En verdidebatt:

[Krusemynthe]

Til tider blir jeg litt lei av alt det banale som diskuteres her inne. Skjønner at det er viktig for de det gjelder, der og da, så jeg mener ikke at man skal slutte å spørre om det man har på hjertet.

 

MEN: Jeg skulle gjerne sett en og annen litt dypere debatt også.

 

Derfor spør jeg dere (kommende) mødre:

Hvilke verdier mener dere er de viktigste vi overfører til våre barn??

 

Ikke krangle, ikke skryte, ikke disse noen, men gjør rede for hva og hvorfor dere etterstreber akkurat det ene eller det andre.

 

Noen som tør å hive seg utpå?

 

(jeg skal komme med innspill senere - jeg vil bare ikke legge opp føringer for hva det blir av denne tråden ennå)

[Mammafugl]

Enig med deg! Det virker av og til som om det som får egnasjementet i gang er salami og barnevogner. Vi må ikke miste fokus på hva som er viktig.

 

Sambo og jeg snakker en del om dette; hva er det viktigste vi kan gi til poden? Vi har ingen barn fra før og har følgelig ikke peiling, men jeg mener at det viktigste vi kan gi/overføre til ham er så stor trygghet i seg selv at han kan takle de utfordringer som et mangfoldig liv kan by på. Jeg tror at hvis han får en slik trygghet med seg vil han ikke ha behov for å heve seg over andre eller hevde seg selv på andres bekostning. Noen av de mest selvhevdende og egoistiske menneskene jeg vet om har i seg en grunnleggende usikkerhet som gjør at de må trykke ned andre for å føle seg vel.

 

I tillegg syns jeg god, gammeldags høflighet og oppdragelse er en viktig ting å ta med seg i livet, mener nå jeg. Så får vi nå heller se hvordan det blir med gode forsetter når poden melder sin ankomst ;-)

[ory]

Hei,

bra inititativ!

Jeg synes toleranse, omtanke for andre og selvtillit er viktige verdier

[2 fine små]

Flott traad!

 

God gammeldags oppdragelse, med hoeflighet og respekt i bunn er enestaaende, det har vi veldig sans for hos oss.

 

De viktigste verdiene vi har jobbet med aa gi vaar datter paa 4 aar, er foelgende:

 

Vi oensker at hun skal bli raus og se andre mennesker, ikke bare seg selv. At hun laerer seg aa sense hvordan andre rundt henne har det og spesielt ikke at hun blir en kyniker som alltid hevder sin egen rett og traaker litt paa andre. Vi oensker at hun skal ha lyst til aa se gleden i oeyene til andre naar hun gleder dem med noe. For aa faa til dette, har vi sosialisert henne noe voldsomt siden hun var spebarn. Hun har vaert med overalt, er vant til aa maatte vente paa tur, dele med andre, innordne seg alt mulig, og hun er ogsaa veldig vant med at andre faar noe og ikke alltid hun. Hun skal ikke faa en liten ekstragave f.eks naar ny baby har bursdag, hun skal laere seg at i hennes bursdag er det hennes gaver som gjelder og i andre sine bursdager saa gleder vi oss over aa GI til andre og tenker ikke paa oss selv en gang. Jeg tror barn som faar inn dette tidlig er barn som vil staa paa for aa faa til ting, og ikke bare sette seg paa bakbena og kreve og sutre naar ting ikke gaar sin vei. De vil reflektere over hvorfor i stedet og forhaapentligvis bli rause. Vi er ogsaa veldig bevisste paa at vi ikke troester henne naar hun graater (og ikke har vondt!!) fordi hun ikke faar is f.eks. Jeg mener barn skal troestes naar de har smerte ikke naar de er misfornoeyd.

 

Ellers vil vi at hun skal bli sosial og toeff, ikke overbeskyttet og bare soet. Jeg er ingen hoenemor og har siden hun ble foedt vaert opptatt av at hun skal knytte seg til andre voksenpersoner, foerst pappa, saa familie, saa barnevakter og vi har ogsaa hatt mer fast barnepass (en 3. person i huset) her i Asia, og det er viktig for meg aa observere hvordan hun respekterer og fungerer rundt andre voksne sine regler. Vi oensker med dette aa skape et barn som fungerer i verden og ikke er 100% avhengig av mamma og mammas univers. Dette mener vi aa ha lykkes ganske godt med, og vi gjoer det samme med neste baby. F. eks er jeg rask med aa vaere utilgjendelig en time til dagen etter foedsel, hvor pappa troer til og har 100% ansvar. Gjerne etter amming, fast tid hver dag. Saa utvider vi dette, og er raske med aa la andre passe barnet vaart tidlig. Helt bevisst og aktivt trekker jeg meg ut av 100% ansvarrollen og lar pappa og andre overta, ikke med mine regler, men med SINE regler, saann som de synes det er fornuftig aa gjoere ting. Jeg vil at barna mine skal venne seg til at det er greit med forskjellige regler og er ikke opptatt av aa vaere saa konsekvent og ha 100% "trygge rammer" som jo er veldig populaert i Norge.

 

I sommer skal f.eks min 4aaring paa 2-3 ukers ferie med min familie og mannen min sin familie (saa henter vi bare om det skjaerer seg) og hun gleder seg!! Fryder seg med aa faa lov til aa vaere paa tur alene, med egne penger, egen bagasje og egen tid med familie. Dette skjer i opploepet til termin, og mannen min og jeg skal ha tid alene, han skal jobbe, jeg skal ruge og lade batterier.

 

Tja...........annet? Vi oensker at hun skal laere seg om sine behov i forhold til mat, noe vaar generasjon ikke fikk. Vi maatte jo spise opp maten vaar, som kom til faste tider. Vi mater naar barnet trenger mat, og mengden bestemmer barnet selv. Dersom barnet ikke er sultent naar vi spiser, saa maa det likevel sitte ved bordet, kanskje drikke et vann og gaa fra etterpaa. Vi har barn som spiser som meg, lite og ofte, saa vi tvinger ikke mat i barnet og heller ikke mengde. Litt utfordrende i forhold til svigermor og min mamma, som har en tendens til angstforhold til at "hun maa faa i seg nok mat" og loeper etter henne med mat og tilbyr alt mulig hele tiden. Saa paa ferien hennes i aar blir det med 3 matbokser. En til rester av frokost, som hun kan fullfoere naar det passer. En til rester av lunsj, som hun kan fullfoere naar det passer, og en til rester av middag, som ogsaa fullfoeres naar det passer. Vi haaper dette funker. Hele maalet er at hun skal laere seg egne behov i forhold til mat og ikke bli en jente/voksen dame med et anstrengt forhold til mat/kropp/vekt osv. Vi proever altsaa aa unngaa aa laere henne at kroppen til kvinner er et "fengsel" skal skal slankes hele livet.... Jeg snakker aldri om utseendet mitt foran henne, det gjoer ikke pappaen heller, om sitt. Ingen andre faar lov heller, aa klage paa sine kropper foran henne (som selvfoelgelig er umulig aa faa til etterhvert) og ingen faar lov til aa kommentere hennes kropp paa en utseendemessig maate) Hun er hoey og smal og dette skal det IKKE fokuseres paa, verken som et problem eller som noe som er flott. Mamma er 1.80 og syltynn og synes det er saaaaaaaaaaa stas at barnebarnet ligner paa henne, men jeg nekter henne aa fokusere paa det.

 

Ellers saa fikk datteren vaar et fadderbarn i daapsgave og gir hver mnd 220,- til henne i 18 aar, vi vil gjerne med dette laere henne hvor godt hun selv har det, og igjen, glede seg over aa gi til andre.

 

Vi er ogsaa opptatt av at hun skal hjelpe til med smaating, og hun dekker bordet sammen med pappa og elsker aa kutte opp groennsaker, hente ting til oss og legge paa plass.

 

Ellers haaper vi hun ikke blir rasist og det skal vel godt gjoeres at hun blir, da hele livet hennes har vaert i Asia, saa hun er vant med mange kulturer og i barnehagen er det barn fra 40 land.

 

Vi oensker at hun skal falle og slaa seg, faa skrubbsaar og heies paa naar hun klatrer i traer. Det skal ogsaa vaere i orden naar hun ikke vil det alle andre vil, og hun skal de foerste 10 aarene faa proeve ut akkurat det som passer henne av fritidsaktiviteter, innntil 2 i uken.

 

Det er jo tusen andre ting, men dette er grunnverdiene vi vil gi henne, som handler om hvordan hun skal se seg selv og verden.

 

Jeg tenker ogsaa at naar hun begynner aa bli 5-6 aar, saa tar vi henne med og gir leker til f.eks. fattighus eller andre relevante steder, saa hun laerer at det er viktig aa gi og at hun kan glede andre som ikke har osv. Veldig opptatt av dette, da hun er svaert bortskjemt fra besteforeldre rent materielt og dette skal hun laere at vi kan gjoere flere ting med, som aa gi bort leker osv.

 

Vel, jeg har jo litt fritidsproblemer, og derfor blir ting langt. Jeg vet ogsaa at jeg er noe paa tvers av andre norske mammaer, saa derfor litt fyr paa baalet her.....hehe..... =o)

 

En liten ting til, hun skal ta minst mulig medisiner og faa lov til aa utforske ting (som brennesle) og laere av konsekvensene i stedet for at jeg beskytter med at de der maaaaaaaaaaa du ikke roere!! Skal proeve aa danne minst mulig angst og redsel hos henne. Bare sunn skepsis. Om vi klarer noe som helst av dette, gjenstaar aa se, men vi forsoeker!

 

Andre? Hvordan tenker dere at dere skal oppdra barnet deres, med hensyn til verdier?

[En snupp - og en knert i magen]

For vår del er det viktig at barna våre er tolerante og kan vise respekt overfor andre mennesker. I dette ligger det grunnleggende verdier som høflighet og normal folkeskikk, selvfølgelig. Men også at alle mennesker er like mye verd osv. Samtidig ønsker vi oss livsglade barn som stoler på oss som foreldre og at vi er personer de kan komme til med spørsmål, problemer osv.

 

Dette er for oss selvfølgelige verdier som vi har fått overført fra våre foreldre og som vi ønsker å føre videre til våre barn.

[lip smacker]

I dagens samfunn er vel TID det beste man kan gi sitt barn. Barn og unge vokser jo mer eller mindre opp i barnehage og skoler nå,så da kan det vel være positivt å ta seg tid til noe annet enn skole/b.hage/fotball/kor osv. Hva med å si NEI til det ene foreldremøtet,som lager mer stress enn det gjør godt,å heller kose seg hjemme med barna? Hva med fine turer i skog og mark,fiske småfisk og fange krabbe,grille bare familien,se en god film SAMMEN+++ synest det er alt for mye fokus på aktiviteter med andre barn og voksne(litt er selvsagt veldig bra;-)),noen ganger er det viktig å være bare kjerne familien:-) Da legger du også ett godt grunnlag for oppdragelse! Så JEG skal prøve å gi barnet mitt TID til mange koselige stunder:-)

[2 fine små]

Ja, helt enig, det gode gamle aktivitetene, skogstur med regnklaer, fange krabber og andre gode langsomme ting. Det er superviktig. Legger til det aa bare ha blanke dager hvor vi bare spiser, slapper av sammen, gjoer ingenting sammen og bare bruker tid sammen, hvor ingen skal noe og man bare pusler rundt hverandre.

 

Nei til tidsklemma, det sier jeg da. (og haaper aa ikke ergre paa meg mange)

 

Tid er superviktig.

[En snupp - og en knert i magen]

Det er jeg heeelt enig i! Tid er et gode man har lett for ikke å tenke over og benytte seg av, men det er jo sååå viktig. Felles måltider og aktiviteter for hele familien, og bare det å være hjemme og slappe av sammen, både store og små er utrolig viktig.

[lip smacker]

Takk Femina,du tok virkelig poenget mitt:-) Helt enig i dette med late dager,da man ikke gjør noen verdens ting,bare kjeder oss sammen;-) Utrolig viktig! Var redd for å bli misforstått i dette innlegget og totalt overkjørt,he he;-) Ømt punkt for mange dette!

[Gjest]

Er helt enig med tid!!! vi er ikke "rammet" av denne tidsklemma, fordi vi lar være å bli rammet av den. vi tar oss fridager av og til bare for å gjøre ingenting. vi koser oss sammen.

Nå kommer det en til, å vi må være flinke med å fortsette samme vei.

 

 

[Krusemynthe]

Hei igjen, dere kloke damer!

 

Lovte jo å komme tilbake med noen av mine tanker; så her er de.

 

For det første er mange av dere opptatt av tid. Nå er jo ikke tid en verdi i seg selv - men et virkemiddel eller en metode for å overføre verdier. Personlig tror jeg at man tar seg tid og er til stede er et vel så viktig virkemiddel for å få et barn til å føle seg viktig og elsket som all verdens fraser "som jeg elsker deg" o.l. Å ta seg tid betyr ikke bare å være hjemme i samme hus hele dagen, men å stoppe opp og virkelig LYTTE til hva barnet ønsker å formidle - uansett om man har vært travel hele dagen i forkant. Man kan godt ha vært på familieferie i 14 dager uten egentlig å ha vært på samme planet... Når barna blir eldre ser de godt hva en voksen som tar seg tid virkelig betyr, både praktisk og tilknyningsmessig!! Det er en uvurdelig investering. Dette står ikke i kontarst til det som allerede er sagt, men jeg ville bare sette det litt i perspektiv.

 

Mine kjepphester rundt verdier i oppdragelsen er vel i hvertfall likeverd.

For meg har likeverd to sider:

At alle mennesker på denne jorda er likeverdigebetyr for det første at man har toleranse for andre - også de man ikke forstår. At noen tar andre valg, ser annerledes ut, lever et annet liv eller har andre forutsetninger enn det vi er vant med å se/gjøre - betyr kanksje bare at jeg ikke har innsikt nok i deres situasjon.De er frie mennesker og kan gjøre sine valg ut fra sine erfaringer og forutsetninger. Så jeg håper mine barn blirså fordomsfrie som mulig, og at de får evnen til å reflektere før de "dømmer".

 

Refleksjon er også viktig i den andre delen av likeverdet - for det går på at også mine barn er likeverdige hvem det så måtte være. De skal stå opp for seg selv og sine meninger - være kritiske til "alle" som forteller dem at janteloven angår dem. Spiller ingen rolle om man er dronnoingen av Saba, eller piken med fyrstikkene - som menneske er de begge unike og flotte. Tror Alf Prøysens "Jørgen hattemaker" kan understreke det jeg mener (men med ferre ord) c",)

 

Som konsekvens av likeverdet vil respekt seile opp som en "bi-verdi". Respekt ovenfor andre - og respekt for seg selv. Ikke tråkke på noen, ikke la seg tråkke på.

 

Og da er vi over på ærlighet. Mener det er lite respektfult å ikke være ærlig. Så enkelt som det. Derfor er det lavere toleranse for å juge om de blemmene/valgene man gjør, enn selve feiltrinnet/valget (kall det hva du vil). Skjønner?? et eksempel: Vi har 4 barn og en dag fant jeg ut at en figur jeg er veldig glad i var knust - men satt pent opp i hylla igjen. Altså må noen ha gjort det, blitt klar over det og prøvd å skjule det. Jeg var lei meg for at figuren avr ødelagt, men mer lei meg for at de ikke var ærlige nok til å komme fram med, og det lot jeg dem få vite.

Føler at det mangel på respekt for meg, når de (den av dem) velger den behagelige linje for seg selv, framfor ærlighet ovenfor meg.

 

Dette begynner å bli langt - men flere av dere har også sagt noe om hvilke egenskaper dere ønsker å gi barna deres i møtet med livet og verden. Og for meg er den viktigste egenskapen god SELVFØLELSE!

Selvtillit er bygget på mestring, og når mestringen uteblir synker slvtillitten. Derfor trenger ungene en base med en positiv selvfølese. "Jeg er verdt noe", selv om jeg ikke vinner 60meteren, blir best i test. Personlig integritet er hundre ganger mer verdt enn en hvilken som helst medalje, utdannelse, dyr bil, eller hva det måtte være.

Følge hjertet, hjernen og gjøre det beste du kan. Noe mer kan vi ikke kreve av oss selv! ..eller av våre barn?

 

Jeg tenker mye på slike ting. Og vi prater mye om "dype" temaer hjemme, mannen min og jeg. Så etter jeg har lagret nå komer jeg sikkert på 100 andre ting jeg burde ha sagt. Men målet mitt var egentlig å få mine tanker satt opp mot andres - og det har jeg fått av mange av dere!

 

Så flott at det er flere som ser slike ting som viktige nok til å bruke litt tid på på en helt vanlig torsdag. Slike jenter det vil gamle Norge ha.

[M by M]

Jeg har barn allerede. Og mine første tanker hver dag er å gi barnet mitt masse kjærlighet og trygghet. Gode minner og en fast tilværelse. Det tror jeg er det viktigste mens barna er små. Vi spiser middag sammen hver dag og tar oss god tid med dette. Prater og koser oss. Sang, musikk og bøker er også noe vi bruker mye tid på. Helgene går med til å være sammen med annen familie og finne på aktiviteter 3-åringen og vi har glede av sammen - gode minner. Også er det viktig å la barnet utvikle seg fritt med veiledning hele tiden på hvordan man gjør ting og hvordan man bør oppføre seg. Tenker i stor grad på oppdragelse som veiledning. Men sumsummarum tror jeg at barn aldri kan få nok kjærlighet.

[2 fine små]

Kom paa en ting til eller to.....

 

For smaa jenter er det utrolig viktig aa se hvordan pappa behandler mamma. For unge gutter er det utrolig viktig aa se hvordan mamma behandler pappa. Dette er vi veldig bevisste paa fordi mamma er guttens foerste kvinnemodell og pappa er jentas foerste mannlige rollemodell, og gutter vil forvente/akseptere av andre kvinner hva mamma har gjort samtidig som jenter vil forvente/finne seg i hva pappa har gjort overfor mamma.

 

Dette er verdens beste grunn til aa vaere snille med hverandre, som voksne, spesielt etter en liten konflikt en uenighet eller en krangel.

 

Vi tvangsgir hverandre en klem og sier det gaar bra noen ganger det er noedvendig, og vi sier ofte til barnet vaart at naar voksne er uenige, er det ALDRI barn sin feil og barn har lov aa si "stopp!" til voksne. Saa datteren vaar gjoer det noen ganger, selv for bagateller, men da viser vi vi at hoerer paa henne, og sier, selv om vi kanskje ikke helt mener det direkte der og da - at hun har helt rett. Saa maa vi si unnskyld til hverandre og takk til henne og da ser jeg at hun er saa stolt, at hun foeler seg sett og hoert og verdig. Da laerer vi henne at hennes mening er viktig i verden tenker vi. Og dette er ikke noe patetisk "barnet kontrollerer oss" greie, mer en maate aa laere henne aa sette grenser for seg selv for "hvilken luft hun oensker aa puste i".

 

Jeg har sett i barnehagen at hun faktisk fungerer godt som konfliktloeser, noe vi ogsaa har faatt hoere paa foreldremoeter, saa det er stor stas.

 

Ogsaa veeeeeeldig enig med dette med janteloven, huff av meg, var heftig med det paa 70 og 80 tallet, brukte mange aar jeg paa aa laere aa hevde meg ordentlig, og naar jeg foerst laerte det og klarte aa praktisere det paa en skikkelig maate, saa var det en riktig befrielse!

 

Masse kjaerlighet er ogsaa veldig viktig som Miss T fokuserer paa, oppdragelsen kan vaere saa enkel som det, at man lar barnet kjenne seg elsket - helt uhemmet.

 

Man skal uansett aldri glemme at man med sin egen atferd driver direkte oppdragelse, hver eneste dag. Derfor skal vi tenke paa hva vi sier om oss selv foran barna og hva vi sier om andre, om pappa og om andre sine barn egne barn osv. Dette er direkte oppdragelse og er man en kjeftesmelle f.eks. saa oppdrar man kjeftesmeller eller tause barn, som ikke orker mas....

[Krusemynthe]

Så enig i det med å vise barna hvordan en behandler hverandre - også mellom voksne. Derfor blir jeg så lei meg på vegne av alle dem som sier de blir dårlig behandlet av samboeren sin - og enda mer lei meg når de passivt godtar det. Både på vegne av partene i forholdet - men ikke minst på vegne av de barna som har en medlæring av å observere sine foreldre.

 

Høres sikkert ut som vi hardet perfekte forhold og at jeg er supermor - og det er jeg ikke. Tråkker i baret rett som det er. Men vi har et bevisst forhold til det - og det tror jeg man kommer langt med.

 

Nå har også begge vi forhold med barn bak oss, og det gir jo en viss våkenhet neste gang man etablerer et forhold. Å "starte på nytt" har både positive og negative sider.

For min egen del; grunn nr 1 til at jeg gikk fra min eks. var nettopp at det forholdet/relasjonen mellom meg og bf gikk mer og mer på kryss med mine idealer og det jeg mener er viktige verdier i en familie. Så av integritetsgrunner (+ ett og annet annet, selvsagt) fant jeg det riktigere (ikke minst pga den medlæringen barna fikk av å bo sammen med oss) å være lykkelig alene.

Men ikke tolk det dit at det er å anbefale å gå fra hverandre - det har sin pris.