Noen som har opplevd...

[270708]

At barnefar IKKE ble glad i babyen? ?

 

[Figa *Fødeklar*]

Nei, opplever du det? Jeg føler av og til at BF ikke er like glad i babyen som det jeg er, men det tror jeg forandrer seg når hun kommer ut av magen min.

[Gjest Mamsen til 2,5 jenter]

Leste faktisk en gang et eller annet sted at det er BF sine hormoner el.l. som gjør at DU blir glad i barnet...

 

Husker ikke hvor jeg leste det og ikke om det var i et troverdig forum. Så hvor mye hold det er i det skal jeg ikke stå inne for

 

Men jeg vet at det hender at BF blir sjalu på barnet. Han kan synes at barnet får for mye nærhet, oppmerksomhet og kroppskontakt fra deg...men du kan være sikker på at BF vil aldri finne på å være slem mot babyen slik storesøsken gjerne gjør i samme situasjon.

[Figa *Fødeklar*]

Jeg synes da det er ganske sykt at en far skal bli sjalu på barnet sitt. Kjærligheten for et barn er det sterkeste man opplever. Og det er slik det skal være. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å være sammen med en som var sjalu på barnet mitt...

[gullegget]

Mannen min snakket med noen kompiser en dag om det med følelser for babyen. Og da var de ganske enig om dette. De ønsker seg barnet, blir glad når man blir gravid, gleder seg. Og når barnet blir født så er det mest mor de første mnd. Så de får ikke de samme følelsene med en gang som mor. Det er mor som ammer og har barnet mest. Men når barnet er mere våken og de får kontakt med det, så blusser følelsene opp:)

Mannen min er kjempe glad i ungene, og jeg merket ikke noe til det gutta snakket om når ungene ble født. Men jeg skjønner de også.

Har venninner som presser mannen og skjønner ikke hvorfor de ikke føler det samme for barnet i begynnelsen. Så hvis mannen din ikke "bryr" seg på samme måte, så ville jeg bare gitt han litt tid.

[270708]

Takk for svar alle sammen:)

Nei,altså,vi venter vår første felles baby sammen nå i juli, og jeg er litt "redd" for at BF ikke skal bli glad i babyen.Vi planla ikke noe barn når vi ble gravide,men bestemte sammen at vi ville beholde det.Han har en sønn fra tidligere,som bor hos oss.

Og jeg er redd for at han rett og slett ikke blir glad ibabyen..sikkert mye pga at han har vært lite enasjert i svangerskapet..

[L@boline]

For pappaen blir jo svangerskapet litt abstrakt, og det er sikkert ikke like lett for de å engasjere seg når de ikke føler ting på kroppen slik vi gjør. Men jeg er helt sikker på at det forandrer seg nå babyen kommer. Synes heller ikke mannen min er så veldig engansjert i magen min, men når jeg ser hvor glad han er i datteren sin så er jeg ikke redd for at han blir noe mindre glad i denne babyen.

[♥Koseklumpen-3 barnsmor♥]

Vet ikke om du vil ha svar fra de som svarer nei på spm ditt, men jeg svarer allikevel. Her var bf helt nyforelsket når jenta vår ble født for snart to år siden. Han snakket til og med om en til med èn gang! Ble helt rørt av omtanken hans. Han jobber bare ettermiddager/kvelder, og han kom både før han dro på jobb og etter at han kom hjem (kl.22) på kvelden. Jeg hadde akutt keisersnitt og måtte ligge en stund også. Det var han som fulgte datteren vår tilbake på barselavd og tilbrakte de første timene sammen med henne. I tillegg måtte han ta seg av stellet av henne siden jeg ikke klarte å løfte henne noe særlig og hadde vondt når jeg gikk. Så, nei, det har jeg ikke opplevd. Han er en helt glimrende far til jenta vår, og jeg gleder meg til vi får en til snart!

[270708]

Vil gjerne EGENTLIG ha mest mulig positive svars,så det var et fint svar jeg fikk av deg:)

Jo mer positive svar,dess større tenker jeg at sjansen er for at BF kommer til å bli like glad i dette barnet.Hører jo de FINE historiene om at BF gråter når han ser babyen for første gang..Håper jo at en sånn glede skal komme,men forventer ikke at de følelsene kommer så fort så klart.

[Gjest]

Jeg og sambo har snakka mye om det der - det ble litt spesielt for oss ettersom hans første barn var med en eks han overhode ikke er på talefot med, det ble slutt mellom dem før hun overhode hadde vært hos legen og fått bekreftet svangerskapet og hvor langt på vei hun var, og det var veldig mye usikkerhet rundt hvorvidt det faktisk var sant at sambo var faren, så han valgte rett og slett å holde avstand og avvente situasjonen inntil dna-tester fastslo at det VAR hans barn når jenta var et halvår gammel... (konfliktnivået med mor var så sterkt at det rett og slett ble helt urimelig at han skulle jobbe for å få knyttet seg til et barn han ikke engang visste sikkert om var hans).

 

Det gikk ti måneder fra fødselen før han faktisk fikk treffe henne - og han var som sagt overhode ikke deltagende i svangerskapet (joda, de hadde daglig telefonkontakt helt fram til siste uka før fødsel, men så snart han ville spørre om ungen og hvordan svangerskapet gikk ble hun sur og snakket seg bort- så en stund tvilte vi faktisk på at det var sant at hun overhode var gravid) - men allikevel var det kjærlighet ved første blikk når han fikk vesla på fanget første gangen. Og når vi kom tilbake til campinghytta vår den kvelden, etter å ha tilbragt noen timer sammen med datteren hans og mora, trakk han bare et lettelsens sukk og sa "ah, det er ingen tvil. Hun er min!" (da ment som i at han med en gang han så henne følte seg som pappaen hennes, noe han hadde vært veldig redd for at ikke skulle skje ettersom han hadde hatt så lite med henne å gjøre og ettersom han med vilje hadde valgt å avvente og holde avstand). Og han sier det fremdeles - selv om han må sloss for hvert sekund sammen med henne og han fremdeles ikke har fått treffe henne mer enn noen timer ei helg i måneden i påvente av rettskraftig dom - at hver gang han ser henne så stiger "pappaprosenten" hans vesentlig, og han har en lei tendens til å bruke de første dagene etter samvær på å shoppe klær og leker til både jenta si og babyen i magen...

 

Så joda, pappaene blir også glad i baby. Selv om det kanskje er litt uvirkelig med en gang, selv om det er vanskelig å forholde seg til babyen når den er i magen, og selv om de kanskje trenger litt mer tid på å bli kjent. Hvis han er rett nagla, så blir'n glad i den lille uansett Jeg er i alle fall helt trygg på at min blir det, enda han av og til kan virke litt fjern i forhold til svangerskapet. For all del - han stiller opp maksimalt på kontroller, og han vokter meg vel og spretter i været til hvert minste klynk, men han har nok ikke HELT greid å forholde seg til at det faktisk ligger en baby inne i magen min som kan komme ut og være datteren hans hvilken dag som helst nå... Magen min er på en måte bare en morsom greie som gjør meg framtung og klumsete, som rører på seg og fører til at jeg ikke får sove, og som kommer til å bli til en baby på magisk vis når fødselen er overstått, og enn så lenge tar han vare på MEG (ikke baby først og fremst, selv om den ligger inne i meg) fordi jeg er tung og sliten og har det tøft. Det er sjelden han på eget initiativ snakker til magen eller stryker på den, enda jeg VET at han gleder seg nesten mer enn meg til babyen kommer ut Sånn er det bare, han synes det blir litt uvirkelig å forholde seg til magen min som en baby, og det lar jeg ham få lov til. Han kan forholde seg til meg og ta vare på meg nå mens jeg har det tungt og er gravid, og så kan han få begynne å forholde seg til baby når hun kommer ut og blir en synlig del av livet vårt