Hvor går grensa til å kalle seg selv englemamma?

[Anonym bruker]

Jeg må bare le når jeg hører folk som mistet i SA i uke 8 og kaller seg selv englemamma. Men når man er kommet lenger ut i svangerskapet er det jo litt mer diffust. Jeg mener at man absolutt ikke er englemamma før etter uke 23,da de eventuelt kunne reddet barnet. Før det blir det for meg en abort. Men hører stadig om de som har begravelser for barn født i uke 17-18-19. Hva mener dere om dette? Jeg mener at sorgen ved å miste et foster i uke 19,ikke kan sammenlignes med sorgen ved å f.eks få et dødfødt barn i uke 40. Jeg vet jeg antakeligvis høres meget kald og kynisk ut,noe jeg absolutt ikke er. Jeg bare prøver se dette fra alle sider. Selvsagt er sorg meget individuelt. Men en SA er ikke like smertefult som å få et dødfødt barn i uke 40..

[Anonym bruker]

Mener at for å kalle seg det må det "kunne blitt noe av ungen" altså etter uke 25-26 og barnet kunne blitt reddet.

 

Man er ikke englemamma om man mister i uke 19, da er det jo bare en liten klump og ikke er barn.

 

Dødfødsel, kjenner en som opplevde det 16 dager etter termin- er mye verre enn en SA eller MA i uke 15-20.

[Anonym bruker]

Gutten i magen min er min sønn uansett hva som skjer, og jeg ville nok kalt meg for englemamma om jeg hadde mistet han nå, i uke 21.

 

Om du mister et barn i uke 20 eller 40, så må du fortsatt føde h*n, ikkesant??

 

 

Er enig med deg da, i at en sa i uke 8 er ikke englemamma.

[Anonym bruker]

Kommer nå litt an på det... Enig i det med uke 8, da... Har heldigvis aldri trengt å tenke over det der, så aner ikke jeg. Man er jo uansett glad i den lille, om den dør i uke 20, 40 eller ei. Man vil jo alltid ha ett barn for lite...

[Anonym bruker]

Herregud.... Hva faen mener du med at det bare er en klump i uke 19???? Har du aldri vært på ultralyd og sett babyen i uke 19??? Det er like mye en baby som i uke 23 24. Man må uansett føde i uke 19 som i uke 23... En klump???????????Blir kvalm av deg... Den har både armer og bein, og alle andre ting... Skam deg.

[Anonym bruker]

Jeg tror at hvis det absolutt må være et skille mellom når det er riktig eller ikke å kalle seg englemamma så må det jo være fra når man er nødt til å føde barnet..

Men på den andre siden så kan en utskrapning sikkert være like ille følelsesmessig for mor.

Kan ikke man bare få lov å kalle seg englemamma hvis man føler for det?

Det skader vel ingen?

 

[Gjest]

For noen er dette et barn fra testen viser positiv så dette er opp til folk selv å bestemme. Har selv mistet to ganger uke 7 og uke14)uten at jeg da kaller jeg englemor, hadde aldri kalt meg det uansett siden jeg ikke tror på engler. Enig i at det er forskjell på å miste i uke 8 og uke 40, men jeg tror forskjellen mellom uke 23 og uke 40 er heller liten følelsesmessig.

[Anonym bruker]

jeg har mistet i uke 8, ville ikke kalt meg engle mamma. men et ville jeg ikke kaltmeg uansett når jeg mistet.

 

men sorgen var og er stor jeg har et barn for lite. og det påvirker meg nå flere år etter. det jeg prøver å si er at det er ikke noen fille sak å miste i uke 8. selv om man da i virkeligheten ikke har båret frem et barn som hadde en sjanse, det regnes ikke for å være et barn men et embryo. likevel har man vært klar over graviditeten en stund, og gledet seg over det og gledet seg til å få akkurat dette barnet. og da er sorgen stor nårman mister enten man var 8 uker på vei eller 40. forskjellen er tydelig ja. men for den som mister i uke 8 så er det likefult vondt. så om de føler for å kalle seg englemamma så la dem gjøre det. gjør det deg vondt? at en som sørger over et tap selv om det tapet var for tidlig etter din oppfattning at hun sørger?

 

hvem ga deg retten til å dømme uten insikti andres liv.

 

og har dumistet selv så er ikke din reaksjon ensbetydene med at andre tarlike tungt/ lett som deg. vi er forskjellige alle mann.

[Anonym bruker]

"Man er ikke englemamma om man mister i uke 19, da er det jo bare en liten klump og ikke er barn."

 

Her tar du veldig veldig feil. Jeg fødte en syk sønn i en senabort i 19.uke. Han var en helt ferdig liten baby.

 

Dessuten tror jeg ingen her inne er i posisjon til å si hva som er verst og ikke verst.

Frekt!

[sydilla]

ærligtalt. Det er faktisk ikke greit å sitte sånn og synse og mene noe om hav ansdre måtte føle eller ikke føle. Noen blir gravide med en gang, da er kanskje en SA i uke 8 "sånt" som skjer. Men hvis du strever i årevis for å bli gravid - for så å få en tildlig SA - hvem er da du til å sette deg til dommer over andres følelse av å ha mistet et barn?

 

Jeg er enig med at en ikke skal sammenligne det å miste i uke 19 med å miste i uke 40 - men ikke fordi det siste er "værre" - men rett og slett fordi sorg ikke KAN eller SKAL sammenlignes. Sorg er subjektivt og INGEN har NOE med å fortelle andre om deres sorg er stor nok eller ikke...

 

Den kommentaren til en annen om at et foster i uke 19 bare er en klump er så patetisk at den er ikke verd å komentere en gang...

 

[Anonym bruker]

"Jeg mener at sorgen ved å miste et foster i uke 19,ikke kan sammenlignes med sorgen ved å f.eks få et dødfødt barn i uke 40."

 

Hvordan kan du vite det? Det er jeg som mistet sønnen min i 19.uke. Det er det verste som har skjedd i livet mitt. Han var et ferdig lite menneske, og jeg kjente han sparke! Sorgen var og ER veldig stor.

 

Og siste setningen om at en SA ikke er like smerteful som å få et dødfødt barn i uke 40....... I 19. uke må man iallefall føde barnet så man kan vel knapt kalle det SA. Og det var forresten en like smertefull, om ikke mer smertefull enn mine andre fødsler.

 

Jeg synes ingen har rett til å dømme andre når det gjelder følelser. Man føler det som er riktig for en selv og det kan ingen andre si er rett eller galt. Man skal heller ikke le av det slik du gjør i første setning. Man trenger ikke vre enig i definisjonene, men man kan RESPEKTERE at andre føler det slik. Står mere respekt av det!

[Anonym bruker]

jeg har ikke mistet og håper jeg slipper oppleve det. er førstegangs gravid med termin i sommer. Jeg tror personlig jeg ville tatt det mye tyngre om jeg mistet nå, enn om jeg mistet i sa før uke 12. Klarer ikke si helt hvordan jeg ville følt mellom uke 12-23. selvfølgelig utrolig trist, men om det hadde vært vondere før uke 23, enn etter, vet ikke. Men jeg synes man skal få kalle seg englemamma hvis man vil. Som sagt over, selv om det kanskje ikke var utviklet til et barn, så vil man føle at man har et barn for lite. en engel i himmelen. må fosteret være over 23 uker for å bli kalt en engel?? hva er en engel da? synes ikke noen skal si hva andre får kalle seg eller ikke, eller hvor lei seg man skal ha lov til å bli. og som noen sa, at et foster i uke 19 bare er en klump, du kan da ikke ha mye viten for å si noe sånt? såklart, utviklingsmessig forskjell på foster i uke 19 og de ette uke 23, da sistnevnte kan overleve. Men det gjør ikke et foster i uke 19 til en klump fordet.

 

Hi, har du opplevd både SA og dødfødsel siden du sier det ikke er like smertefult? såfall kan du skrive "FOR MEG er ikke ...... like smertefult!" du kan ikke si hvordan andre føler det. Og ja, jeg tror jeg ville følt det samme, men det gir likevel ikke deg retten til å si at det er sånn! håper jo såklart at du ikke har opplevd det, eller at andre må oppleve det, unner ingen noe sånt. Men tror du skjønner poenget. og tror du har fått ca svar fra en del på hvorfor noen kaller seg englemamma? at du er bevist sv.skapet og at du venter et barn, er nok til å føle at du har et barn for lite dersom du ikke avslutter sv.skapet med et levedyktig barn.

 

[Cat.68]

Noen snakker som de har forstand til tydligvis. Jeg mistet gutten min i uke 22+3, og jeg er en englmamma samme pokker hva du måtte mene om det. Jeg fødte en nydelig liten gutt, helt perfekt og ferdig men bare så uendelig liten. Du har rett i en ting at sorg ikke kan sammenlignes , den er individuell og tapet og smerten vil variere fra person til person samme hvilken tid i svangerskapet man mister. Fra det ene til andre smerten ved fødselen er lik vond som ved en fødsel ved fullgått termin, kroppen arbider på samme måten. Ja den er nok faktisk verre skulle jeg villa si for ved en normal dødsel har du ihvertfall noe igjen forså tidlig strevet, mens når du føder så tidlig at barnt ikke kan leve sittr du bare igjen med sorgen og tapet. Jeg ønsker ikke min værste fiende åmått oppleve dette, men fader hva jeg skulle ønske en større forståelse for mitt tap. Jeg har en hjemmeside hvor dere kan se min sønn (VARNER FOR STERKE BILDER) der kan dere se hvor perfekt han var var. www swedishflower.piczo.com.

 

[Ina25♥med gull i magen]

Ærlig talt! Er du gravid? Har du barn?

Jeg fatter bare ikke at det går an å være så ufølsom og så dømmende.

Folk tar dette helt forskjellig, og ingen her inne kan sitte å være dommer for hva andre føler.

Det vil for de fleste være værre å miste barnet sitt i uke 40 enn i uke 8. Men tenk på at alle er forskjellige. Noen har strevd leenge med å bli gravide, mange har mistet både en og flere ganger tidligere - noen tar ting hardere enn andre.

 

Jeg er i uke 19 nå, har vært på ultralyd og sett en sprell levende, liten jente. Hun var ikke bare en liten klomp!!! Jeg skjønner helt ikke hva forskjellen ville være på å miste henne nå og miste henne i uke 40. Men jeg vil tro at det kanskje ville vært værre å miste henne når hun var 2 år, da har man jo blitt kjent med barnet..

Uansett kan ingen her inne sitte å dømme! Hva en føler kan ingen styre, og alle fortjener å bli møtt med samme respekt! Og hvis du føler det på denne måten, så javel, men ikke døm de som ikke føler det på samme måte! Du kan ikke ha et gram med empati!!

 

Og hvordan kan du begrunne at det ikke er ille å miste i uke 23, for da kan ikke barnet overleve, mens å miste i uke 24 er ille? Er snakk om EN uke! Tviler på at for det store flertall kommer alle følelsene for babyen i denne uken!

Kanskje du mener jeg er naiv, men jeg ser det like sannsynlig som at min jente vil se dagens lys nå som jeg ville gjort om jeg hadde hatt termin i dag. Man har aldri noen garanti for hva morgendagen bringer, uansett hvor gammel man er, verken inne i eller utenfor mammas mage! Men de fleste går det bra med!

 

En SA før uke 12 blir etter min mening noe annet. Alle vet at disse ukene er kritiske, men er ikke ensbetydende med at man ikke vil føle sorg.

 

Heldigvis har jeg aldri, og håper jeg aldri kommer til å oppleve verken en tidlig abort, sen abort eller dødfødsel... men stakkars stakkars de jentene som har det, og blir møtt med dette...

[Anonym bruker]

Kan bare snakke for meg selv, og vet at å miste i SA er vondt, selv tidlig i svangerskapet. Jeg vil for alltid ha et barn for lite, og mistet i uke 7. Dette er mange, mange år siden, men kjenner faktisk på det enda. En mangler rundt middagsbordet....

 

Barnet var planlagt og etterlengtet, så det gjorde virkelig vondt å miste. Det gjorde også til at jeg gikk med en angst i de påfølgende svangerskap.....

 

En kan ikke sammenligne sine reaksjoner på slikt, med andres. Det er individuelt hvordan slikt kjennes og oppleves. Og det å uttale seg slik som noen her gjør, vitner faktisk om liten evne til empati.

 

Om HI og de andre i "samme gate" tenker slik de gjør, bør de faktisk forstå at for andre er det annerledes og respektere det.

 

Før i tiden(ikke SÅ lenge siden), fikk jo kvinner beskjed om å glemme ungen som kanskje var dødfødt, men fullbåren. De fikk ikke en grav å gå til, de fikk ikke sørge, for det var jo bare et foster og ikke en "person" de kjente(eller som andre kjente). Dette hovedinnlegget minner litt om det samme..... Trodde verden var kommet lenger, og at kunnskapen hadde økt.......

[Anonym bruker]

Linken til siden din virker ikke Cat.68...

 

Utolig trist å lese om det du har opplevd...

 

[Anonym bruker]

enker at du kansje burde gå inn på dette forummet å lese litt om hvordan disse damene har det.

 

http://www.dinbaby.com/forum/messagelist/1507

[Anonym bruker]

Jeg vil si etter uke 20, om man skal sette en klar grense.

Før dette kan det sikkert selvsagt være vondt og sorgfult, men det er som du sier en abort og ikke dødfødsel.

Nå høres jeg sikkert helt fæl ut, men før uke 12-14 hvor det er så vanlig å abortere blir det for dumt å se på det som noe annet enn en uheldig abort.

[Anonym bruker]

En diskusjon om man skal kalle noe abort, dødfødsel, englemamma ol er en ting, men at du liksom vet hva slags sorg som er passende er bare patetisk. At noen velger å begrave barnet som ble født i uke 17 syns jeg er helt greit og forståelig. Syns ikke du virker kynisk, bare unyansert i ditt syn på dette med sorg og savn.

[Anonym bruker]

HI,for meg er det revnende likegyldig når vi som har mistet et barn kaller oss selv englemamma.

 

 

Hilsen en mor med et barn for lite.

[Anonym bruker]

HI, du får bare sitte der å le den kyniske latteren din.

 

Å le av noe så alvorlig det er å oppleve å miste et etterlengtet barn, det kaller jeg kynisk og kaldt.

 

Alle som har abortert et barn,frivillig eller ikke, har mistet muligheten av å få et lite barn. Enten det skjedde i 1. trimester eller det siste.

[Anonym bruker]

HI,svar meg på dette!

 

Sitat fra deg:

"Men når man er kommet lenger ut i svangerskapet er det jo litt mer diffust. Jeg mener at man absolutt ikke er englemamma før etter uke 23,da de eventuelt kunne reddet barnet. Før det blir det for meg en abort."

 

 

 

 

 

Er du derfor av den formening at den norske loven bør forandres så det er lovlig å abortere helt opp til 23.uke? Siden det i dine øyne da er en abort.

[Anonym bruker]

Hi her. Nei, 14:58 jeg er abortmotstander til tusen og mener at om vi absolutt må ha abort i Norge bør grensa senkes til 5 uker. Det at det før uke 23 er en abort er ikke noe jeg bestemmer,det er nok det som er terminologien på det!! En senabort. Ikke min definisjon på det. Er vel heller du som er lite opplyst 14:58... Det er etter uke 23 de setter i gang tiltak for å redde fosteret om det blir født.

[Anonym bruker]

Selvmotsigelse. Slå det opp i ei ordbok.

[Anonym bruker]

Intelligens. Slå det opp i ei ordbok.