"Ung" vs "gammel"

[Anonym bruker]

Jeg blir 21år før førstemann blir født og blir da såkalt "ung mor". Når jeg prater med "eldre" foreldre så sier de i 8 av 10 tilfeller at de ideelt sett skulle fått barn tidligere. Dette er karrierekvinner/menn på mellom 45-50år hvis eldstebarn ikke er eldre enn 14- 16år. De har også gjerne 2 -3 barn.

 

Tror dere at det er slik at dere som "ikke liker" at vi yngre får barn tidlig (vi er jo så unge, har ikke utdanning, jobb, god økonomi osv) kommer til å se på seg selv som småbarnsforeldre om 7- 10 år og tenke "ideelt sett så skulle vi startet tidligere!"?

 

Jeg skjønner jo selfølgelig at ikke alle finner kjærligheten, mannen de vil ha barn med osv. Men tror dere at hvis dere kunne velge ville valgt å få barn tidligere? Ikke nødvendigvis så "tidlig" som meg - men kanskje noen år tidligere enn det som ble realiteten.

Hva tror dere?

[Anonym bruker]

Jeg er 37, har en på 2. Hadde jeg møtt mannen i mitt liv tidligere, så hadde vi nok fått barn tidligere. Og kanskje flere enn ett søsken.

 

Har det topp nå, stortrives, så "angrer" heller ikke på at jeg ikke har fått barn tidligere!

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan jeg jo si at jeg skal ta tre år på skole nå samtidig som jeg blir mamma - så det er jo ikke umulig at jeg også kommer til å se tilbake om noen år og tenke "fire år senere(som vi egentlig hadde planlagt) hadde nok vært mer ideelt". Men jeg tviler på - som du sier - at jeg kommer til å angre på at den lille kom da den gjorde

[Anonym bruker]

10:16 er Hi forresten

[Anonym bruker]

Det du sannsynligvis nå kommer til å få vite, er at det i de fleste tilfellene med "gammel" mor, så har det ikke vært selvvalgt...

 

Man har ikke truffet mannen før, ikke fått det til før nå etc.. Eller så er det nytt barn i nytt kull.

 

Jeg hadde fått flere barn hvis jeg hadde funnet noen å få barn med tidligere, men jeg kan ikke angre på noe jeg ikke har kunnet gjøre noe med. Alternativet hadde isåfall vært at jeg skulle fått barn med de froskene jeg var sammen med i yngre år. Nope.. tror ikke det.

 

hilsen 67-modell med ettåring

[Anonym bruker]

Jeg kunne ikke tenkt meg å være så ung som deg da jeg fikk mitt første barn. Jeg var 39 da siste ble født, kanskje litt sent, men det var sånn det ble. Da jeg var i 20-årene var jeg mer usikker, ikke sammen med rette mannen og var student i maaaaaange år. Det at jeg ikke hadde barn da ga meg selvfølgelig en annen studietid enn jeg ville hatt med barn.

 

Folk får barn når det passer, enkelt og greit. Jeg angrer ikke på at jeg ikke begynte tidlgiere.

[Anonym bruker]

Jeg fikk førstemann når jeg var 25 og svangerskapet var lettere enn dette, er nå 31. Men jeg merker godt at jeg er mer tolmodig og kansje litt dullete, nå enn da jeg var 25/26. Har nok blitt litt roligere. Tror nok at alt er like bra, men jeg er glad jeg ikke er mer enn 31 og at jeg nå er ferdig med å få barn. Hadde jeg ikke møtt mannen i mitt liv før nå så hadde jeg nok fått 2 barn da også, og blitt en mye "gamlere" mamma, men er glad jeg traff han i begynnelsen av 20 årene (hvert sammen i 10 år)

[Chezka]

Jeg ble mor som 18 åring, og det var ikke noe jeg "valgte" (var ikke planlagt, noe jeg tror er tilfellet med de aller fleste unge mødre). Ingenting i livet mitt var "på stell", ikke forholdet til barnefar, ikke utdanning/jobb, ikke økonomi, ikke hus etc etc. Livet var - slik jeg nå ser tilbake på det - et slit! Jeg måtte ta utdannelse, noe som er slitsomt når man er alene med småbarn, jeg var fattig og hadde aldri råd til å la barnet mitt leve slik jeg så barn av voksne foreldre gjorde. Jeg var ung og rastløs, men samtidig fastlåst som småbarnsmor. Jeg tok innimellom umodne og egoistiske avgjørelser som nok hadde innvirkning på datteren min.

 

Jeg blir nå mor på nytt om to måneder, som 39 åring. Dette barnet er planlagt og ønsket, jeg er gift, lever et rolig familieliv med ordnet økonomi.

 

Hvis jeg uttaler meg om at jeg ikke syns det er gunstig at unge jenter blir mødre, så er det på bakgrunn av at jeg har erfaring med livet som ung mor. Jeg ønsker ingen skal være nødt til å slite så hardt med å takle livet som småbarnsmor som man gjør som ung, og etterhvert gjerne alenemor (de fleste unge mødre går ut av forholdet til barnefar etter forholdsvis kort tid).

 

Hvis jeg uttaler meg ang unge mødre, så dreier det seg altså ikke om "misunnelse" for at jeg selv ikke begynte tidligere. Det handler heller om bekymring over at disse jentene får et liv mye hardere enn hva de kunne fått hvis de ventet en del år med å få barn. Jeg tror IKKE at barna nødvendigvis lider noen nød (iflg min datter hadde hun en fin barndom).

[Gjest Rebel & soggy bottom baby]

Jeg ble for 9 måneder siden mor til en nydelig, liten jente. Jeg var da 20 år. Uplanlagt gravid, så vidt ferdig med utdannelse og rimelig ung. Men abort var ikke det rette valget for oss - vi skulle klare dette sammen.

Jeg var kanskje litt modnere enn mine venninner når det kom til erfaring. Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 15, og hadde i løpet av de 5 årene hatt et liv langt mer turbulent enn gjennomsnittet, på både godt og vondt. Jeg hadde sett livets utfordringer på kloss hold, og mente jeg var forberedt på dette. Det var jeg langt ifra. Men det tror jeg ei heller noen er. Det å bli foreldre er en utrolig vanskelig omveltning for de fleste, ung eller gammel. Problemene blir så mye større. en ubetalt regning gir deg en frykt som er så mye større enn den samme regningen som barnløs fordi man vet at alt man gjør har en direkte innvirkning på dette uskyldige lille mennesket.

 

vi gjorde alle de praktiske, voksne tingene i svangerskapet - investerte i leilighet og skaffet oss en passende stasjonsvogn, fikk stabilisert økonomien så den var på plass, skrev budsjetter og lærte oss å lage hjemmelagde kjøttkaker. Så trodde vi vi hadde det i boks. etterhvert så vi at det ikke er det det handler om å være foreldre. Det handler ikke om idylliske kjøttkaker og penger på sparekontoen, men tålmodighet, kjærlighet og utholdelse. De psykiske utfordringene skulle bli mye vanskeligere å takle. Og mange flere vil det nok bli.

 

Så ble jeg syk. Noe som gjør at jeg ikke kan jobbe som det jeg utdannet meg til. Jeg står nå foran 4 år med en tøff utdannelse, med et barn å ta meg av, et huslån å betale, et forhold å opprettholde. Det kommer til å bli tøffe år - fysisk, følelsesmessig og kanskje økonomisk. Men vi kommer til å holde sammen - gjøre det vi kan for at vår lille datter skal få det bra, holde sammen i tykt og tynt, bygge et stabilt hjem for vårt barn. Vi kommer til å gjøre alt vi kan for henne - for morskjærlighet og farskjærlighet er ikke aldersbetinget. Den sterke, instinktive kjærligheten er der, uansett.

og vi skal klare dette sammen!

 

Når jeg tenker over det, fikk vi nok barn på et ubeleilig tidspunkt. Vi har ikke lenger bare oss selv å tenke på, men også et lite menneske som vi fullt og helt har ansvaret for. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg nok ventet noen år ekstra før jeg fikk barn. Og vi kommer til å vente noen år før nummer 2 kommer. Men jeg har ikke et eneste sekund angret på at vi fikk henne, og det tror jeg heller ikke min kjære har. for dette lille vidunderet har tilført livet vårt så uendelig mange gleder - og så uendelig mange bekymringer, og gjort oss voksne på en helt annen måte. Jeg har forelsket meg i min kjære på nytt, av helt andre grunner enn jeg først forelsket meg i ham. Forholdet vårt er sterkere enn noensinne, og vi bindes sammen av et helt nydelig vidunder.

 

Vi skal klare dette sammen! Men aldri om jeg råder noen til å få barn før de er helt sikre på det, før de føler seg klare for det, før de vet hva de går til. (men det kan man vel aldri?)

 

Mor, 21.

[Anonym bruker]

Folk som får barn når dem selv er barn vet ikke helt hva dem tenker med.

[Anonym bruker]

jeg fikk nr 1 da jeg var 22 (ble 23 noen mnd etterpå) og var 25 når nr 2 kom.

Etter 9 år langt forhold ble det slutt med meg og BF. Men utrolig glad jeg har de to ungene mine

 

Nå har jeg ny samboer og vi venter vårt første fellese barn og nå er jeg 32

[Anonym bruker]

Mener du da at man er barn når man er i begynnelsen av 20 årene?

Mulig du var barn da du var i beg av 20årene.

Jeg tror at de som oppfører seg som barn i den alderen kommer fra altfor beskyttede hjem - hvor "barnet" ikke har fått lov til å kikke på den virkelige verden. Når man aldri har fått prøve å klare seg selv er det jo absolutt ikke rart at noen kan oppfattes som barn.

[susemor-3 små]

Jeg var 31 år da jeg fikk storesøster, og 33 da lillebror kom. Jeg fyller forhåpentligvis 35 før sistemann blir født i september... Selvfølgelig ville jeg gjerne fått barn før!!

 

Jeg er ikke noe karrierekvinne - har en helt ordinær og ganske kjedelig jobb. For meg var det slik at samboer ikke ønsket barn tidligere, selv om han er enda eldre enn meg. Derfor gikk årene. Da jeg fylte 30 fikk han imidlertid valget; jeg slutter på piller, take it or leave it!! Han valgte å bli, og nå har vi altså 2 barn og et tredje på vei. Vi blir godt voksne foreldre, men heldigvis er vi ikke de elste i nabolaget her. Jeg ser faktisk foreldre i bhg som er eldre enn oss.

 

For meg er altså ikke tilværelsen som "gammel" mor helt selvvalgt, men skulle gjerne gjort det annerledes om jeg fikk valgt igjen...

[Anonym bruker]

å kalle deg en godt voksen mor er vel en overdrivelse?

Hva blir jeg da, som har passert 40 og har en på 1 år...

[Tante Blås Squaw]

Jeg var 19 da jeg fikk min første, og 28 da nestemann kom. er veldig fornøyd med begge valgene!

[Anonym bruker]

Jeg er glad for at jeg var 28 da jeg fikk førstemann. Ikke pga alderen i seg selv, men fordi jeg var kommet i en fase av livet da jeg var moden nok til å få barn og jeg hadde bearbeidet en del gruff fra fortiden som jeg vet ville skapt problemer for meg og barnet om jeg ikke hadde blitt fri fra det da jeg fikk han.

 

Det ville vært fint om jeg var der da jeg var 25, men med de ekstra tre årene fikk jeg arbeidserfaring, ble bedre kjent med kjæresten min og fikk jobbet meg ut av noen problemer jeg hadde.

[blond]

Flott innlegg, Rebel!