Har dere noen gang tenkt på og ta deres eget liv???

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt tanken mange ganger,,, Men da før jeg traff mannen.. Og spesielt nå etter jeg har fått sønnen min så ville jeg gjort alt for han.. Kunne ikke tenke meg et liv uten han og mannen min.. de betyr alt for meg..

 

Men i ungdomsårene og frem til jeg var en 19 år så var jeg gjennom mange tøffe runder ja.. Husker jeg lå med saks over håndleddet hele natten.. Håpet at jeg kanskje rykket til og klarte det ubevisst og smertefritt.. Det gikk jo sef. aldri og jeg fikk bare noen små rifter som kunne vært en kvist.. Absolutt ingen vet om det faktisk.. Eller at jeg sparte om masse tabletter.. Sterke tabletter.. Tok en eller to av og til fra familien.. Plutselig en dag hadde jeg jo nok til overdose.. Gud bedre som jeg slet en periode av livet mitt.. Takk gud gikk det bedre etterhvert og jeg fikk "spiseforrtyrrelser" istedet.. Spiseforrstyrrelsene har til en viss grad grep enda.., men bedre en alternativene..

 

Jeg og mannen snakket om dette her om dagen.. Og kom da på hvor langt nede jeg faktisk var.. Lurer nesten på hva som hadde skjedd hadde ikke mannen kommet inn i livet mitt når han gjorde...

[Anonym bruker]

klart det, tror det er noe de fleste tenker eller har tenkt fra tid til annen. Spes i ungdomsårene hvor alt føles ekstra vanskelig og jævli...

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

Nei. Aldri.

[Anonym bruker]

Det har jeg trodd også.. At mange går gjennom en periode.,.. Men mannen mener at det langt ifra er normalt og ha perioder hvor man ønsker seg død og prøver i større eller mindre grad...

[Anonym bruker]

Har nok en del forsøk bak meg, og er nok bare flaks at det ikke har gått... tauet har røket osv...

MEN poenget er nok å ikke dvele for mye over fortiden, Setter jeg meg ned å tenker på den tiden får jeg bare vondt. Jeg vill ikke være en "stakkar" med vond oppvekst og ungdomstid. men en sterk kvinne, som kom igjennom det, og nå har et liv der jeg er lykkelig med flott mann og herlige barn:)

[Anonym bruker]

Ja tanken ha vært der mange ganger i livet mitt, men jeg vet at jeg kunne ikke gjøre det av den grunn at jeg slipper unna men tenk så slit for de som sitter igjen.

 

Hadde ei venninne som tok livet av seg og jeg vet hvilke sår det ettrerlot hos oss alle, jeg kunne ikke utsette noen for det.

Selv hvor vondt jeg har hatt det med meg selv.

 

Nå som jeg har barn derimot så er tanken aldri der, vil ikke at barna mine skal vokse opp uten meg.

 

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd mange ganger..

[Anonym bruker]

Ja jeg tenkte på det hver uke i flere år, daglig i perioder. Det rare er at jeg ikke var ordentlig deprimert eller hadde psykiske problemer, men var velfungerende, pliktoppfyllende og gjennomførte høyere utdanning. Likevel var dette faktisk seriøse tanker, og jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle gjøre det ordentlig uten at forsøket kunne mislykkes. Aner ikke hvorfor jeg var sånn.

 

Uansett, jeg ble gravid og livet mitt ble fylt med mening og jeg sluttet å tenke på det. Jeg var ikke bare meg selv lenger og kroppen var ikke bare min, men den hadde et nytt liv i seg. Nå har jeg fått baby og er meg selv igjen, men kunne nok ikke gjort noe sånt mot barnet mitt.

[Anonym bruker]

Ja, holdt på å gjøre det også. Eksen prøvde å tvinge meg til abort og jeg var helt ødelagt. Våknet på sykehuset midt på natten og innså at om dette gikk bra med meg og barnet, så skulle jeg beholde og klare meg selv. Jeg er en helt normal jente, hadde jobb og forsørget meg selv og var selvstendig. Men han dro meg så langt ned og jeg klarte ikke å ta abort. Er så glad for at jeg beholdt barnet i dag! Det er han også. Men innrømmer ikke hva han faktisk gjorde den gangen. Baksiden av medaljen er at jeg må ha kontakt med han. Men det går fint tross alt. Livet er ikke så lett alltid.

[Anonym bruker]

nei

og det er heller ikke normalt, og ikke noe de fleste har gått å fundert på, eller prøvd på.

la oss få dette innlegget langt bort ved ikke å svare på det noe mere, slik at det ikke blir noe selvmordspakter eller annet her inne.

 

det er ikke vanlig, ikke friskt og ikke lov å ta livet av seg, eller å forsøke det. tenk på dem som sitter igjen. esj

[Anonym bruker]

Så det beste er å stikke hodet i sanden? Late som man aldri har hatt slike tanker?

 

"gjemme bort innlegget", "selvmordspakt"... herregud. Man klarer å lufte tanker uten å inngå pakt om å ta livet sitt. HI oppfordret ikke akkurat til det.

Selvmord, eller tanken på det, er så tabu å snakke om. Problemet er at man er så redd for det ordet. Det hjelper ikke å "gjemme bort" slikt.

[Anonym bruker]

Ja, har tenkt på det! Men aldri prøvd. Noen ganger var det så vondt at man følte det var bedre om man forsvant! Men fikk meg aldri til å prøve heldigvis! Jeg ville ikke ha oppmerksomhet, så jeg holdte alle mine tanker og følelser for meg selv og fungerte som en vanlig tenåringsjente flest!

[Anonym bruker]

Mange ganger desverre Stort sett har det vært "mislykkede" forsøk i håp om at noen virkelig skulle se og skjønne hvor forferdelig vondt jeg hadde det med meg selv.

 

Men 2 ganger forsøkte jeg virkelig, alt var fullstendig svart, og jeg så ingen lys i tunnelen. Heldigvis ble jeg funnet før det var forseint.

 

Da jeg fikk datteren min, trodde jeg alle vonde tanker var tilbakelagt, men der trodde jeg feil.. Gikk på en stor smell da hun var 3 år, og tok en overdose mens hun var bortreist. Ble funnet tilfeldig, og fikk heldigvis hjelp.

 

Idag føler jeg meg frisk, og jeg har fått jobbet med meg selv, så nå er jeg ganske sikker på at jeg aldri vil ønske meg selv død igjen.

Jeg har funnet tilbake til livet, og gleder meg for hver dag jeg lever, og for hver dag jeg har sammen med jenta mi

[Anonym bruker]

Nei. Sisidale tendenser er et psykiiatrisk tilfelle, og IKKE normalt.