Hjelp meg?? Dere med erfaringer ang vektreduksjon og graviditet??

[Anonym bruker]

Hei:)

Jeg er ei jente på 25 år, som nå veier svimlende 140 kg.. Off.. Føler det ikke slik selv, men vekta juger jo ikke....

Blir mer og mer deprimert over dette, og pga dette spiser jeg mer og mer dritt.. Føler at ingenting hjelper så derfor kan jeg jo bare spise hva jeg vil...:/

Har noen av dere hatt det på denne måten??

Jeg har så lyst til å dra til legen og få hjelp til dette, men er så redd for at han skal le av meg eller være slem... Si at dette bare er min egen skyld og at jeg kommer til å dø ung....

Også har jeg så lyst på barn!! Men blir ikke gravid... Fpr man noe hjelp dersom man er så tung????

Håper virkelig på noen svar... Syns dette er såå tøft...

Første gangen jeg virkelig har følt at vekten er en hindring.....:/

Noen med erfaringer ang dette??¨

 

Signerer med anonym, håper dere forstår hvorfor....

[Gjest Bjørnen Collargol]

Jeg hører egentlig ikke til her inne lengre, men tenkte jeg skulle svare deg på noe av det du spør om.

 

Når du veier så mye vil du få beskjed om å slanke deg dersom du ber om hjelp til å bli gravid.

 

Det du kan gjøre er at du reiser til legen din og forteller at du ønsker å bli gravid og derfor vil ha hjelp til å ta av en del kilo. Det er mange måter du da kan få hjelp på. Finnes bla noen legemidler som kan hjelpe deg, men disse er gjerne mere effektiv dersom du i tillegg legger om matvanene dine og trimmer ved siden av.

 

Dersom du legger frem problemet på denne måten er det enklere å få gehør av legen.

 

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Heisann!

 

Jeg kjenner meg igjen i følelsene du beskriver. Jeg følte også lenge at det ikke er noe som nytter, så hvorfor i det hele tatt prøve?! Da var jeg singel og ikke så veldig lykkelig, av flere grunner. Men nå har jeg blitt litt eldre, og synet på livet har forandret seg litt. Jeg har giftet meg, og det å dele livet med noen er alene motivasjon for å prøve å se litt okay ut (selv om gubben egentlig liker at jeg er stor, da...) og ta vare på seg selv. Han vil også gjerne gå ned noen kilo, og det er en god grunn for at vi begge forsøker å spise bittelitt sunnere. Så veldig flinke er vi kanskje ikke, men tankene er der hele tiden, vi glemmer det ikke. Da jeg var på mitt tyngste før graviditeten veide jeg 127 kg. Gynekologen min, som er en fantastisk forståelsesfull dame, sa at nå til dags ser man ikke på vektproblemer som "avslagsgrunn" for å få hjelp til å bli gravid, som i gamle dager. Men hun sa også at et lite vekttap på 5 % ville kunne hjelpe stort. Om man klarte 10 % var det supert! Når man veide 127 som jeg gjorde er ikke 13 kg allverdens, og det ga meg litt mot til å gå på med fornyet energi. Dette skulle jeg klare! Og sakte men sikkert krøp vektnåla nedover. Jeg ble gravid da jeg var 122 kg. Er ikke sikker på om vektnedgangen alene var avgjørende, for jeg var også på ultralyd av egglederne like før, noe som kan ha "rensket opp i grums" jeg ikke visste var der... Umulig å si. Poenget mitt er at det nytter! Ikke gi opp, for det er ikke sikkert det skal så mye til! Ingen sier at du trenger å komme deg under 100 kg f.eks. Kanskje holder det med 10 kg? Det er faktisk ikke uoppnåelig!! Dette klarer du! Min lengsel etter barn var en sterk motivasjon, og nå har jeg fire uker igjen til termin.... Og jammen skal jeg forsøke å få flere barn, så etter at junior er ute SKAL jeg ned igjen i vekt! (Nå veier jeg 129, er tyngre enn noensinne, men jordmor og lege sier alle at jeg har vært flink som ikke har lagt mer på meg.....)

 

Lykke til! Dette klarer du fint!!

[Anonym bruker]

Tuusen takk for svar begge to!!!

Off, kjenner at jeg gruer meg, men bestilte nå faktisk time hos lege da.. Så litt fremover går det:)

Har litt problemer med å gripe fatt i dette, tror det har en sammenheng med en del mobbing tidligere, og dette har derfor blitt et veldig sårt punkt for meg... Det verste eg ser for meg er at kegen bare skal le av meg og si at jeg ikke har noe sjans verken til å bli gravid eller å gå ned... Selv om jeg vet at sjansen for at han gjør nettopp det, er svært liten...

Kjenner jeg lengter av hele mitt hjerte etter en liten en nå, og hater at dette skal stoppe meg... Innbiller meg liksom at dersom jeg får litt hjelp/litt motivasjon/noen å svare for, så vil det gå så mye enklere...

 

Oi, var godt å få ut dette:)

 

Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare!!! Det betyr myye:)

 

HI