Hvordan kunne han bare slutte å elske meg?

[Anonym bruker]

Det er så mange spørsmål som dukker opp når jeg tenker på alt som har skjedd. Det gjør så vondt i hjertet mitt at det er rart det ikke har knust, eller kanskje det gjør så vondt nettopp fordi det er knust i tusen biter. Han som valgte meg til å være hans kone, hans livspartner, mor til hans barn. Hvordan kunne følelsene hans bare forsvinne? Hvordan kan han ikke gråte når han tenker på meg, på minnene vi har sammen? Hvordan kan han ikke savne meg, lengte etter meg, ønske at det fremdeles var vi to som var ett? Hvorfor er det så lett for ham å komme seg over meg? Var jeg verdt så lite for ham at det å miste meg ikke gjorde noe? Ikke kjempet han, ikke ville han snakke med noen om de dårlige tinga, alt var mitt problem, og mitt alene.

 

Jeg har det nok bedre uten ham, men hvorfor kan jeg ikke bli kvitt følelsene jeg har for ham? Trodde tida legte alle sår. Hvorfor har jeg det bare verre nå?:-(

[Anonym bruker]

Akkurat som om jeg skulle skrevet det selv....

 

Likedan her, en mann som ikke sier noenting, og ikke bryr seg om mine eller barnas foelelser. Skjoenner ikke hvordan det er mulig egentlig.

 

Har ikke noe troestende aa si til deg, bortsett fra at det blir jo bedre med tiden. Er like lei meg selv for tiden, saa da er vi to ihvertfall )

Lykke til !!

[bibi5]

Herregud, da jeg leste dette kunne jeg ikke fatte at jeg ikke husket å ha skrevet det... men så var det jo ikke meg ... men andre som har det som meg, tenker som meg.... jeg er ikke alene.

 

Og HI... Du er heller ikke alene. Det føles sånn akkurat nå. Uoverkomelig- og utenkelig å måtte starte på nytt... men det er helt klart de siste dagene. At vi er flere i samme båt- og sammen er vi sterke. Stå på :-)

[Anonym bruker]

Ja det er vondt å ha det- har selv vert gjennom det- og må si følelsen slipper ikke helt taket. Husker jo hvor ivrig han ville ha tak i meg- det var jeg som var den rette bla-bla-bla...

 

Det virker til tider som mannfiolka har lettere for å " skru av" følelser ...over er over...da er det ikke mer å tenke på....om de er sånn innerst inne tror jeg faktisk ikke...for iblandt kan jeg se noe i øynene til min eksmann...tror ikke jeg er HELT glemt...men de må jo stå for sitt valg, sånn er det jo bare...

 

Det jeg har trøstet meg med er at jeg trenger ikke en så elendig mann,,,,da kan jeg heller være alene eller det finnes nok en annen som har skjønt det her med følelser.

 

Lykke til vidre i livet.....det blir bedre med tiden...men svinge det tror jeg det vil gjøre hele tiden.

[Mamsen86]

Uff, jeg er følsom om dagen.. Begynte å gråte av det innlegget her! :-O

 

Det savnet og lengselen etter en person som man elsker er så vanvittig jævlig at det er ikke til å få satt ord på. Og selvom man vet at man kommer seg gjennom det, så er det en så liten trøst. Man finner seg selv gråtende i dusjen, man tviholder på puta som fortsatt lukter parfymen hans, nettene virker evig lange, ingenting fungerer normalt lengre.. Det er helt jævlig det der. Og man føler seg så knust og alene.

Det gjør liksom vondt på steder man ikke ante at man kunne ha det vondt.. Alt man vil er å ligge i armene hans igjen, kjenne kyssene hans i nakken, se smilet hans når han kommer inn døra.. De små tingene man tok for gitt før, betyr plutselig kjempe masse. Og man tenker hele tiden "hadde jeg bare gjort sånn, hadde jeg bare sagt det.."

 

Det er så enkelt å si "prøv å tenk på noe annet". Vi har vel alle på et eller annet tidspunkt mistet en vi elsker, savnet en vi er glad i.. Og vi vet alle hvor vondt det er. Alt jeg kan si er at du har all rett til å ha vondt. Du har lov til å knekke sammen å gråte, du har lov til å føle at livet ikke går videre, du har lov til å ligge på senga i fosterstilling å lukte på puta hans.. Det vil komme en dag der du reiser deg igjen. Tårene vil til slutt ta tid. Og for hver dag som går vil det gjøre litt mindre vondt.

Du har et fantastisk lite barn som trenger en sterk mamma, som trenger å se deg smile. Vær sterk, men ikke glem at det er lov å bryte sammen også.. Noe annet ville vært merkelig.

 

Vil iallefall sende deg en klem :-) Det ordner seg. Det gjør det alltid!