jeg orker ikke mer jeg

[Anonym bruker]

Hver eneste dag må jeg mase på gubben for å få han til å få ræva i gir og komme seg avgårde til jobben. Og for hver gang jeg gir beskjed hvor mer sur blir han. Men om jeg begynner å nevne det en halvtime før at han snart skal gå så er han alltid alikevel 5 minutter sen ut døra så misser han bussen så misser han trikken som han skal på etter bussen og så er han sen på jobben.

 

Og dritsur er han for å ikke rekke jobben i tide og hvem er det han ringer for å "klage " til . Jo meg.

 

Jeg er så sliten av den sure stemmninga nesten hver eneste dag.

 

Allt jeg kan si er jaja, og beklager, mens allt jeg vil si er vel det er din feil og bare din. Hvis du kan komme deg avgårde når du skal så skjer ikke det.

 

Men sier jeg det så blir han ihvertfall sur og da kommer han på jobb dritforbanna og sent og det ville ikke gjøre saken bedre.

 

Han er da for pokker et voksent menneske hvorfor kan han ikke lære av sine feil og klare å komme seg avgårde. Men han må alltid bare gjøre det først eller lese det først også videre som en jævla tenåring.

 

Idag er jeg så sliten og dårlig med andre ting at jeg begynte å grine når han ringte sur som faan og skulle klage igjen. Han dempa seg litt daihvertfall og fikk nok litt dårlig samvittighet da. Men vi har snakket om det så mange ganger og det hjelper jo ikke.

Skjønner liksom ikek hva han mener at jeg skal gjøre med det at bussen er sen eller at han misser bussen også videre. Er nå ikke sånn at jeg kan styre sporveiene heller da.

 

Selv er jeg typen som heller er er allt for tidlig ute en kommer for sent. Og går ut døra lenge før jeg må hver gang jeg skal noe.

 

Så syntes det er ekstra slitsomt når han holder på sånn.

Det er faktisk jobben og det er faktisk viktig å komme i tide.

 

Jeg har prøvd å ikke si noe som helst angående at han må komme seg av gårde i perioder men da blir det bare enda værre.

[Loglady]

Her er oppskriften: Ikke mas for å få ham avgårde. Ikke nevn det med et ord igjen. Dette er hans ansvar, ikke ditt, og jo mer du oppfører deg som mora hans, jo er vil han oppføre seg som en drittunge av en sønn. Trekk deg fra ansvaret - da har han kun seg selv å skylde på.

[Anonym bruker]

sånn var min forrige mann.

 

en morgen etter mange år kjente jeg brystkassa mi strammet seg fryktelig, og at blodtrykket var høyt. Der og da bestemte jeg meg for at dette ødela min egen helse og at det var kun jeg som måtte ta ansvar for meg.

 

endringen hos oss ble følgende. jeg endret arbeidstid slik at jeg dro mye tidligere enn han på arbeid. han fikk ansvaret for begge unga som skulle i barnehage og skole.

 

jeg ofret det ikke en tanke, og vet du hva?? han klarte seg helt utmerket!

 

hehe..... menn er noen luringer til å utnytte oss ansvarsfulle damer.

 

masse lykke til

[Anonym bruker]

Problemet er at vi er så avhengig av hans inntekt at jeg kan ikke bare la det være.

 

Har som sagt prøvd og da blir han bare enda senere på jobben. Kan ikke ta sjangse på at han skal miste jobben heller.

 

Han sliter med depresjon for tiden og det gjør det ikke akkurat bedre.

 

Jeg er høygravid og har masse gravid plager og en liten å ta meg av ved siden av plus og passe på at huset ikke forfaller.

 

Han gjør noe hjemme men det er et evig mas fra meg for å få til det og men kan ikke gi meg der da for da bare gjør han ingenting.

 

Men en ting er å måtte mase om han ikke hadde vært sur for allt som er. Den minste ting som går han imot så er han sur lenge etterpå. Jeg vet og skjønenr at det er en del av depresjonen han går gjennom men jeg orker ikke å være ventil for at han skal få ut frustrasjon hele tiden. jeg har mitt eget å kjempe med.

 

Og for å klargjøre han sier ikke noe slemt til meg eller noe slikt men jeg må høre på klaginga hans støtt og stadig, mange ganger om dagen. Og må for all del ikke la han skjønne hvor vondt jeg har det, hvor sliten jeg er psykisk eller fysisk. For da knekker han sammen og jeg må bruke styrke og krefter jeg ikke har for å bygge han opp igjen.

 

Jeg har ufattelig mye kynnere for tiden men må nesten skjule det for han for han er liveredd for fødselen da han nesten mistet både meg og barnet sist gang.

 

Jeg prøver å få han til å forstå at denne gangen er det ks fra første stund og sitvasjonen som oppsto sist kan derfor ikke skje denne gangen.

Men det hjelper ikke.

 

Jeg har prøvd å få han til å gå å få hjelp for depresjonen og følelsene sine men han er mann han skal liksom ikek slite med slikt.........

Også videre, altså han vil ikke/tør ikke ta det opp med legen.

Og ikke vil han bytte lege heller, når ejg foreslår at han kansje vil føle seg mer vel med en annen.

 

Jeg bare håper at ting går mer tilbake til normalen etter at barnet er født siden mye av det som skaper frykten og depresjonen hans da er borte.

[Anonym bruker]

Det som er at han klarte dette fint før han ble depremert.

 

 

[Loglady]

Hvis han er så deprimert at han ikke kan skjøtte jobben sin, bør han sykemeldes.

[Anonym bruker]

Jeg har en sånn lampe, og de er helt fantastiske!

Våkner mye lettere om morgenen, og i bedre humør.

Jeg var også litt deperimert, og hadde sinnsykt problemer med å komme meg opp tidsnok om morgenen. Spesielt høst/vinter.

(Og så er de veldig kjekke som sengelampe

[Anonym bruker]

Mulig men da må jeg ha han hjemme hele dagen og det tror jeg faktisk ikke jeg klarer av, desutten klarer han jobben fint når han bare kommer seg dit, for da har han annet å tenke på og ta seg av. Tror at å gå hjemme og surre med sitt hadde gjort sitvasjonen mye værre både for meg og han.

 

Snakker gjerne med han i telefonene når han har pause og da er han stort sett i godt humør. (så lenge jeg passer på å ikke si noe om at jeg er dårlig eller annet.) Så å jobbe er faktisk godt for han.

 

Når han har fridager så må jeg finne på ting vi skal gjøre for å holde han nogenlunde opptatt slik at han ikke tenker så mye. Ellers blir han trist og mutt og låser seg ned forann datan.

 

 

Den lampa/alarmen høres flott ut men er ikke det som er problemet her han står opp lenge før jobb for han begynner ikke tidlig om morran.

 

Problemet er at han banker seg forann datan eller tv eller med en bok/et blad også videre.

 

Går ikke dette over etter fødsel så kommer jeg til å forlange at han komemr seg til legen og får hjelp eller flytter ut til han har det bedre med seg selv for jeg ser ikke at jeg kan ta meg av han en baby og en et og halvt åring.

 

Jeg elsker han, eller ihvertfall den han er/var uten depresjonen men han sliter meg jo ut.

 

[Anonym bruker]

jøss hi,dette hørres akkurat ut som hjemme hos oss.

[Anonym bruker]

leste litt fort jeg,mannen min er ikke deprimert da..bare forferdelig vanskelig å få opp om morgenen. men det hørres jo ut som en veldig tung situasjon for deg.synest at du skulle ta kontakt med fastlegen hans å fortelle om probleme hans. dette går jo hard ut over deg,å enda "verre "blir det når den nye babyen kommer.nei her må du ta et oppgjør men han og live ditt,du sliter deg ut. ønsker deg lykke til.

 

anonym 11:52

[Anonym bruker]

Jeg er enig med anonym over her.

 

Ta kontakt med legen hans, får han til å oppsøke en psykolog. En deppa person er vanskelig å ha noe med å gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner igjen disse symptomene, har selv har lidd av depresjoner. Dere trenger hjelp. Du har min fulle sympati, men prøv å begrens masingen. Han føler seg nok vedig ussel allerede. Hans tilstand kan best beskrives som paralyse eller tunghet, ikke latskap. Det er vanskelig å ordne opp i dette på egenhånd, så ta en prat med legen før han er helt nede for telling. Det finnes meget bra medisiner for dette, ingen grunn til å lide mer enn nødvendig!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

La han komme for seint. Ikke si et ord. Er det ikke en "voksen" mann dette er snakk om?

 

La han komme for seint hver dag lenge! Og hjelper ikke det, får han flytte tilbake til mamman sin, til han blir voksen.