Pappa holder tilbake informasjon

[Anonym bruker]

Jeg VET at min pappa har problemer med hjertet. Det har han innrømmet etter at han ble så "dårlig" at han ikke kunne skjule det lenger.

Men jeg tror (er ganske sikker) på at han holder tilbake informasjon om hva legen sier - både om medisiner/operasjoner/utsikter.

Dette gjør at jeg bekymrer meg veldig - kanskje helt unødig - men man forstiller seg liksom det verste?!

Min mor vet nok mer enn meg, men hun er lojal (og det synes jeg også hun skal være - ellers misbruker hun jo tillitten hans) og sier at jeg må snakke med ham selv - for han selv må få velge hva han vil fortelle.

 

Men når jeg spør han direkte blaåser han det liksom av med "Det er vel ingen som dør av det.." og "Det er et vanlig problem.."

 

Frustrert og rådvill.............og bekymret.

[Gjest]

Så vond situasjon, føler med deg. Jeg kan ikke råde deg til annet enn å prøve å finne ut hva diagnosen er og så bedrive litt detektivarbeid for å lære mer. Det beste hadde jo vært om du og faren din kunne har fått pratet om dette, men jeg ser jo utfra det du skriver at det kan være vanskelig.

 

Detvar ikke så mye gode råd å hente hos meg, men jeg ønsker dere alle lykke til

[Anonym bruker]

Faren min er likedan. han ringte ikke noen og sa han lå på sykehuset etter å ha hatt hjerteinfarkt. Han prøver nå å påsta at det ikke feiler han noe, men når jeg spør han hvorfor han da går på 4 forskjellige hjertemedisiner greier han ikke helt å svare....... mannfolk altså!!!!

 

hvis han ikke vil si noe så er det sikkert fordi han er redd og ikke ønsker så mye fokus rundt det. menn er jo typiskt opptatt av å være sterke og forsørge familien sin og å innrømme at de er syke blir ett nederlag.... du får bare si at du som datter ønsker å vite slik at du kan hjelpe han. en ting er sikkert, masing kommer man ingen vei med....

[Anonym bruker]

Tror nesten du må la faren din ta dette i sitt eget tempo. Hvis han ikke er klar for å fortelle alt enda så kan det hende han er veldig redd, og da kan det hende det er lettere å bare si at det ikke er så ille.

 

Han er vel kanskje en stolt mann som ikke vil at noen skal behandle han anderledes og syns synd på han. Han vil vel at ting skal være som før.

Det er veldig vanlig hvis noen blir alvorlig syk så behandler de som er rundt personen anderledes. Og det kan gjøre ting vanskeligere.

 

La han få ta dette i sitt tempo. Behandle han med respekt....Og respekter at han ikke vil si alt enda...

[Anonym bruker]

Det trøster allikevel. Takk.

 

Han er jo i sin fulle rett til å velge hvordan han vil takle dette.Men det er så typisk, for han er veldig omsorgsfull når det er noe vi barna, barnebarna eller mamma sliter med. Men når det gjelder han (for en gangs skyld) så er det liksom ikke noe tema...

[Anonym bruker]

Jeg vet!!!

 

Det er det som gjør det så frustrerende: Jeg er "maktesløs", på en måte.... Får ikke gjort noen forskjell før han er klar for det.

 

Jeg er en type som liker å vite at jeg har muligheter - og som har "makt" over livet mitt - i form av å kunne påvirke, finne løsninger eller jobbe med å akseptere det jeg ikke får forandret.

 

Nå må jeg akseptere noe jeg ikke engang vet omfanget av eller premissene for.

 

HI

[Anonym bruker]

Du burde kanskje fortelle han at det er viktig at dere nærmeste vet hva som er galt med han - det er faktisk den eneste måten han kan få riktig hjelp rakst nok hvis det skulle skje noe alvorlig.

Har selv en bestemor som ikke er helt frisk - hun står oppført som definisjonen på positiv i ordboka. Det er nemlig aldri noe galt med henne. Selv da hun nærmest ikke klarte å gå rett over gulvet -haltet og sjanglet som en full sjømann (blodpropp) - var hun heelt frisk, aldri hatt det bedre. Hadde ikke vi visst hva som feilet henne hadde hun aldri fått den oppfølgingen hun skulle hatt - siden hun også fortalte legene at hun var friskere enn aldri før.

Nå sier jeg ikke at pappan din er like ør som min bestemor - og at han ikke kommer til å oppsøke hjelp hvis han trenger det. Men noen ganger kan det skje ting som han ikke har mulighet til å råde over - og da kan det faktisk redde liv at dere vet hva som evt feiler han.

[Lacey*har fått erta]

Husk at du er enda pappas lille jente. Så jeg vil nok tro det er pappainstinktet hans som gjør at han fortsatt vil beskytte deg fra alt som er vondt her i verden. Kanskje han ikke vil at du skal se hvor vondt han har det. Pappaer skal liksom være så sterke hele tiden vet du, og han ønsker nok å vise det. Han ønsker nok ikke å uroe deg.

 

Blir nok ingen trøst det her, men det er sånn jeg tenker at han kanskje tenker.. (ble rar setning)

[Anonym bruker]

Du fikk meg hvertfall til å gråte en skvett!!

[Anonym bruker]

Oj, det gikk litt fort. Jeg skulle skrive ( tillegg til at jeg fellte en tåre eller ti) at noen ting blir man liksom aldri voksen nok til.

 

Og du satte nok fingeren på en av dem. Man er alltid sine foreldres barn. Og på bursdagskortene jeg får av mine foreldre står det alltid;

"Til veslejenta vår", enda veslejenta nå er 35 år og snart 3barnsmor!!

 

HI

[blond]

Hvis du snakker ut fra dine følelser og din bekymring skjønner han kanskje at det er viktig for deg. Kanskje beskytter han deg ved å ikke fortelle hvordan det er. Hvis du får følelsen av det synes jeg du skal konfrontere han med det og be han om å ta deg på alvor.