dere som har mine/dine våre barn...

[2SmåTroll]

blir litt overasket her noen ganger. Virker ut som om mange mener at nei, det er din unge, ikke min så du får stå opp med h*n. Ikke om jeg gidder og betale for din unge hvis vi skal på ferie tur og lignende.

 

Hvordan blir det da med felles barn? noen unger må jo føle seg utafor. Selv om det ikke er sine egne barn, så er man vel en familie og behandle alle likt?

 

Hvordan er det egentlig der det er mine/dine våre barn? håper det er noen få tilfeller jeg hører om, for jeg synes virkelig at når man flytter sammen med noen som har barn, så må man behandle alle likt.

[Joikaboll@]

Enig, det hender jeg sitter igjen med bakoversveis etter enkelte innlegg her, men klarer som regel å la være å svare :-)

Heldigvis ikke så ofte.

[Gjest Sekretøsa]

Min sambo er en fantastisk stefar, og gjør INGEN forskjell, what so ever! Han betaler for ferier, kjøper ting til snuppa (eller, jeg kjøper, han betaler) om vi er ute og jeg finner noe hun trenger, osv.. Han er som regel den som står opp i helgene, med begge ungene selvfølgelig (minste er hans).

Så nei, sånn er det ikke her!

[SuperGlad]

Jeg mener at man skaper en familie idet man bor sammen selv uten felles barn. Dvs at selv om man ikke har blodsbånd mellom alle sammen så er det allikevel VÅRE barn.

Pappan til ungene er redd for at fremtidig steforeldre vil ta for stor del i livet til barna (han har nok selv hatt det litt tøft der), men jeg tenker at jo flere som elsker barna våre jo bedre!

Den mannen jeg velger å dele resten av livet mitt med skal behandle mine barn som om de var hans egne.

[ana baroma]

Det er klart, det er min manns unge, så det er hans hovedansvar. MEN jeg støtter jo min mann, stiller opp så godt jeg kan for stesønnen min. Hvem som betaler buksa eller isen hans - det går ut på ett. Han er med på de ferieturene han kan, og det er de fleste. Han er med til min familie, og behandles som om han var mitt barn - altså ingen forskjell.

Vi forsøker så godt vi kan å la far og sønn få litt alenetid uten babyen, men som regel er vi sammen alle fire:)

Stort sett er nok de fleste sånn, men det er kanskje ikke dem man hører om?

[Elletuppa]

vi har mine barna, hans og våre.... når vi har alle barna her er vi en familie. skiller ikke på oppdragelse, stell, penger, oppmerksomhet eller noe. de eneste som vi gjør er at vi har to ferier, først en med alle barna og så en med bare våre to felles. da er de andre to på ferie med sine andre foreldre og siden alders forskjellen er stor tar vi de to felles med på ferie tilpasset de. snakket med de to andre om hva de syns om det, de tok det som en selvfølge sia de er hos de andre og gjør ting der....

 

de jeg blir fustrert over er dersom jeg er plasser med mann min sin sønn, og så treffer jeg bekjente og så sier de: han der e nu ikke din..... har nu ikke løst å si mens gutten svarer at nei han e ikke min.... æ e jo ikke mammen men der og da e de jo vi som finner på noe og han en min gutt.....( rotete.... ikke lett å sjønne)

barna starta selv med begrept stemor og stefar...

 

[Scorpiogi]

Vi har vårt ene, snart to, og hans ene fra før. Men de er våre. Jeg Har vært med fra gutten sluttet med bleier. Stått opp sammen med han, jeg kjøper klær og sko, leker, lager mat, oppdrar, står opp og sender han avgårde på skole, kjører og henter, på lik linje som de andre tre..

Viktige avgjørelser, viktige samtaler, legetimer og hovedlinjer i oppdragelsen retter jeg meg etter foreldrene hans....tror vi har en god flyt i familien...

[2SmåTroll]

godt og lese at noen er fornuftige her da