Ang. det å få flere barn..

[Twintipp og himmelblå]

Jeg ønsker at sønnen min skal få søsken engang.Tror jeg:-p

Dette er uansett ikke noe som evt. vil skje før jeg er ferdig med utdannelsen, men allikevel har jeg en del tanker rundt dette..

Jeg hadde en grusom graviditet, og lille var bare 2 mnd da mamma fikk kreft og bare 1 år og 2 mnd. da hun døde. Hele graviditeten og barseltiden var svært traumatisk for meg.

Jeg blir kvalm av å tenke på det, og gleder meg ikke til å gå gravid og hele den biten der. Jeg orker ikke snakke om en graviditet til, og om noen spør om vi ikke skal ha en til blir jeg helt uggen.

Heldigvis kom morsfølelsen etter bare noen dager og jeg er helt fortapt i min sønn. Derfor VIL jeg jo ha en til, men jeg vil ikke gjennom den perioden som var den mest traumatiske i mitt liv en gang til..

 

Noen som har opplevd lignende og fått en til?? Noen med erfaringer?

Innemellom tenker jeg at jeg bare skal være takknemlig for den jeg har fått og ta til takke med det. En graviditet er jo tross alt en veldig stor greie, og så lenge jeg føler jeg aldri kommer til å takle det, så vet jeg ikke om det er sunt å utsette seg for det..

[Gjest]

Uff..så leit. Trist å lese om moren din. Jeg har ikke erfaring med noe lignende, men tenkte dette da jeg leste innlegget ditt:

Svangerskaps- og småbarnstid var traumatisk for deg, og det skal du ikke "gjemme" eller glemme på noe vis. Det er verken nødvendig eller påkrevd av deg. Jeg tror at du kanskje er engstelig for å finne ut at de følelsene du regner med eller tror vil komme fram igjen ved neste svangerskap/fødsel/barselperiode kan utebli. At det ikke blir traumatisk for deg, og at det i seg selv vil føles "galt"...at du kommer til å kjenne at "burde jeg ikke følt det litt sånn eller sånn nå?"

Kan godt hende jeg tar helt feil altså, men jeg tror du både er redd for å oppleve de traumatiske tingene fra sist gang, og for å ikke oppleve dem..om du skjønner? Ingen av delene er rart, og ingen av delene er riktigere enn det andre. Snakker du med mann/sambo om dette? Ville tatt en prat med han (eller andre du har nær deg) jeg.

[Gjest]

Var en helt annen situasjon enn din, men mitt første svangerskap var på mange måter svært traumatisk selv om jeg hadde få fysiske plager. Jeg ble jo langt fra frivllig gravid g hadde endel usikkre ting å slite med, jeg trodde faktisk at jeg kansje ikke skulle klare å elske barnet overhode de verste stundene.

Da jeg ble uplanlagt gravid med nr 2 så var jeg svært redd for at de ekle følelsene skulle komme tilbake, heldigvis gjorde de ikke det og på tross av at jeg var endel plaget fysisk så kunne jeg glede meg over magen som vokste og at jeg snart skulle få et barn til. Sist svangerskap var et sant helvete fysisk, men jeg gleda meg uansett over at jeg hadde et lite vesen i magen og jeg gleda meg villt til å bli trebarnsmor.

Så tro meg, dette der vil du takle fint, og uansett plager så vil du klare å glede deg over å bli mor igjen, ikke la dette stoppe deg i hvertfall Situasjonen da var vanskelig, den vil bli annleses denne gangen, selv om du vil føle savnet av din mor så vet du også at hun ville gledet seg over at du fikk flere barn hvis hun levde, og kansje følger hun med på livet ditt også for alt vi vet og gleder seg over at hun får flere etter seg.

 

Skjønner på et vis hvordan det føles å være redd for å gå igjennom et nytt traume, men når alt kommer til alt så vil det komme mer godt utav det enn vondt uansett :-)

 

Klem til deg :-)

 

 

 

 

[Twintipp og himmelblå]

Takk for svar.

Det jeg tror er at jeg er livredd for å kjenne på de følelsene igjen, og om de ikke kommer, vil jeg bare gå å kjenne etter om de ikke kommer snart.

Forhåpentligvis vil eg jo ikke tilbringe neste barselpermison på radiumhospitalet og alt det vonde fra sist, men mine assosiasjoner mot barsel og graviditet er altså så negativt betont.

Akkurat som et traume jeg ikke vil gjennom en gang til, samtidig vil jeg veldig gjerne ha et barn til.

 

Ikke snakket med mannen om det, vi snakker liksom ikke om slikt. Men, han sier jo at han vil ha en til når jeg er ferdig, men ikke om jeg ikke har lyst.

[Gjest gründerjente]

Alt for mye traumatisk skjedde i min forrige graviditet også - og i tillegg var jeg kvalm i absolutt hele svangerskapet. Det tok noen år før jeg fikk lyst på nummer to ja!

 

Du må bare ta tiden til hjelp, og ikke stresse med saken. Skal se du får lyst på nummer to når tiden er inne :-)

 

 

[Twintipp og himmelblå]

Takk for at du delte erfaringene dine Ugla.

Det må ha vært vondt for deg.. Men, godt du fikk det bedre andre gangen da.

Jeg håper jo det jeg og. Men, er så redd for at de samme følelsene vil dukke opp. Aldri før eller siden hatt det så vondt med meg selv. Vil ikke for alt i denne verden gjenoppleve det. Men, vet jo ikke hva det vil si å kose meg med en baby, hadde liksom ikke tid til det sist.

[Twintipp og himmelblå]

Kanskje det ja...

Blir litt stressa når folk presser på og spør om den berømte nr. 2.. Dere kan jo ikke bare ha 1, nå er fin aldersforskjell, fint med barn i studietiden osv.

Jeg skal ABSOLUTT ikke ha flere før jeg er ferdig studert da, så jeg tjener litt på den.

 

Hvordan er svangerskapet ditt nå da grunderjenta? Om jeg kan spørre?

[Gjest]

Ja følte selv jeg mista endel av babytida med eldste....jeg var jo glad i ham, men det var mye som var ødelagt, det var noe helt annet med de to andre. Jeg klarte feks ikke ordet pappa eller far...det var så grusomt vondt å se andre fedre på føden, i gatene og ellers der vi var....hadde t.o.m problemer med å si pappa til min egen far på det verste. Grusomt rett og slett, dette var jeg livredd for da jeg ble gravid med nr 2 også, så i starten prøvde jeg faktisk å sabortere forholdet.

 

Nå vet vi aldir hvordan vi vil ragere når vi står oppi det, som regel går det så utrolig mye bedre enn det man først frykter.

 

Gi det litt tid, det kan være godt for dere alle, går ferdig skolen og ikke tenk på det så alt for mye, det er fortsatt fersk. Er over 7 år mellom nr 1 og 2 her, de har på tross av det stor glede av hverandre så ikke stress i hvertfall. Jeg har en lillesøster som er nesten 12år yngre enn meg, vi har et kjempe nært forhold, først var jeg "ekstramamma" på sett og vis...nå er hun 17år og vi er gode venninner :-)

 

 

[Twintipp og himmelblå]

Tusen takk for gode og beroligende ord Ugla:o)) Du er jaggu en vis og klok dame... Som virkelig har klart å stå av "strabiasene"..

Blir uansett 5 år imellom her. Vil jo veldig gjerne ha et barn til.

Håpe tiden demper litt av "angsten" for dette også.

 

God klem til deg, og tuuusen takk for gode svar.

[Gjest gründerjente]

Er nok bare 7-8 uker på vei. Det føles helt greit :-) (Bortsett fra utrolig slapphet og kvalmen...) Det kommer naturlig nok noen tanker tilbake i fra tiden sist jeg gikk med barn. Men situasjonen er annerledes nå, og jeg forsøker å tenke fremover :-)

 

Aldersforskjellen ble mye større enn hva vi en gang så for oss å ha i mellom to barn, men bedre sent enn aldri, tenker jeg...

 

Ikke la andre presse deg. Det har ikke jeg gjort. Vent til du er klar! :-)