygges opp igjen. Så vi gjør det, men det er ikke lett.

Andre folk forstår ikke.. Når jeg har prøvd å forklare til andre min nøling rundt operasjonen har de rynket brynene og sagt "Men du vet du MÅ gjøre det, ikke sant?"

Så klart, hjernen min forstod at han måtte ha operasjonen. Det var hjertet mitt som nølte.

Sønnen min ville ikke sove i sykehussengen, han ville sove i armene mine...om jeg prøvde å legge han i sengen begynte han å gråte.

Så jeg gjorde hva alle mødre ville gjort, jeg holdt han i armene mine. Jeg holdt han hele natten. Jeg holdt han til morgensolen skinte svakt på ansiktet hans. I løpet av morgentimene da jeg kikket på det fredfylte, sovende ansiktet forstod jeg plutselig at jeg kikket på et ansikt uten spalte. Og jeg elsket det ansiktet. Og i det øyeblikket hadde jeg akseptert det nye nydelige ansiktet, og var takknemlig på legene som hadde laget det så vakkert.

Jeg forstod at legene ikke hadde ødelagt min sønns ansikt, men bare fikset på det som allerede var perfekt.

Åtte år har gått siden den natten jeg holdt min lille sønn helt til morgensolen skinte. Og han er virkelig en nydelig gutt. Fra tid til annen kan jeg undres på hvordan ansiktet hans hadde sett ut om vi ikke hadde fikset spalten.

Og selvfølgelig, jeg ER glad vi tok operasjonen. Men jeg husker også min lille baby sitt første ansikt, og elsker det fortsatt. Men jeg elsker også det nye ansiktet. Alt koker vel ned til en ting... Jeg elsker sønnen min!!

 

 

 

Syntes dette var så vakkert skrevet. Jeg skal bruke sommeren til å beundre den lille babyen min.. Fra 11 august får jeg ikke se han med spalte lenger. Men heldigvis er det samme gutten etterpå, selv om han ser anderledes ut.

[Gjest dagdrømmer]

Det var vakkert!

Det er ikke morsomt å få sitt lille barn tilbake fra operasjon, selv om det er nødvendig. En liten stund etterpå virker barnet mye sykere enn før operasjonen, og mammahjertet lurer på "hvorfor lot jeg deg gå gjennom dette her". Men så går det over, de små kommer seg utrolig raskt, og du skjønner at det var det eneste rette for barnet ditt:) Lykke til!!

[Gummianda:)]

Tusen takk for koselig svar:)