Dere som er alenemammaer..

[*Minnie Mus*]

Hvorfor ble det slutt med barnefaren?

Hvor lang tid etter bruddet "glemte" dere han?

 

Blir bare mer og mer deprimert av dette jeg...... skulle ikke være mulig å ha følelser som ikke ble gjengjeldt....

[Monajenten]

Det er jo mange forskjellige grunner til at man blir alenemor.

For deg som har vært så uheldig at kjæresten din gjorde det slutt mens du elsker ham, er det nok mye tøffere.

Jeg mistet følelsene for største sin pappa rett etter fødselen, og vi gjorde det slutt da hun var 1,5 år, etter å ha prøvd (litt for) lenge. Syns selvfølgelig det var trist, men det var til det beste.

Jeg hadde allerede kommet over ham, så det var ikke SÅ tungt for meg.

[Mammaen til Isak]

Er ikke aleine nå men har vært, det blei slutt pga utroskap ( kom hjem tidligere enn avtalt og fant bf i vår seng med ei annen ei....imponerende? oh yes).............Tok sin tid, var full av bitterhet og hat i lang tid, reagerte ikke før lenge etterpå med trishet og sorg. Merkelig shit det der altså, alt man skal få oppleve. Kjærligheten er så vakker med dog så grusom den kan være..Kan ikke gi deg noe godt svar på når jeg blei ferdig med han, men det tok tid. Å selvf er det mulig å ha følelser som ikke blir gjengjeldt, når den ene parten bakker ut av et forhold sitter jo som regel den andre igjen med følelser. Men det gjelder å se hva som er best for seg selv, og det er i allefall ikke å føle noe for noen som sårer deg. Men det tar tid kjære deg, og tiden leger sår.

[BettyBoob]

ble sluttet da sønnen vår var 6 mnd. vi bor på hver vår side av verden og det endte med at ingen ville flytte på seg... jeg hadde en syk mor her hjemme i norge og klarte ikke å flytte på meg til andre siden av jorden - han ville drive business der han bor...

tok meg lang tid - og tror aldri jeg kommer heeelt over ham. er jo pappan til sønnen min. men jeg har ny kjæreste og har det bra sånn sett

[Gjest]

Jeg er nok ikke målgruppen din, men jeg er likevel alenemamma.

 

Sorg har jeg likevel litt erfaring med. Sorg blir bedre, det er ikke tilfelle at sorg alltid er verst like etter at det som oppleves som traumatisk skjer. Ofte viser det seg at man blir noe nummen av sjokket, og den virkelige sorgen kommer etterhvert, med det resultat at man kan oppleve å få sorgen smelt i trynet mange måneder etter at det traumatiske skjedde.

 

Sorg må du tillate deg å føle, det er viktig for bearbeidelsen av sorgen. Likevel må du ikke la deg styre av sorgen heller, da kan den utvikle seg til å bli en depresjon. Sorg er en normal reaksjon, men den kan utvikle seg til å bli sykelig. Gi deg rom til å sørge, men vær bevistt på å forsøke ikke å leve i sorgen til enhver tid. Skap et eget sorgrom hvor du tillater deg slev å være i kortere perioder, gjerne hver dag.

 

HUsk på at du styrer din hverdag, din fremtid og din livskvalitet. Du kan ta et valg, bli overmannet av hvor vanskelig alt er eller heve hodet, anerkjenne at dette er tøft og så gå videre. Gi deg selv rom for ting som er kun for din egen del. Det spiller ingen rolle om det er en weekend på spa, en halvtime hver kveld med en god bok, eller å ta utdannelse, kurs el. Poenget er at det skal være kun for deg.

 

Hvis du tror at din sorg begynner å bli en depresjon råder jeg deg til å skaffe deg hjelp. Sorg over samlivsbrudd er en undervurdert sorg det ikke er like stuerent å slite med. Det finnes støttegrupper, litteratur og terapeuter som spesialsierer seg innen dette feltet.

 

Lykke til!! Dette kommer du til å klare.

[*Minnie Mus*]

Har virkelig ingen lyst til å klare dette... Vil kun ha han tilbake... Savner han så jeg blir helt dårlig...

Men det blir vel bedre med tida ja... Prøver å holde hodet hevet og klarer det på jobb. Men knekker når jeg kommer inn døra, går forbi det tomme klesskapet hans osv...

 

Takk for lykkeønskninger.... må jeg klare det så må jeg, men håper i det lengste han angrer seg. Han har jo gjort det før, så kanskje.... Men da må jeg vel gå gjennom dette flere ganger.

[Mamsen86]

Slutt å skriv om sånne kjærlighetssorger. Det er andre gang jeg begynner å gråte av et sånt innlegg her inne i dag! ;-(

 

Vi har alle vært der på et eller annet tidspunkt. Noen verre enn andre.

Alt man liksom vil er å være tilbake i armene hans, kjenne kroppen hans inntil din, kjenne lukten av han, høre latteren hans.. Og det er vanvittig vondt når man vet at det er over, alt man liksom har er puta hans med en svak duns av han på, som man tviholder på natten. Nei.. Det der er vondt altså. Savnet og lengselen etter en man elsker..

 

Men du har lov til å knekke sammen. Tror det å gråte er en god ting. Selvom det er vanvittig vondt..

 

Nei, jeg har ikke noe fornuftig å si. Sitter her å gråter selv, haha! Overfølsom i dag, nei ikke i det hele tatt..

 

Jeg er alenemor selv iallefall. Og det å være alene er ikke så ille, bare du kommer deg over den humpen :-)

 

Sender deg en klem iallefall :-)

[Sjokoladekaka]

Kva er det egentlig du ønskar tilbake? Er det å ha det som det var? Eller det du ønskar det var? Det må nødvendigvis vere noko som har skurra, sidan det blei slutt?

 

Ofte er det slik at ein tenker tilbake, og er i slik sorg som du er no. Då er det ofte at ein berre huskar det som var bra. Kanskje du i tankane skal huske det slik det egentlig var, detaljar på det som ikkje var godt. Og fokusere på kva du vil ha i livet ditt. Korleis skal livet vere for at du har det verkeleg godt, og er trygg.

 

Og vil du verkeleg vere med ein som ikkje set deg høgast? Som ikkje er villig til å gjere skikkeleg innsats i motbake, men som velger å gå? Eg veit at mykje av det du kjenner, kan vere det at det er ingenting du kan gjere for å endre korleis han føler og tenker. Og det er nok eit vanskelig punkt, du kan ikkje påverke situasjonen.

 

Eg vil ønske deg lykke til, og husk at det er du som avgjer kva framtida bringer for ditt liv. Ikkje la ein mann styre di lykke:)

[*Minnie Mus*]

Takk for det...

Ja er ikke min første kjærlighetssorg, så vet jo at det går over. Men denne gangen er alt så mye mer komplisert. 2 små barn mister pappaen sin, selv om han skal ha minste annenhver helg.. Største er jo egentlig bare min, men han har vært vant med å ha sambo her siden han var 1,5 år.

Trodde det var oss for alltid, men ser ikke sånn ut...

Han har gjort det samme før, da kom han tilbake etter tre uker... Men jeg vil ikke vente på han i nye tre uker. Da er jeg vel kommet meg, så da kan han bare ha det så godt. Sier jeg nå i alle fall. Vet ikke hva jeg gjør hvis det skulle skje...

Dette skulle vært ferien vår sammen, men den gang ei...

[*Minnie Mus*]

Han var ikke en perfekt mann nei, langt i fra. Ganske lat, jeg måtte ta meg av barna og masse av husarbeidet osv skal jeg være ærlig.. Savner å ha han her... Selvf var det til tider mindre bra, men stort sett hadde vi det fint.

Han flytter pga økonomi (han har dårlig økonomi og ikke råd til å betale det han må betale for at vi skal få unna regninger osv)

dessuten mente han på at vi hadde blitt mer venner enn kjærester. Han mente på at det var jeg som følte det sånn, men det gjør jeg jo ikke. Har sagt det til han men han er usikker usikker usikker....... Blir gal av usikkerheten hans, så jeg sa at da fikk det jo bare være slutt.

men vil ikke det innerst inne. Men har kjempet og kjempet for å få han til å snu, det har ikke lykkes. Så nå har jeg gitt opp. Sitter bare og synes synd på meg selv og ja jeg vet det er patetisk, men kan ikke noe for det....

[Pærefrø]

Du er ikke alene om å føle det sånn. Jeg har bare vært alene siden januar, og det å med to små. Jeg kasta han på dør, fordi han rota seg bort i ei jeg trodde var en venn, men det viste seg at ho var ei falsk f... som var venn med meg kun pga han. Jeg hadde det helt jævlig de første mnd, men jeg fant frem penn og papir, og så skreiv jeg ned alt jeg tenkte på, jeg snakka med gode venner som jeg kunne stole på. Nå hadde vi vært gift i fem år, så jeg smalt papirene i bordet den natt ajeg kasta han ut, og han skreiv under.

Men du har lov å gråte, du har lov å ha det jævlig, men prøv å å tenk positivt. Fikk forståelsen av at du har vært gjennom det en gang tidligere. tenk deg godt om før du tar stilling til om du vil ha han tilbake. det er ikke lett, det kan jeg skrive under på. Men dette er en veldig lett utvei for han, bare å stikke av når alt blir vanskelig, og komme tilbake når det blir bedre. Vil du oppleve det flere ganger? gå gjennom alt en gang til???

Sånn jeg gjorde det, var å rett og slett å ta styringa, kalle inn til mekling, få fatt på seperasjonspapirene, få tak på papirer fra nav.... da viser du han at du faktisk er sterk, og du klarer å ta styringa.

Håper du kan klare å tenke positivt, du er verdifult menneske, som fortjener å ha det bra og du er en fantastisk mamma for dine barn

 

Stor klem

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Jeg var aldri sammen med barnefar, men jeg var forelsket... tok meg ikke lange tiden å glemme han da han var drittsekk når jeg ble gravid..