Klenging på baby - bør jeg tåle det?

[Anonym bruker]

Min stedatter er ofte veldig intens i forhold til baby på 1/2 år. Hun er ofte helt oppi fjeset på ham, duller og koser og snakker med pipete stemme. Lager masse ablegøyer for å få ham til å le, og gjenforteller til oss hver gang om hans respons til henne når hun har fått hans oppmerksonhet. Skjønner ikke når han har fått nok, og tar heller ikke hintet når jeg løfter ham opp og sier at "nå tror jeg han må hvile litt". Hun følger etter, og gir seg ikke før jeg med irritert stemme sier at hun må finne på noe annet. Det blir enda verre når andre holder ham; da vil hun sitte tett inntil og fange oppmerksomheten hans. Blir ikke så lett for den som holder å bli kjent med ham da. Her om dagen fulgte hun etter ham fra den ene som holdt ham, til den andre og så til den tredje. Slitsomt!! Og det skjer ofte når hun kjeder seg.

 

Noe av det samme viser seg i forhold til skolevenninner. Hun vil gjerne at venninnen skal like henne aller best, og blir litt snurt når venninnen også vil leke med andre barn. For venninnen har dette blitt litt slitsomt, og har også resultert i at de ikke lekte sammen på en stund. Vi forklarer henne at hun må takle at venninnen har lyst til å leke med andre barn - og det har jo stedatter også lyst til. Vi forklarer også at folk ikke orker i lengden at hun krever deres totale oppmerksomhet. Da vil de løpe sin vei. Hun forstår dette, men synes nok det er vanskelig å gjøre noe med det. Det gode er at hun faktisk innrømmer at hun blir sjalu, og vil gjerne gjøre noe med det. Godt utgangspunkt!

 

Men altså: jeg synes det er grusomt slitsomt å ha henne "i fjeset" på både baby og meg, og blir snart sprø. Hvor bør grensa gå? Noen råd?

Ex: hun vil inn på babyrommet og si natta til far når han er der inne for å roe ned hylende baby. Jeg ber henne vente, og høres nok irritert ut, for jeg mener hun må skjønne slikt selv. (Det har skjedd flere ganger.) Forventer jeg for mye?

[Anonym bruker]

Det bør vel også sies at far også reagerer på samme måte - men han sier ikke noe særlig. Så er det jo også jeg som er hjemme og er mest sammen med barna. To bonusbarn og ett eget - som altså da er baby.

[Anonym bruker]

Hvor gammel er ditt stebarn? Kanskje det bare er en fase? Det virker som hun er ekstremt usikker...Sjalusi og ønske om å bli likt av alle etc er gjerne det. Evnt får hun oppmerksomhet rundt dette å være klengete og klarer ikke å la vær. Prøv å gi henne mindre oppmerksomhet når hun er slik. Evnt kan dere lage noen øvelser før hun går på skolen om morgenen. (Det har jeg gjort, med stort hell) Da sa jeg til min stedatter at i dag skal vi prøve noe nytt. Når de andre barna vil leke noe du ikke vil, sier du at det går greit og spør om dere kan leke det du liker senere eller imorgen. Prøv nye ting. Dette har hun gjort nå fler ganger og fått veldig mye ros for. En positiv utvikling.

I ditt tilfelle kan det være lurt at dere øver på at hun gleder seg over at andre har det bra, selv om hun ikke er midtpunktet. Forklar henne at alle mennesker ønsker at de man er glad i har det bra selv om man ikke er tilstede eller er endel av det. Eks når hun er hos mor, ønsker dere at de koser seg.

[Anonym bruker]

Hun er 10. Ja, jeg tror også hun er usikker, og har et selvbilde som absolutt kunne vært bedre. Etter mors og fars skilsmisse gikk hun ganske mye opp i vekt, og ble ganske vill i blikket hvis det f.eks. var kaker i nærheten. Dette har bedret seg veldig, men fortsatt får hun kommentarer som går på vekt. Klart det gjør noe med henne.

Vi har også øvd begge barna på at de skal unne andre å ha det bra, og at andre også skal få oppmerksomhet. Men flott at du sier det, for det er lenge siden vi har snakket om det nå. Tidligere har hun tatt oppmerksomheten ved å bryte inn i andres samtaler (broren har bare resignert og latt henne gjøre det), hun snakker gjerne om alt som feiler henne (fikk mye oppmerksomhet på det tidligere) og hun trenger veldig bekreftelse på at hun er flink, søt, snill etc..

Hun krever altså veldig mye fra omgivelsene sine, og jeg er usikker på hvor grensa skal gå. Hun må ofte "dempes", og det er vel ikke alltid at det er bra for et barn. Men de andre skal jo også ha sitt av oppmerksomhet, bekreftelser etc.. Balansegangen her er vanskelig... og jeg gruer meg ofte til hun kommer hjem fra skolen. Det er en lettelse når de er hos moren sin annenhver helg. Da slapper jeg mye mer av... Samtidig har jeg utrolig dårlig samvittighet for at jeg reagerer slik på henne.Må finne en løsning...

[vimsan]

Datteren min gjør det samme men vår baby på 2 mnd. Jeg synes det bare er koselig at hun er stolt storesøster, og rser henne for det hun gjør. Når babyen synes det er for mye, sier jeg "nå sier babyen at nok er nok, så nå må du gi henne en pause. Du kan leke med henne igjen så fort hun har sovet/spist/rapet/badet/fått ny bleie". Da aksepterer hun det. Jeg sørger også for å si "så flink du er med henne" og "det er ingen som får henne til å le som deg" og "hun svanet deg mens du var på skolen". Kanskje stedatteren trenger anerkjennelse på at hun gjør noe bra og at det kanskje ikke blir like intenst om hun får det?

[Anonym bruker]

Ja, det tror jeg du har helt rett i - men om hun bli mindre intens - nei, det vet jeg ikke. Føles som at når du gir henne lillefingeren så vil hun ha hele hånden. Kjenner også at jeg blir så lite løsningsorientert i en tid som er preget av lite søvn, og mye som skjer i hverdagen. Har bedt mannen min om en rolig sommer, og at vi ikke skal sette i gang så mange prosjekter på en gang. Selv om jeg er hjemme, så er det tut og kjør med koordinering av familie på fem, mottak av diverse folk som stadig vekk skal reparere/pusse opp huset vi kjøpte for snart ett år siden, oppfølging av to som kommer fra skolen og trenger hjelp med lekser, passe på liten tass som ikke vil sove mer enn et par timer på dagtid etc. etc.. Er sliten og har ikke så mye å gi - men føler heller ikke at jeg er urimelig i forhold til min grensesetting overfor henne. Det er usikkerheten rundt dette det går på. Hvordan blir man en mer sikker stemor?

[Anonym bruker]

dette trenger du ikke å finne deg i. det kan være slitsomt nok med baby om en ikke skal måtte slite med store unger som ikke lyer, eller respekterer noen grenser, både dine og babyen sine, eller andre slektninger som skal holde babyen. hun er ti år, og det bør få konsekvenser når hun ikke hører etter.

[Anonym bruker]

Jeg føler at det blir så mange konsekvenser og så mye klaging på henne. I det siste har vi måttet snakke med henne om internettbruk, mobilbruk, snikspising, holde avtaler om hjemmetider, ikke lage avtaler som går på tvers av andre (type dobbelt-booke som medfører at vi må trå til for å få henne ut av floken), rydding på rommet, finne på ting selv i stedet for å klenge på oss etc. etc.. Er dette normalt? Har dere det slik også? Jeg trives så dårlig med å sette "sure" grenser selv om jeg vet at jeg må og at det er det beste på lang sikt. Det snåle er jo at begge de store stebarna er mer harmoniske og tilpasset etter at mannen min og jeg traff hverandre. Så noe riktig må vi da gjøre? Jeg trøster meg i alle fall med det...

Mye klaging her nå, men så er det vel også slik at når man legger frem et problem, så følger det gjerne en årsaksrekke i kjølvannet... )

[Anonym bruker]

jeg går jo rundt med min eldste og setter grenser hele dagen. er jo litt jobb, men det nytter jo ikke å slutte med grensene hva vinner en på det.

apekattyen kaller jeg av og til gutten min, han er inne i alt, opppå alt stikker ut døra i bilveien nesten om han får sjangsen, ikke får han hyle og sutre seg til verken sjokolade eller kjeks. skubber han seg frem i køen på lekeplassen må vi ta han tilsides å si at om du skubber så må vi gå hjem, eller om du skubber må du sitte fint her med mor

de må jo oppdras samme hvor gamle de er. respekt og lying er viktig.

[*-*]

Hvis dette er det yngste stebarnet så er hun vel kanskje lirtt opptatt av å synes og finne sin rolle nå som hun ikke er yngst lenger kanskje? Hun får vel ikke den tilliten som de eldste barna får, og ikke får hun minstemannsprivilegier heller. Tvert i mot så blir hun oppdratt og rettet på til enhver tid og opplever kanskje å være litt i veien,

Jjeg skjønner dilemmaet ditt veldig godt, du kan jo ikke ha det sånn her heller, det må jo være fryktelig slitsomt. Du er jo nødt til å sette noen grenser for ikke å bli gæern...

Er det en mulighet å prøve å oppgradere henne litt, gi henne litt mer tillit og se om hun kanskje roer seg litt da? Det går an å be henne om å gjøre ting med babyen for eksempel, som en tjeneste for deg liksom så hun føler at hun er til nytte. Det kan for eksempel være å trille en liten tur eller se etter babyen mens du dusjer. Da kan du rose masse og si at hun er kjempeflink. Og så kan du jo beskytte din egentid litt mer ved å ikke alltid være hjemme når hun kommer fra skolen, møte venner eller gå på kafe feks? Hun er jo gammel nok til å være alene hjemme. Det er faktisk en stor jente du har der, så det er ikke rart om hun blir litt frustrert over å stadig bli rettet på - selv om hun åpenbart trenger det. Har dere prøvd sånne enkle ting som å la henne bake kake alene, eller evt andre storebarnting som hun kanskje syns er stas?

 

Ellers trro jeg klenging på babyen er veldig vanlig for jenter i den alderen, jeg møtte en venninne med en tiåring og en baby her en dag, og jenta oppførte seg som om hun var mer moren til babyen enn moren selv. Men jeg tror også at det er enda slitsommere for stemødre å takle denne kleningen enn for mødre. Uansett hvor glad vi er i stebarna så har vi en ørliten lavere terskel for irritasjon stort sett. Og man er nødt til å sette grenser for ikke å bli gæern. Dere har sikkert prøvd alt altså, men det å rose masse for det som er fint (finne på ting hun kan gjøre som du kan rose om du ikke egentlig syns det er så mye positivit akkurat nå) og å sette klare grenser for det som er for mye for deg er viktig tror jeg.

Jeg tror det vil gå over, men det hjelper jo ikke når det står på. Mine stebarn har vært utrolig klengete i perioder, særlig hvis vi har hatt gjester. Men det var sikkert også mye fordi de var usikre iblant i starten, sånn er det jo med oss voksne også. Nå er de veldig rolige og fine. Jeg håper ikke klengingen øker vanvittig igjen når vi får barn, men er jo litt bekymret for det i blant kjenner jeg for jeg ville nok syntes det var vanskelig...

[Anonym bruker]

vi har problemer med det samme. til og med når småen har slått seg, og kommer grinene til meg, står stebarnet 20 cm fra ansiktet på oss, skal vifte og gjøre abligøyer, og sier kom til meg. guttungen vrir seg og skriker nei. jeg prøver å si at nå kan en v ente litt, han kommer snart å leker igjen, gi han et lite pusterom. helt uten resultat. det var likt som du beskrev på halvt år. allerhelst skulle hun mate, trøste skifte, sove, vaske og leke hele tiden, akkurat da som nå.

faren her sier heller ingenting, jeg har bedt om støtte, han lover og ingenting skjer, så jeg går rundt som den sure styggingen.

[Anonym bruker]

Tji-hi! Ja, jeg kjenner meg igjen - men heldigvis er det ikke så ille hos oss. Vi har nok vært, og er, ganske restriktive på hvor mye begge stebarna skal holde på med den vesle. Samtidig har de fritidsaktiviteter og er "over alle hauger" mesteparten av dagen. Men innimellom, og særlig når vi har gjester, blir det slik. Tror det er kjempeviktig å si et klart og tydelig nei til at barna får holde på sånn - uavhengig om det er biobarn eller stebarn. Det er noe med å forstå den lilles behov, og det trenger de hjelp til. Men det er så vondt å føle seg som den kjipe - mannen din bør definitivt komme på banen og markere noen grenser overfor datteren. Jeg skjønte ikke at mannen min reagerte likedan før jeg var nær en eksplosjon og tok det opp med ham. Da viste det seg at han så akkurat det samme. Godt det, da.

[Anonym bruker]

jenta vil ha oppmerksomhet, og hun er tydeligvis ikke trygg på deres kjærlighet til henne.

 

med klengingen sier hun "jeg vil så gjerne være flink. jeg vil så gjerne bli akspetert. jeg vil så gjerne at dere skal elske meg like mye" jeg er jo så glad i dere"

 

stakkars barn

[Anonym bruker]

hilsen jesper juul, hehe

[Anonym bruker]

Hei. Jeg må nok si jeg er både enig og uenig med deg. Slik jeg forstår deg så er det klengingen du reagerer mest på, i og med at det var overskriften. Det er jo kjempekoselig at hun duller og koser i vei, de trenger jo å bli kjent de også. De er jo søsken tross alt, men de tenker ikke på at de er halvsøsken, og det synes jeg er bra. Hun er jo en stolt storesøster. Der skoen trykker tror jeg er at det er hans barn. Kvinnfolk har et større problem med å takle hans barn i forhold til at han skal takle hennes barn. Da sier det seg selv at vi kvinnfolk må arbeide mere med oss selv på den biten. Dette med at venninner skal like henne best osv tror jeg kommer fort i den alderen. Det er veldig viktig at dere snakker med henne om alt dette, for det kan være at hun sliter med noe også. Veldig viktig å snakke med barna. Prøv å forklare det på flere måter hvis hun ikke skjønner det. Hvis hun ikke vil snakke med dere, prøv helsesøsteren på skolen. Det kan ligge noe helt annet bak alt dette også f.eks at hun sliter med at mammaen og pappaen hennes ikke bor sammen. At hun duller og koser med den lille må du være glad for, hun kunne jo rett og slett vært vond mot babyen også. Lykke til.

[vimsan]

Helt enig med anonym 09.39.

Jeg setter stor pris på at begge barna her ønsker den lille velkommen i stedet for å hate den.

Både mitt barn og hans barn synes det er stas. Stesønnen min har nettopp begynt å tisse på do og etter amming i stad ba jeg min datter om å rape med babyen mens jeg hjalp lillebror på do. Da jeg kom opp sier hun "hun har både rapet og bæsjet, men jeg kan godt skifte bleie for deg" Og jeg svarte "det er sånne jenter som deg som gjør at vi mammaer ikke blir utslitte. Tusen takk". Jenta sitter stolt ennå:-)

 

Lurer på hvordan stedatteren din ville reagere om du kom hene i forkjøpet HI? Hvis hun ofte kommer og forteller hva babyen gjorde, kan jo du si feks.: "jeg så du fikk babyen til å le så fint" før hun rekker å si i fra om det.. Kanskje hun da forstår at du ser det hun gjør og at hun ikke trenger å fortelle alt?