Å grine foran sitt eget barn

[meg og jentene]

Jeg klarte ikke å la være i dag. Følte meg syk og sliten og sur i morges. Hadde småkranglet litt med mannen min i går kveld og jenta vår var grinete og maste i dag og jeg bestemte meg for å gå ut en tur med henne. Jeg var irritert på mannen min, siden ikke han heller kunne gå ut med henne siden jeg følte meg dårlig, virket bare som han ignorerte oss og drev og brettet klærne sine (av alle ting!). Skulle til å ta på Lille ytterjakka, da hun slo seg vrang og ikke ville ha på jakke, og dermed løp inn i huset med skoene på og vekk fra meg. Jeg halvveis ropte til henne med sånn fortvilet stemme "kom å ta på deg jakka da!", mens jeg merket at tårene bare rant. Jeg pleier aldri å reagere sånn overfor henne. Hun ble veldig overrasket, kom mot meg og bare stirret på øynene mine. Jeg klarte ikke å slutte å gråte med en gang, så jeg gråt litt mens hun bare stod der. Hun sluttet ihvertfall å gråte momentant!

 

Men jeg fikk litt dårlig samvittighet, var redd hun skulle tro det var hennes skyld osv. Jeg sa til henne med en gang jeg hadde sluttet å gråte at "mamma var så sliten, derfor jeg måtte gråte litt, ikke din skyld, jeg er glad i deg" eller noe sånt, men jeg vet ikke hvor mye hun forstår. Men hun sutret ihvertfall ikke noe mer (på en stund!)

 

Hun blir to ås om tre mnd.

[Gjest]

Så lenge du forklarte det ikke var hennes skyld ser jeg ikke noe problem med det.

De har godt av å se at vi er menneskelige... ;-)

 

Jeg har grått foran en full ungdomsskoleklasse - det var heller pinlig (er lærer)

[Gjest]

Noen ganger så er det godt for barna våre å se at vi foreldrer faktisk har følelser vi og.

[Galskapens overhode]

Vi er da bare mennesker vi også.

SYnes det er litt viktig jeg at barna får se at vi også kan gråte og le.

 

[Gjest]

Fikk tårer i øyekroken når jeg leste historien din. Vet hvordan det føles å være dønn utslitt, fortvilet og gråte foran sitt eget barn.. Men jeg tror ikke de tar skade av det. Ganske naturlig å bli lei seg og gråte, og da du samtidig beroliga ho med å forklare hvorfor og si at du var glad i ho, så skjønner hun nok det.

 

Kan hende hun ble mest forundra. Voksne gråter jo ofte på en litt annen måte enn de her små ( uten vrælingen he he) og det kan jo hende hun syntes du var litt rar Ikke sikkert hun tenkte det hadde noe med henne å gjøre.

 

 

[meg og jentene]

Å så bra tilbakemeldinger! Jeg er skikkelig grinete i dag, så nå kom tårene igjen. (Lille er ute og leker med mormoren sin, så nå ser hun ikke!)

 

Det med å forklare henne at det ikke er hennes "skyld", er ikke noe begrep hun forstår tror jeg, men hun virket jo uansett fornøyd etterpå, så ja, kanskje hun synes jeg var mest "rar"

 

Grunnen til mine spørsmål er kanskje at jeg aldri så mine egne foreldre gråte da jeg var barn (bortsett fra ved et dødsfall), men jeg skjønte nok heller ikke at de var "menneskelige" før jeg ble nesten voksen... Som dere skriver, sikkert sunt for de små å se at foreldre også kan ta triste følelser.

[Gjest]

Dette sa bestevenninna til meg da jeg ble litt fortvilet over å ha grått foran sønnen min engang: Klare han å se at du er gla og smiler, blir sing og kjefte, så klare han nok å se at du blir lei deg og gråter.

[Elle melle deg fortelle]

Jeg tror det er sunt å vise at man kan gråte en gang i blandt og jeg. Jeg så alri mine foreldre gråte når jeg var liten, og jeg synes den dag i dag det er litt ekkelt å se de gråte. F.eks. ved begravelser - har liksom ikke sett de er lei seg så da blir jeg bare enda mer lei meg og synes synd på de.

 

Så ja jeg skulle ønske jeg hadde sett det mens jeg var liten også, så ikke ha dårlig samvittighet. Du løste det jo bra ved å forklare at det ikke var hennes skyld. De skjønner mer enn vi tror de små:-)

[sydilla]

tror det er viktig og riktig å vise følelser og svake sider fram for ungene. Hvordan skal de ellers få et normalt forhold til følelser? Men det er viktig å forklare at det ikke er deres feil :-)

[Gjest]

Tror det er sunt og bra jeg at unger ser at mamma og pappa kan bli lei seg og gråte de også. Er vel heller verre å aldri se at foreldrene viser slike følelser. Er vokst opp med at både mamma og pappa har grått en skvett av alt fra fortvilelse til skuffelse og sorg...

 

[Mamma til to tette]

Jeg har vært igjennom et tøft svangerskap hvor jeg har tydd til tårene både titt og ofte. Tror det viktigste er at jeg har kost og gjort minsten trygg på at jeg ikke er sint på ham eller at noe er hans feil. Er bare året så kan ikke forklare så mye men jeg snakker nå likevel. Har hatt mye dårlig samvittighet men en venninne sa det godt når hun sa at hun savnet å se følelser hos sine egne foreldre, både av den gode og dårlige sorten. At en voksen innimellom bare må gråte av en dårlig dag kan jo gjøre barna trygge på at det er "lov" og ikke feil eller nederlag å gråte de også. Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for det, hadde vært vondere hvis du hadde blitt sint eller tatt ut frustrasjon over din mann på jenten din, noen tårer tåler hun nok ,-) Håper du får snakket ut med mannen din

[Lekamøia]

Her kommer en trøsteklem fra meg til deg Barn har ikek vondt av å se at heller ikke mammaer og pappaer er supermennesker. Noen ganger har vi det ugreit, og noen ganger trenger vi å gråte. Hvis barna av og til ser det, blir det noe som ikke er skummelt, men naturlig. At hun reagerer på å se deg gråte, er ikke så rart, men så lenge du forklarer henne hvorfor, er det helt greit Sønnen vår har sett oss begge gråte, og vet også at det finnes glade og triste tårer